---
5
ALBUM
Pikekyss
«Til det føles fint»
---
Et friskere pust enn Pikekyss fant man knapt på Bylarm i 2017, da Lillestrøm-bandet spilte konserter med en underfundig energi et par år etter at Dagsavisen trakk dem fram i spaltene for første gang. De møtte hverandre på videregående, og i rekkene fant vi blant andre Edvard Smith Save og Rémy Malchère Pettersen, som siden skulle danne Brenn. Etter å ha konsolidert seg i den nåværende besetningen de siste årene er den underfundige energien intakt, mens en liten drøss medlemmer har flasset av. Når debutalbumet omsider kommer hører man at de har brukt tiden godt. Alma Mathea Huseby, Helen Dawes og Helene Sellevoll Karlsen leverer et knippe solide låter, og en produksjon og en samstemthet som gir albumet helhet og nerve.

Det er lett å tenke at de er nok et band som graver etter det samme naivistiske gullet som for eksempel No. 4, men her er det egenart nok med lett harvende gitarpop som er like full av kontraster som dansbar ynde. Det samme kan man si om tekstene, som har brodd og hverdagsfrustrasjon under bølgetoppene. Som i «Tilbake til Oslo», en sang vi kan føye inn blant de fineste låtene vi nå har om hovedstaden, hvor Pikekyss forsikrer at «Jeg prøvde å finne meg selv/Men det ble ikke sånn likevel/Så bare ta meg tilbake til Oslo/Alt var mye bedre da det var/Oss to i Oslo».

Eller «Hater deg», med bitterfrustrerte utfall som «Og jeg angrer på alt/Jeg burde skjønt at «bare ta en øl»/Måtte bli galt». Generelt dreier tekstene seg rundt søken og erkjennelse av tosomhetens utfordringer, løftet gjennom nydelige trestemte harmonier, om å være i 20-årene og bli stadig sikrere på hvem man er. «Jeg fortjener mer enn deg» vil bli et livemessig mantra når de legger ut på turné, mens beste låt rent umiddelbart er «Planet», skrevet litt tilbake i tid sammen med Rémy Malchère Pettersen, en mørkere og småskurrete låt hvor Linni fra Yoguttene rapper vers som skaper både brudd og originalitet.

---
5
LÅT
Thomas Dybdahl og Lera Lynn
«Dust From A Gold Mine»
---
En bokstavelig talt gullkantet duett mellom to stemmer som utfyller hverandre til sjelfull perfeksjon. Thomas Dybdahl byr på en maltmørk soul/RnB-perle, og her har han latt band være band og legger på så vel gitaren og pianoet som et tung og distinkt akkompagnement på egen hånd. Legg til fyldige strykere og ikke minst stemmen til Lera Lynn, som Dybdahl har samarbeidet med før, både som support på turneen til amerikaneren og på hans egen låt «When I Go» fra 2018.

Mange festet seg ved Lynns låter og vokal i den dunkle HBO-serien «True Detective». Det er ikke helt lyst i denne låten om hjerte og smerte heller, men du verden som det lyser likevel med hennes personlige og emosjonelle stemme i samklang med Dybdahls. «Dust From A Gold Mine» er skrevet av Dybdahl sammen med Håvard Rosenberg, Hilde Selvikvåg og John Lilja, som også har arrangert prikken over det hele, framført av TrondheimSolistene.

---
4
LÅT
Ratthew
«Cheeseweek»
---
Selvfølgelig kan man lage låter om at man blåser de siste pengene man har på det man trodde var ost på tilbud. Trioen Ratthew har røtter i Narvik og Lofoten, og spiller en vital, rå og overraskende dadaistisk punk som tar opp i seg ekkoet til det være seg X-Ray Spex, Nina Hagen eller 90-tallets Riot Grrrl-bevegelse, bare mer lekent og rabulistisk.

Wiktoria Krystyna Szmigiels vokal er full av skarpe ørefiker, mens bassist Samuel Dalheim også produserer bandets eksplosive cocktail som danner utgangspunkt for låter som «Cheeseweek». Det er den første de slipper etter storartede konserter på blant annet Musikkfest Oslo så Bylarm tidligere i år, og etter å ha signet med selskapet Fysisk Format. Andreas Thingstad er tredje medlem på gitar etter at de to første dannet Ratthew som et uttalt punkband innen den skeive scenen i Oslo. «Cheeseweek» er det mest fokuserte de har utgitt, og den første som virkelig fanger den underholdende energien de lyser opp liveshowene sine med.

---
4
LÅT
Zupermaria
«Høyt over byen»
---
Stort mer bergensk enn Zupermaria kan man knapt bli, og med «Høyt over byen» tar hun blikket både over Bergen og alle disse hverdagslige bagatellene som utgjør alle mulige dårlige vaner og som man stadig vender tilbake til. 27-åringen er ingen nykommer på Torgallmenningen. For tre år siden ga hun ut albumet «Ka har du gjort nå, Maria», og hun har også hatt en rekke singler og vært nominert til P3 Gull. Det kan fort bli gull av den nye låten også, en luftig og bokstavelig talt svevende melankolsk låt som er langt fra overfladisk, og en person som er et godt stykke fra «zuper».

Maria Træbakken som hun egentlig heter har komponert sammen med Andreas Bache-Wiig og Amund Valde. De to siste har produsert og utgjør også bandet sammen med Træbakken selv. «Høyt over byen» er noe litt annet enn den mer dansbare og utadrettede popen hun har laget før. Det hviler et større alvor over dette, både i tekstene og i musikken, og uten at vi direkte skal sammenligne med Gabrielle er det ting her som minner om henne når hun er på sitt mest inderlige og personlige, uten at hun helt slipper de store rytmiske og drømmende tablåene. Vi håper hun «fortsetter å flyge» på dette viset.

---
4
EP
Ea Othilde
«Mary, Aren’t You Tired»
---
Helst bør man finne seg et stille sted uten forstyrrende virak rundt når man hører på den nye EP-en til Ea Othilde. 18-åringen fra Nordstrand i Oslo, med etternavn Heimdal Baklund, går på høylytt vis stille i dørene. Det kan virke som hun kan forsvinne i omliggende støy, men detaljene i musikken og egenarten i melodiene og måten den litt dempede, men likevel mørke og personlige vokalen og de originale og personlige tekstene smyger seg rundt de fine arrangementene. Dette er verdt å finlytte til. Slik har det også vært å se henne live, senest på Bylarm da hun imponerte stort som en naturlig bandleder med gitar og sterke, alternative popsanger i skjæringspunktet mellom viser og kunstpop.

En låt som «Perfect Day», en tittel som i seg selv forplikter, ble et høydepunkt under konserten på Blå, og den er også noe for seg selv på «Mary, Aren’t You Tired», en EP bestående av åtte låter, et antall mange andre ville påstått utgjorde et album. Det sier noe om ambisjonsnivået og hvilket potensial Ea Othilde har som låtskriver at hun toner ned betydningen av utgivelsen til en EP. Hun har produsert selv med bidrag fra Hans Olav Settem (som produserte Beharies Spellemannpris-vinner) og dels Marit Othilie Thorvik fra bandet Bendik. Settem spiller også på platen.

Andre låter som imponerer er den lett avantgardistiske og slentrende «Man-Sized», som best av alt kan karakteriseres som progpop ispedd litt triphop. Og mest imponerende er det når hun bygger ut lydbildet og understreker det komplekse i komposisjonene og arrangeringen, blant annet med nydelig og understrekende cello fra Ellen-Martine Gismervik, som i nettopp «Man-Sized» og det sporet på EP-en som peker mest framover mot noe enda større, «A Bad Introduction To Love».

---
6
LÅT
Susanne Sundfør
«Blómi»
---
Det var liten tvil om at tittelsangen «Blómi» var et av de aller vakreste sporene på Susanne Sundførs album da det kom i vår. Nå utgir hun sangen på nytt i en liveversjon som rørte svært mange da hun spilte den i sommer med Rohey Taalah som gjest. Vokalisten og artisten som ellers er å høre i sitt eget Rohey samt Gurls, «får gjøre en sjelfull avslutning som stjeler showet i et par minutter», skrev Dagsavisens anmelder etter Øyakonserten.

Nå utgir Sundfør liveversjonen med Taalah, og det skjønner vi godt. Innspillingen er fra konserten i Trondheim i sommer, og den storslåtte, luftige og nydelig melodiske låten får her en hale etter sluttsatsen med André Rolighetens tenorsaks som flerrer himmelen og river opp det som måtte være av gamle sårskorper. Rohey Taalahs stemme er uforlignelig, rå og sterk, og utfyller låtens øvrige elementer av vellyd og kontrasterende arrangementer. Vi skjønner godt at Sundfør ikke kunne la denne ligge uhørt.
