En «indianer» på Hamburgs tak

---

BOK

Alf van der Hagen

«Ønsk meg heller god tur. Samtaler med Ingvar Ambjørnsen»

Oktober

---

Det er et bevegende, dramatisk og motsetningsfylt liv som tegnes opp gjennom drøye 400 sider i «Ønsk meg heller god tur». Det er veldig lett å like både forfatteren og mennesket Ingvar Ambjørnsen slik han står fram i denne biografiske fortellingen. Ingen sentimentale innspill fra en 67 år gammel mann som er dødssyk av kols. Og til alle pasjonerte lesere kan forfatteren Ingvar Ambjørnsen mot slutten av de timelange samtalene innrømme at han stadig har et par noveller å skrive, og et par uferdige romaner i skuffen, En av dem har ligget der i flere år.

Når det gjelder sykdommen er han helt klar. Dette kan han takke seg selv for med et forbruk på rundt 50-60 sigaretter om dagen og natta. Nå røyker han ikke lenger, heller ikke drikker han gjennom dagen. Han tar bare halvannen til to flasker rødvin på kvelden for å få sove. Tilsatt en teskje sjokoladekokt cannabis! Da sover han som en baby fra tre om natta til halv ett neste dag.

Alf van der Hagen synes dette inntaket virker drøyt. Europeisk standard, svarer forfatteren tørt.

Alf van der Hagens samtalebøker med forfattere i eliteklassen har blitt en suksess. Forståelig nok. Dette er biografier i lettfordøyelig form. Samtalens letthet og umiddelbarhet har en sjarm og tilgjengelighet som trumfer det meste. Derfor ble bøkene om og med Dag Solstad, Kjell Askildsen, Henning Hagerup og danske Suzanne Brøgger svært populære. I likhet med disse er også høstens bok konstruert etter klassisk, kronologisk metode. Med en introduksjon av forfatteren og hans nåværende situasjon som naturlig åpning.

[ Nobelprisen i Litteratur til Jon Fosse er det største som har skjedd norsk kulturliv ]

Der sitter en indianer, tenker Alf van der Hagen på vei mot forfatteren Ingvar Ambjørnsen, som kan skimtes i toppetasjen på et høybygg midt i Hamburg. Her har forfatteren bodd sammen med sin tyske kone Gabriele Haefs siden han dro i eksil fra Norge i 1985. Men på forskjellige adresser. Leiligheten i det 14 etasjer høye bygget i sentrum av storbyen ble kjøpt for pengene fra salget av Elling-rettighetene til amerikanerne. Det er tilfluktsstedet, eller «hytta» når forfatteren Ambjørnsen vil til naturen og kråkene.

Ambjørnsen har sans for «Indianeren». For er han ikke egentlig en naturmystiker, spør Alf van der Hagen i boka. I slekt med Sune i romanen «Natten drømmer om dagen»? Forfatteren har selv innrømmet slektskapet: Han er en drømmer som meg med voldsomme visjoner.

Den sterke kjærligheten til naturen er en side ved Ingvar Ambjørnsen som er mindre kjent, men som i høstens samtalebok kommer sterkt til uttrykk. Den økologiske katastrofen, med tapet av artsmangfoldet som vi står midt oppe i er en side ved dagens samfunn som skremmer forfatteren. Noe han gir sterkt uttrykk for mot avslutningen av boka Ingvar Ambjørnsen er en stor dyrevenn og fuglekjenner. “Folk går ut i hagen sin og har sett en spurv, og mener at alt er greit. Men de vet ikke engang forskjell på en spurv og en pilfink”, sier en litt oppgitt forfatter.

Ingvar Ambjørnsen er en gjennomintervjuet forfatter. Med intervjuer knyttet til de enkelte bøkene, de mange prisene og filmene som har fulgt i sporene av suksessen med bøkene om Elling og de ti bøkene om «Pelle og Proffen». Er det egentlig så mye nytt å hente? Det viser seg at en lang samtale som strekker seg gjennom noen timer over flere dager har en verdi som langt overgår et enkeltintervju, knyttet til en konkret bok eller litterær begivenhet.

Med en forfatter som har tenkt gjennom liv og skriving, står Ingvar Ambjørnsen og hans forfatterskap fram i et skarpere og klarere lys i denne boka. Som også vektlegger en større forståelse og innsikt i de mørkere linjene i forfatterskapet. Et mørke Ingvar Ambjørnsen ofte har forbeholdt de fine novellene sine, en form han selv trekker fram som den foretrukne. Stedet der han kan dyrke sine mer subtile litterære talenter. Der han kan skrive langsomt, vente fram stoffet, som han selv uttrykker det.

[ Oliver Lovrenskis romandebut «Da vi var yngre» er et utbrudd av sjelden energi (+) ]

Her erkjenner han også den sterke trangen etter oppbrudd, etter å forlate noe for å gå inn i noe annet. Et trekk ved biografien hans som har vært tydelig siden han droppet ut av skolen ved starten av videregående. Han begynte i typograflære, et fag og en tid han hadde stor glede av. Da var han allerede del av et lite «friker miljø i hjembyen Larvik, en blanding av «Jesusfolk» og hasjrøykere. Overraskende nok er Ambjørnsen også gammel speider, og kan tenne et bål i regn og vind. For første gang forteller han også om sitt hemmelige sted i skogen, i Farrisskogen utenfor Larvik. Et sted ingen vet om. Dit han kunne dra og være sikker på å være helt avsondret.

Ingvar Ambjørnsen var tidlig klar over hvilken retning livet hans skulle ta. Han skulle Inn i litteraturen. Han visste det allerede som 14-åring. På mange måter ligner fortellingen om Ingvar Ambjørnsens vei mot forfatterlivet en gammel romantisk kunstnermyte. Drikking og rus, men også arbeidserfaring fra ekstreme miljøer som tung psykiatri. Erfaringer som ble nedfelt i den oppsiktsvekkende debutboka «23-salen» fra 1981. Det er rørende å lese om den euforiske gleden som utgivelsen av denne boka utøste hos den unge forfatteren som da i flere år hadde levd en bohemtilværelse i hovedstaden og sovet på tilfeldige sofaer og madrasser hos venner og bekjente. En periode var han også del av det «fruktbare» litterære miljøet i Hølen rundt Gudmund Vindland, forfatteren av «Villskudd».

Ingvar Ambjørnsen er raus med å fremheve sine mange gode hjelpere på forfatterveien. Han legger heller ikke skjul på at det kunne gått ganske ille med ham om han ikke på et tidspunkt hadde trukket seg ut av rusmiljøet. En ganske røff og sprø historie førte til den forståelsen. Han visste hva han risikerte.

Det er dette sterke inntrykket av det motsetningsfylte i Ingvar Ambjørnsens liv som fascinerer, og som blir den tydelige tråden i denne samtaleboka. Men også den sterke viljen og evnen til å se menneskene bak den hverdagslige masken, avsløre ensomheten og fremmedfølelsen. Sider ved Ingvar Ambjørnsens forfatterskap som er tydelige, men likevel underkjent. Og som Alf van der Hagen setter ord på ved å fremheve den manglende interessen fra norsk akademia. En interesse som ikke plager forfatter Ambjørnsen, som likevel innrømmer sin store glede over akademikeren Morten Auklends fine og skarpe analyser av hans novellekunst i boka «Navnløs erfaring».

«Ønsk meg heller god tur» er blitt en bok som ikke bare vil glede alle pasjonerte lesere av Ingvar Ambjørnsens suggestive prosa, men også legge tyngde til et forfatterskap i toppsjiktet.