Verdens beste Fosse

I mange år har Jon Fosse vært blant favorittene til Nobels litteraturpris. Det var ikke et spørsmål om han skulle få den, men når. Ikke siden 1928 har en norsk forfatter fått prisen. Da var det Sigrid Undset, som etterfulgte Knut Hamsun og Bjørnstjerne Bjørnson. Men i 2023 ser verden helt annerledes ut, også den litterære. Nåløyet er blitt mindre, ordene reiser raskere og de litterære stjernene er blitt flere og mer internasjonale. At Jon Fosse etter over fire tiår som forfatter tildeles verdens største og viktigste litteraturpris, er en bragd som ikke kan måle seg med noe annet, inkludert det som har med ski og lærkuler å gjøre.

Nynorskens fanebærere vil framheve at Fosse er den første som skriver på nynorsk som får denne høythengende prisen. Det skal de få lov til. Jon Fosse selv takker da også nynorsken for prisen. 64-åringen bor riktignok i statens æresbolig Grotten ved Slottsparken i Oslo, ved siden av Frekhaug nord for Bergen og i Østerrike, men litteraturen og dramaene hans er formet av det vestlandske. Av landskapet, lynnet, svartsinnet, humoren og fantasien. Og av språk og målføre.

Jon Fosse er født i Haugesund og vokste opp i Strandebarm i Kvam i Hardanger. Han har sine mil under panseret på smale veier, lot rocken og de lange gitarsoloene gjennomrisle lyrikken og de første prosatekstene, og har kjent på det vestlandske tungsinnets bør enten den kommer i flasker eller gjennom litteraturen. Han går gjerne kledd i svart eller gråtoner, men er på et lysere sted enn han tidvis har vært. I litteraturen fortsetter han imidlertid å utforske de menneskelige avgrunnene og det lysende håpet som ligger i det vi ikke kan fatte, og det ofte på en langt lettere og mer humoristisk måte enn ryktene vil ha det til.

Fosse kunne knapt fått Nobelprisen på et bedre tidspunkt. Han er fortsatt en svært produktiv forfatter og dramatiker. Han er med sine 64 år yngre enn mange andre som mottar verdens største og viktigste litteraturpris, og ingen er bedre egnet enn han til å sette Norge og norsk litteratur og dramatikk ytterligere på verdenskartet enn han akkurat nå. Og teatrene, som er inne i en skjebnetime. Jon Fosse tildeles Nobels litteraturpris for sin «nyskapende dramatikk og prosa, som gir en stemme til det usigbare», heter det i Svenska Akademiens begrunnelse. «Det useielege», som det heter i pressemeldingen fra Fosses forlag Samlaget. Men Akademien og en hel lesende verden har for lengst påvist at Fosses huggende, gjentakende og suggererende rytme lar seg oversette til alle språk. Han er en av verdens mest spilte dramatikere, og det er lenge siden vi i Norge hadde Jon Fosse for oss selv. Men om noe har vi den fordelen at vi kan lese han på hans eget mål, på nynorsk.

At han også i offentligheten har vært blant våre fremste forfattere og dramatikere, med over et tjuetalls skuespill bak seg i tillegg til titalls romaner, prosaverk og lyrikk, viser alle de tidligere prisene og utmerkelsene han har fått. Han er dessuten blant våre fremste oversettere av internasjonal dramatikk og litteratur til nynorsk. Det vil si, nå kan ordet «blant» strykes. Idet Mats Malm, ständig sekreterare i Svenska Akademien, åpnet dørene og leste opp Jon Fosses navn, er han rett og slett offisielt å regne som den fremste, ikke bare blant dem.

«Jon Fosse kommer til å få Nobelprisen i litteratur. En gang i framtida, men neppe så tidlig som i morgen», skrev jeg før utdelingen av prisen i 2013. Det skulle gå ti år, men begrunnelsene for hvorfor han allerede den gang var i posisjon til å få prisen, ligger fast i alle de hyllestene som blir han tildel i dag. Vi leser prisen først og fremst som en anerkjennelse av hvordan Fosse har endret det moderne europeiske teatret gjennom dramatikken og teaterteksten. Lite visste Tom Remlov om hva som skulle komme da han i 1994 på Den Nationale Scene i Bergen satte opp en liten enakter av en forfatter som litt motvillig hadde gått med på å skrive et skuespill, «Og aldri skal vi skiljast».

Det ble starten på en av historiens mest bemerkelsesverdige livsverk innen dramatikken. To år senere kom «Nokon kjem til å komme», som nærmest er blitt et nynorsk munnhell – parodiert og parafrasert – men også et av de mest spilte stykkene i verden som stadig fascinerer nye generasjoner teatergjengere. Legg til «Natta syng sine songar» og «Draum om hausten», mens han i nyere tid har levert noen av sine sterkeste stykker, som «Sterk vind» som hadde urpremiere på Det Norske Teatret i 2021, under festivalen som er oppkalt etter Fosse selv.

Jon Fosses Nobelforelesning: Snakker om angst, ensomhet og Gud

Hvor sterk han er viste han også med sitt siste drama, «I svarte skogen inne», nylig spilt i Bergen og i Oslo under årets Fossefestivalen. Den er et dramatisert ekko over romanen «Kvitleik» som kom så sent som i januar i år, om en mann som setter seg i bilen og kjører til det bokstavelig talt sier stopp på en skogsvei, en villfaren som verken kan eller makter å finne veien tilbake, heller ikke til seg selv. Det er både en roman og et teaterstykke om skam og fortapelse, om drømmer og til sist de store spørsmålene om hva som finnes på «den andre siden». Det er noe bibelsk over de mytologiske forgreiningene i Fosses korte, men innholdsmessig store dramaer. Her skjærer Fosse inn til beinet og sirkler inn de store spørsmålene i møte med en ubønnhørlig skjebne, og fanger med det mye av det han har stått for som forfatter og menneske. Alt det som ligger mellom replikkene.

I 2015 fikk han Nordisk Råds litteraturpris for «Trilogien», som var hans retur til prosaen etter at han i hovedsak hadde skrevet dramatikk de siste årene. Han uttalte da i et intervju med Dagsavisen at han alltid hadde likt best å skrive prosa, framfor dramatikk. Om det er dramatikken som har gjort han verdensberømt, og langt mer i resten av verden enn i Norge, så ville han trolig ikke fått Nobelprisen hadde det ikke vært for prosaen. Han debuterte i 1983 med «Raudt, svart» og slo for alvor gjennom med «Stengd gitar» i 1985. I 2021 avsluttet han prosaverket «Septologien», som består av sju mindre bøker og handler om to alkoholiserte navnebrødre og kunstnere fra Vestlandet som nærmest er hverandres speil. Dette verket, som i sammenhengen kan betegnes som autofiksjon, vektlegges i Svenska akademiens begrunnelse for prisen.

«Trilogien» er et annet hovedverk, sammen med «Melancholia I», «Morgon og kveld», de religiøst betonte «Andvake» og «Kvitleik», og altså «Septologien». Det sier noe om rytmen, formspråket og figurene han skriver fram, som ofte befinner seg i en dyp eksistensiell krise, at flere av verkene som ikke er skrevet for teaterscenen likevel har funnet veien dit. Det gjelder «Trilogien» og hans første virkelige storverk, «Stengd gitar», tankespinnet til en ung alenemor som mister grepet om virkeligheten og opplever at døren til leiligheten smeller igjen bak henne mens sønnen ligger i sprinkelsengen og gråter. I stedet for å ringe vaktmesteren går hun inn i et sammenbrudd der tyngden av tiden som har vært og hennes egen angst og indre konflikt blir overveldende.

Slike sting av angst og død, men samtidig nysgjerrighet, sensualitet og intimitet, har alltid vært med Jon Fosse som litterære følgesvenner, og ellers i livet. Den som har snakket med Fosse vet at ordet hans ligger bedre i pennen enn i hånden, at det er i pausene, i stillheten, mellom setningene og i de rytmiske besvergelsene og i suggesjonen at han skriver fram det Akademien kaller det «usigbare». Dette gjør han til en original forfatter som med både enkeltverk og et helt forfatterskap har gitt han en selvsagt plass i verdenslitteraturen. Alt det som ligger ikke bare i det vestlandske, men i det norske lynnet som en svart klo, selv hvor moderne og kosmopolitiske vi enn måte bli. Jon Fosses dramatikk og litteratur fanger som ingen andre det som bor i det norske selvet. Og nå får hele den lesende verden ta del i det.