Er dette årets fineste album?

---

6

Sufjan Stevens

Javelin

Asthmatic Kitty

---

«Javelin» er det første albumet med helt «vanlige» sanger fra Sufjan Stevens siden «Carrie And Lowell» i 2015. Det begynner altså å bli en stund siden. Det skal ikke mange tonene av «Goodbye Evergreen» til for å understreke hvor vakkert det kan være å høre på ham. Og samtidig så sårt, rørende og storslått, så dristig og annerledes. Jeg skal komme tilbake til dette etter hvert.

Det nye albumet minner oss om hvor glade mange har blitt i Sufjan Stevens. Dessverre kommer det rett etter en dramatisk melding i hans egne sosiale kanaler: Han våknet en morgen i august ute av stand til å bevege seg. Han ble diagnostisert med en sjelden autoimmun sykdom, men skriver at han har fått god behandling, er på rehabilitering, og at dette kommer til å ta lang tid. Vi kan bare ønske god bedring.

For eventuelle yngre lesere: Sufjan Stevens ga ut sitt første album i 1999: «A Sun Came» med flotte sanger basert på gitar, banjo, blokkfløyte og harmonisk sang. Ingen oppdaget dette utenfor kretsene rundt den alternative kristne musikken – det de selvironisk kalte «en innavlet subkultur» i en dokumentarfilm om miljøet. Oppfølgeren «Enjoy Your Rabbit» var for det meste storslått elektronisk instrumentalmusikk. Herfra kunne man vente hva som helst i fortsettelsen.

Første gangen Stevens ble nevnt i norske aviser var i 2001, en notis i Dagsavisen før han opptrådte på en festival i Blaker i Akershus, i regi av menigheten Sub Church. Han måtte visstnok vente til klokka fire på natta på å slippe til. Dette var samtidig med utgivelsen av albumet «Michigan», den første i en planlagt serie inspirert av hver og én av Amerikas forente stater. Den eneste som anmeldte dette her i landet var Einar Owe Einarsen i Rogalands Avis. «Det svinger mye, men det beste er genialt», mente han, og ga 5 av 6 poeng.

I 2003 var Stevens tilbake i Norge, på Egersund Visefestival. Her var Ingve Aalbu i Dalane Tidene den første her i landet som anmeldte Sufjan Stevens på scenen. Han skrev at Stevens sang som en døende svane, og hørtes ut som en «den ensomste mannen i verden». Konserten fikk 6 av 6 poeng på skalaen. Publikum var her oppgitt som «lite», andre rapporter varierte fra sju til 30 frammøtte. Det var uansett ikke noe som tydet på at artisten skulle komme til Oslo Spektrum 12 år senere. Men også etter gjennombruddet vendte han tilbake til Rogaland. Sommeren 2008, mens han var ettertraktet både på Øya og Hove og i hele Europa gjorde han bare en eneste festivalopptreden: På Moi, på Emil Nikolaisen og Frode Strømstads vennefestival Kamerad & Spelemann. Han har også gjort gjesteopptredener med deres band, henholdsvis Serena Maneesh og I Was A King.

Vi anmeldte Sufjan Stevens her i avisa første gang med «Seven Swans» i 2004, med sanger inspirert av fortellinger fra Bibelen. «Dette er enkelt og greit et bemerkelsesverdig album. Et av vårens vakreste eventyr, ikke mindre», skrev jeg. Musikken hørtes ut som en blanding av folkesang og psykedelisk 60-tallsstemning, og det kan jo også passe på mye av det han har gjort siden. Jeg kunne bare trekke paralleller til noen få annerledes tenkende grupper fra denne tida, The Magnetic Fields, Flaming Lips og Mercury Rev.

Det andre statsbundne albumet fra Sufjan Stevens var «Illinois» i 2005. Her var glansnummeret «Chicago», som har forblitt hans aller mest kjente og kjære sang i tida som har gått siden. 18 år etter har det ikke kommet flere plater om stater, så framdriften i dette prosjektet er litt betenkelig.

De rareste, fineste utgivelsene i det nye århundret er julesangene til Sufjan Stevens. Han spilte lenge inn årlige juleplater som han bare ga bort til sine nærmeste. I 2005 ble de samlet i en boks med fem EPer, med 42 sanger til sammen. De viser hans utvikling i disse årene, fra søkende visesanger med banjo til produsent med ambisjoner om sin egen vri på de klassiske spectorske juleklangene. Hornorkester og bjeller var det på alle platene hans etter hvert, men de gjorde seg ekstra godt i denne sesongbetonte musikken. Når vi tenker etter høres alle platene til Sufjan Stevens ut som juleplater.

Sufjan Stevens gjennomførte prosjektet sitt med en sjarmerende balansegang mellom respekt og ironi. Det har ikke vært laget julesanger som «That Was The Worst Christmas Ever» eller «Did I Make You Cry On Christmas (Well You Deserved It») verken før eller siden. For ikke å snakke om «Sister Winter». Nå begynner jeg å glede meg til tida er inne for å ta dem fram igjen. Da han kom til stappfullt hus på Sentrum Scene i november 2006 fikk publikum oppblåsbare julenisser slengt etter seg under «That Was The Worst Christmas Ever».

Omtrent samtidig med denne konserten i 2006 kom en dokumentarfilm som er verdt et avsnitt for seg selv: «Danielson: A Family Movie», om hans venner i den norsk-amerikanske gruppa Danielson Famile, der han selv lenge var assosiert medlem. Den forteller om gruppa til Daniel Smith mellom 2004 og 2006, der vi også får være øyevitner til Sufjan Stevens’ gjennombrudd. – Jeg tror ikke jeg kommer til å leve lenge nok til å bli suksessrik, sier Stevens til å begynne med, men dette endrer seg mens handlingen skrider fram. Jeg førte opp Danielsons album «Ships» som det neste beste fra 2006, på plassen etter «Back In Black» med Amy Winehouse, men fire foran «Songs For Christmas» med Sufjan Stevens.

Det kom en ny samling julesanger i 2012, og det kom litt av hvert ellers også. To album samtidig i 2010, det elektroniske «Age of Antz», og den mer organiske «All Delighted People». Sistnevnte merkverdig presentert som en EP, men en time lang, et av de sterkeste og mest undervurderte albumene fra moderne tid. Aller sterkest var nok likevel «Carrie And Lowell» i 2015, et rørende konseptalbum om forholdet mellom moren Carrie (som hadde gått bort tre år før), og hans stefar Lowell Brams.

Dette var altså lenge det siste relativt streite albumet til Sufjan Stevens. Siden har vi likevel hørt mye annet flott, som nydelige «Mystery Of Love» fra filmen «Call Me By Your Name», som ble Oscar-nominert for beste originalsang i 2017. Samme år ble singelen «Tonya Harding» laget for filmen av samme navn, ikke brukt der, men utgitt på singel i to tonearter. Albumet «Ascension» fra 2020 var også innholdsrikt nok, men kunne forvirre mange som foretrekker artistens mest omgjengelige sider.

Tilbake til det nye albumet nå, der vi har fått igjen pusten etter den overdådige åpningen med «Goodbye Evergreen». «Running Start» og «Will Anybody Ever Love Me» går tilbake til begynnelsen med nylonstrenger, banjo og blokkfløyte, med den lekne, magiske følelsen, men fortsatt med alvorlige undertoner.

Albumet er videre en parade av slike kjennetegn: Kombinasjonen av det nære, forsiktige akustiske, og de storslåtte lydflatene. Igjen en hjemmeproduksjon, men den høres ut som det dyreste man kan ønske seg – i positiv forstand. Han har god hjelp fra fem korister som er med på å løfte sangene i karakteristisk stil, men bare noen få andre hjelpere, og bare her og der. Til sammen blir dette de drømmende maleriene som han er alene om i hele verden, med lengtende nostalgi, men også med de inntrengende personlige tekstene som hever alt opp til et nytt nivå. Musikk blir ikke vakrere enn tittelsangen «Javelin (To Have And To Hold)», innholdet sjelden mer forstyrrende.

Sangene er oder til kjærligheten i alle former, men også med foruroligende tanker om døden – ikke minst med tanke på hans egen helsesituasjon, som imidlertid oppsto etter at dette albumet ble laget. I «Everything That Rises» påkaller han høyere makter: «Jesus lift me up to a higher plane/can you come around before I go insane».

Helt til slutt har Sufjan Stevens funnet fram Neil Youngs «There’s A World», som han framfører på sin egen karakteristiske måte, egentlig med sin egen melodi også, og får til å passe inn i eksistensialismen i resten av sangene: «There’s a world you’re living in/no one else has your part/all God’s children in the wind/Take it in and blow real hard».

Jeg tror dette kommer til å være det beste albumet fra 2023.

Oppdatering: Etter at dette albumet kom ut fredag postet Sufjan Stevens et innlegg på sitt nettsted, der han skriver at det er tilegnet hans «elskede partner og beste venn Evans Richardson», som døde i april. Han skriver videre en gripende tekst om å ta være på kjærligheten, i gode og vonde dager. Dette setter sangene på albumet i et nytt perspektiv, for som det allerede sto i anmeldelsen over: «Sangene er oder til kjærligheten i alle former, men også med foruroligende tanker om døden». Nå er det en enda sterkere og vakrere opplevelse.