---
4
FILM
«Mord i Venezia»
Regi: Kenneth Branagh
England/USA/Italia – 2023
---
«Mord i Venezia» er et betydelig byks oppover i forhold til den syntetiske forgjengeren «Døden på Nilen» (2022), som bar sterkt preg av å være spilt inn i et studio i England – mens de eksotiske omgivelsene stort sett ble skapt på data. Det var dessuten en historie filmatisert flere ganger før, noe som bidro til at hele greia føltes som en temmelig poengløs reprisesending. For å sitere min egen anmeldelse av «Døden på Nilen»: «Agatha Christie skrev 33 romaner, to teaterstykker og over 50 noveller med Poirot, så Branagh nok av materiale å velge mellom. Neste gang håper jeg han filmatiserer en fortelling som ikke allerede har blitt fortalt til døde».
Det er akkurat hva Branagh har gjort med «Mord i Venezia», som faktisk ikke har blitt filmatisert før nå. Historien er løst basert på en av Christies minst populære Poirot-romaner: «Hallowe’en Party» fra 1969, som i sin tid fikk hard medfart av kritikere og ble stemplet som en stor skuffelse. Noe som gir Branagh muligheten til å ta seg store kreative friheter med kildematerialet; faktisk så store at «Mord i Venezia» mest er å regne for en nyskrevet originalhistorie. Han har forflyttet handlingen fra den britiske landsbygda til stemningsfulle Venezia, forandret tittelen (den engelske er («A Haunting in Venice»), så godt som hele plottet – og dytter dessuten bartepetter Poirot inn i en helt annen sjanger.
[ Et av årets mest minneverdige dramaer (+) ]
Dette er en gotisk grøsser der en gruppe mistenkelige mennesker er fanget i et forbannet spøkelseshus på Halloween-natten, under en voldsom regnstorm i Venezia, mens den rasjonelle skeptikeren Poirot opplever overnaturlige fenomener og hjemsøkes av spøkerier han sliter med å finne logiske svar på.
Ti år har passert siden hendelsene i «Mordet på Orientekspressen», andre verdenskrig er over og Hercule Poirot nyter pensjonisttilværelsen i Venezia. Den tidligere politiinspektøren Portfoglio (Riccardo Scamarcio) er hyret inn for å jage bort plageånder som ønsker assistanse av den belgiske mesterdetektiven, mens han vier tiden til å spise eksklusive bakervarer, utfolde sine tvangslidelser og pusle med hagearbeid. Poirot virker behaget over å eksistere i selvpålagt eksil i en egen boble, men han får snart besøk av en gammel venn som akter å punkter den.
Krimforfatteren Ariadne Oliver (Tina Fay), en sylskarp taskenspiller som gjorde seg berømt for sine krimromaner basert på bedriftene til Poirot (en lett forkledd utgave av Agatha Christie selv, som dukket opp i flere romaner, men sjeldent på film). Hun drar Poirot med på en Halloween-fest der den tidligere operasangeren Rowena Drake (Kelly Reilly) har invitert foreldreløse barn til en uhyggelig kosekveld i sitt nedslitte palazzo - som deretter vil avrundes med en spiritistisk seanse i regi av det klarsynte mediet Joyce Reynolds (Michelle Yeoh). Ariadne trenger Poirots hjelp til å vurdere om Joyce virkelig er i besittelse av paranormale evner, og lukter et nytt bokprosjekt.
Poirot har null tålmodighet med åndelige lurendreiere, og hans logiske instinkter stritter umiddelbart. Men innen kvelden er over blir han dratt ut av pensjonstilværelsen og rett inn i nok et mordmysterium. Saken har kompliserte forbindelser til Rowena Drakes avdøde datter Alicia, som angivelig begikk selvmord etter å ha blitt drevet gal av palassets gjenferd - men ifølge Joyces spiritistiske åndemaning egentlig ble myrdet. Politiet er ute av stand til å ankomme åstedet på grunn av en voldsom regnstorm, så Poirot låser portene og tvinger alle de mistenkte til å tilbringe natten i et uhyggelig palass tilsynelatende hjemsøkt av rastløse ånder. Noen prøver dessuten å drukne Poirot, som sliter med virkelighetsoppfattelsen, hører uhyggelig barnesang og ser en liten spøkelsespike som sniker rundt i krokene.
Dette er opptakten til et høvelig snedig mysterium, selv om fint lite av historien er basert på Agatha Christies roman. Så all ære til manusforfatter Michael Green, som har forbedret plottet betraktelig og konstruert en komplisert intrige som er Christie verdig. Det ser ut til at Branagh lærte mye av feilene som ble begått med «Døden på Nilen», så denne gangen er alt utendørs faktisk spilt inn på location i Venezia - mens innendørsscenene utspiller seg i et overdådig sett konstruert i Pinewood-studioet. To tomler opp til produksjonsdesigner John Paul Kelly!
[ «Hør her'a!» er høstens friskeste filmpust (+) ]
Branagh har kanskje fått litt for frie tøyler til å utfolde sin sans for det teatralske og melodramatiske, men det kler historien han forteller bra - selv om dette er et høvelig drastisk stilskifte. Mens de to første filmene ble spilt inn på overdådig 70mm i bredformat er «Mord i Venezia» er mer beskjeden produksjon, spilt inn digitalt med en snevrere bilderamme og litt mindre prestisjefylt rolleliste. Branagh gjenforener de to hovedrolleinnehaverne fra hans selvbiografiske Oscar-vinner «Belfast» (2021): Jamie Dornan og barneskuespilleren Jude Hill, som nok en gang spiller far og sønn. Å plassere en rasjonell skeptiker som Poirot i en spøkelseshistorie åpner opp noen interessante muligheter, og manuset er såpass snedig konstruert at «Mord i Venezia» klarer å finte seg unna lettvinte løsninger.
Det er ikke vanskelig å resonere seg frem til morderens identitet, men omstendighetene, motivet og alle puslespillbitene er temmelig vriene å sette sammen. Det hjelper dessuten veldig at dette er en historie vi ikke har sett på lerretet tidligere (selv om romanen ble benyttet til en mer trofast episode av TV-serien «Poirot» i 2010). Etter å ha mistet troen på Kenneth Branaghs tolkning av Poirot er det oppløftende å se denne filmserien ta en ny, frisk og eksentrisk retning. «Mord i Venezia» har et særpreg og en nerve forgjengerne manglet, så jeg håper Branagh får muligheten til å lage flere kapitler i serien. Hvis ikke burde han definitivt utfolde sine talenter for gotiske grøss i en skikkelig skrekkfilm.
