«Fram» utforsker nytt land for eldre operastemmer

---

5

OPERA

«Fram»

Av Synne Skouen (musikk), Oda Radoor (libretto)

Regi: Hilde Andersen

Scenografi Bård Lie Thorbjørnsen

Kostyme Alva Brosten

Med Hege Høisæter, Frode Olsen, Eirik Grøtvedt, Silje M. A. Johnsen, Olaf Hjellum

Kammerensembler fra Operaorkestret og Operakoret

Den Norske Opera og Ballett / Ultimafestivalen

---

Den helt nye operaen «Fram» handler om å bli gammel. Verket deler navn med Fridtjof Nansens ekspedisjonsskip, men også med å bevege seg framover. Fra Nansens side handler ordet kanskje om oppdagerens utferdstrang. I operaen skal vi til enda mer ukjent land – mot døden.

I hovedrollen møter vi en eldre kvinne, antropologen Ameli, sunget av Hege Høisæter. Hun bor alene i et gammelt hus der kroppen hennes ikke lenger klarer vindeltrappen og fabulerer med beksvart humor over hvorfor hun fortsatt er tvunget til å henge rundt. Humoren gjør henne lett å bli glad i. Men når sønnen Andreas, varmt sunget av Eirik Grødtvedt, kommer for å fortelle at hun skal bli bestemor, ser hun bare sine egne problemer.

Høisæter åpner forestillingen i taushet og med skjelvende, ukontrollert gange. For meg peker det mot autistiske Malin i Skouens forrige opera «Ballerina» fra 2017, selv om både karakterene og årsaken til bevegelsene er forskjellig. Dialogen mellom de to produksjonene er fin, men jeg rekker også å håpe at det spastiske ikke skal bli en understemme gjennom hele «Fram». For spillet mellom fiksjon og virkelighet i denne forestillingen tjener på å holde åpent hvor mye kontroll Ameli til enhver tid har over egen kropp, selv om vi forstår at hun er i ferd med å miste den. Høisæter spenner opp et stort register fra det sårbare til det fandenivoldske som gir Ameli dramatisk troverdighet.

Via Fridtjof Nansens dagbøker blir Amelis hjem til Nansens ekspedisjonsskip, der hun er blindpassasjer og kommer svært tett på polfareren. Nansen synges av Frode Olsen, en sanger med en imponerende internasjonal karriere bak seg. Uavhengig av at Fram handler om å bli gammel, er det fantastisk å se den kunstneriske erfaringen begge solistene besitter. Ja, vokalklangen har avtrykk av eldre kropper, men spillet er scenisk og musikalsk dirrende presist.

Mens kropp og sinn langsomt forvitrer, kommuniserer antropologen Ameli med dyrene. Sopran Silje Aker Johnsen agerer først en fugl med overdimensjonerte oransje klør, så en storøyd sel og til sist en isbjørnmamma. At flere sangere tar turen under isbjørnskinnet, blir et fint bilde på hvordan mennesket også er et dyr. Dette ikkemenneskelige nivået er befriende og åpner handlingen mot teater, natur, lek, myter, følelser og alt ved verden som vi ikke vet eller forstår. Det er potensiale her til å gå enda lenger. Johnsens fuglelyder er nyanserte og fascinerende, men også forsiktige, og i det øyeblikk isbjørnen blir bittelitt farlig, må den dø.

[ En stor kveld i operaen med Elvis Costello (+) ]

En lignende utfordring finnes i musikken. Som i forrige opera har Synne Skouen skrevet en slank og åpen kammermusikk som av og til bryter ut i lekne, melodiske sitater. Men av og til skulle jeg ønske musikken var mindre høflig. Den gir forbilledlig plass til teatret, og sceneteksten veksler organisk mellom tale og sang uten kunstige gjentakelser. Men scenekunst handler ikke bare om at alle virkemidler trenger plass, men også om hvordan de kan fungere som hverandres motstemmer. I premieresamtalen sa komponisten at å spille uten dirigent handler om å gi hver enkelt utøver mer kammermusikalsk ansvar. En strykekvintett, trekkspill, slagverk og kor er sammen med solistene på scenen.

Jeg mistenker at musikerne har mer ekspressiv frihet i denne musikken enn de kanskje tror. Mye ny partiturmusikk er opptatt av å skrelle vekk individuelt musikalsk uttrykk til fordel for en helhet ingen av instrumentene kan skape alene. Men besetningen i Fram ligner mer på et salongorkester, og i så fall er det rom for mer galskap, risiko og sug både i stryk og slagverk.

I koret og i Ida Hidles akkordeon får musikk og teater gripe mer inn hverandre. - Mamma, det er ingen som spiller her, synger Andreas oppgitt til den forvirrede moren sin, før trekkspillet øyeblikkelig og ertende svarer ham. Slik blir de ulike virkelighetsforståelsene til mor og sønn konkret spilt ut i rommet. Koret er underfundig til stede i de ærlige og humoristiske intimscenene mellom Nansen og Ameli på en måte som også kommenterer operasjangeren. Og når korgruppen løser seg opp og blir individer på sykehjem, gir det mening både musikalsk og dramatisk.

[ «Byggmeister Solness» er teaterduoen Vinge/Müller på sitt mest viltvoksende og provokative (+) ]

Disse sekvensene fikk meg til å håpe inderlig at operakomponisten Synne Skouen ikke er framme ennå. For på samme måte som med de to solistene blir jeg grepet av å se hvordan komponistens skapende praksis åpner seg for nye elementer. Jeg håper det bor flere kammeroperaer i henne.

En opera som heter Fram og handler om å dø og forsvinne, har tak i noe grunnleggende musikalsk og menneskelig som operaformen trenger. Nylig løftet samtidsdansen fram eldre utøverkropper i Unn Magritt Nordseths forestilling «Dronninger» (2022). «Fram» gjør det samme for operastemmen og operakroppen, og utforsker dermed virkelig nytt land.