En av de beste kveldene etter 25 år med Bylarm

Mine 24 år på Bylarm (jeg gikk glipp av to) har alltid vært preget av følelsen som senere er blitt kjent som FOMO – fear of missing out, eller frykten for å gå glipp av noe. Jeg elsker denne stemningen, med alle disse halvtimes konsertene som det gjelder å få sett så mange som mulig av. Etter å ha vært innom ti konserter på fem timer torsdag frykter jeg fortsatt å møte en bølge av begeistring for noe bedre som skjedde et annet sted. Det skal litt til i år, for jeg har sjelden hørt en bedre rekke opptredener enn på denne åpningskvelden.

Den første jeg møter på Bylarm i 2023 er Live Hanken, som kommer fra Ålesund, selv om det ikke høres på dialekten hennes. Å være først ut er dristig for artist som ikke har noen offisielle utgivelser å vise til. Da har ingen hørt henne på radio, og publikum stiller uforberedt. Men oppmøtet i Kulturkirken Jakob er godt. Live Hanken klarer seg bra. Tilstedeværelsen på scenen er sterk, og hun får en fin start på bylarmlivet sitt.

På Rockefeller er det også relativt mange som er ute tidlig på kvelden for å se Nelly Moar fra Bergen. Hun lager strøken r&b på sine studioproduksjoner. Men bandet hennes ser ut som et rockeband, og spiller tyngre, mer massivt enn ventet. Jeg hadde satt pris på mer av den delikate jazzstemningen fra mange av innspillingene hennes. Men stemmen til Nelly Moar bærer godt gjennom det store lydbildet.

[ Nye låter: Synne Sørgjerd gråter i Slottsparken, Louien ber pent og Tuva Syvertsen hyller Anne Grete (+) ]

18-år gamle Hillari Alison Conlu kommer, som på Øya i sommer, til Bylarm med en stor sceneproduksjon, med stort kor, og et litt mindre orkester. Med gospelstemmene fra det hvitkledde Oslo Soul Teens passer de perfekt foran altertavlen i Jakobskirken. Hillari gjør en svær profesjonell opptreden til å være så tidlig i karrieren, men samtidig nær og menneskelig . Noen av sangene er fra EPen «How Is Your Soul». Hennes soul er i alle fall helt i orden.

Lille Venn på Rockefeller er årets første møte med et ordentlig band på Bylarm. Punkrocken ligger og ulmer under dem. Det er en formel som er vanskelig å gjøre så mye nytt med, men gjengen med Helene Brunæs i spissen har et smittende humør og et pågangsmot som tar dem langt. De prøver seg også med den dristige øvelsen det er å få folk til å hoppe opp og ned sammen med seg. Pogoing har vanskelige kår på en bransjefestival, men noen foran der våger å slippe seg løs.

[ Amanda Delara: – Jeg lærte å stole mer på meg selv og på kunsten min ]

Etter noen timer på farten er kirkebenkene til Jakob gode å ha i noen minutter. Jeg reiser meg igjen for å høre Petra Maria, som har Brandal som skjult etternavn. Hun er en av flere artister som gir uttrykk for hvor stort det er å være med på Bylarm. Gleden er på vår side, for Maria Petra har mange flotte sanger å framføre. Hun står fram med en sterkere countryfølelse enn ventet, med steelgitarist og alt – er det ikke selveste Trond Kallevåg?

Sammen med Hillari har Ingrid Jasmin kveldens største show. Hun vant Spellemannprisen i åpen klasse for i fjor, og nå åpner også Bylarm seg opp med noe vi ikke har sett make til i alle disse årene. Den smektende stemmen, den mangfoldige musikken hennes er spennende nok i seg selv, framført med flamencogitar, elektronikk som omfatter munnharpe, trompet (Mathias Eick) og mye annet fint. Men her er også stadig flere dansere som er med på å sette en spiss på det som fortoner seg som en komplett forestilling.

Med 14 spillesteder å velge mellom får jeg nesten litt dårlig samvittighet etter å ha gått fram og tilbake mellom Rockefeller og Jakobskirken i et par timer. Jeg stikker jeg innom lille Cafe Hærverk. Sliteneliten er et folkelig rockeband som fyller lokalet til Bylarms tilfelle av trengsel i år. Dette er både holdning og underholdning, godt humør med alvor mellom linjene, og kveldens morsomste innslag mellom alle de store ambisjonene på de andre konsertene. Og uansett hvor gøy dette er føler jeg behov for å forsøke meg på Bylarms dristige øvelse: Å så se to konserter samtidig. Så jeg får med meg slutten med Malin Pettersen i kirka rett nede i gata. En av de mest erfarne artistene på programmet. Det er ti år siden hun først spilte på festivalen med gruppa Lucky Lips, men hun har alltid en fin evne til å høres ny og spennende ut.

[ Backstreet Girls med et realt markløft (+) ]

Kristine Utne Stiberg er i ferd med å bli bedre kjent som Kristine Blir Rapper. Mer en performance enn en vanlig konsert, kanskje også et eksperiment i hvor langt det går an å ta dette påfunnet. Misforstå ikke, Kristine har sterke låter som er vel så fengende som mye av det som blir presentert av «ordentlige» rappere. Hun holder en tale om inkludering og ulikhet, som en opptakt til at hun benytter seg av retten til å framføre neste låt i «baris», slik som menn alltid har tillatt seg. Dette faller seg helt naturlig sånn som resten av showet hennes er. Hun har også en usedvanlig imøtekommende tone med publikum. – Hva er kjærlighet for dere, spør hun, og får flere kloke svar. Dette er til å bli i godt humør av, og en fin slutt på en hektisk kveld på Bylarm.

Jeg gjør for sikkerhets skyld oppmerksom på at det også er flere menn som opptrer på Bylarm i år.

Hillari, Ingrid Jasmin, Lille Venn og Nelly Moar er blant 12 nominerte til «Årets stjerneskudd», det nærmeste vi kommer en «offisiell» vinner av Bylarm. En pris som i tillegg til ære og berømmelse også kommer med en premie på en halv million kroner. De andre nominerte er Swank Mami, Autonomie, Tyr, Ea Othilde, Sara Fjeldvær, Primz, Nonne og Oscar Blesson.