Det største norske pophysteriet

---

The Pussycats

Live 65

Backstage

---

Den første ekstatiske konsertopplevelsen jeg fikk oppleve var med The Pussycats, i forsamlingshuset Fram i Florø, 1. desember 1967. Jeg var ti år, og de gjorde et uutslettelig inntrykk. Ingenting tydet på at gruppas popularitet egentlig var litt på hell. Detaljene fra kvelden husker jeg lite av lenger, men det var fullt hysteri da de kom til «Just A Little Teardrop», og kanskje bare litt mer ro i salen da «Teddy» Kjelsberg sang den følsomme «Let Me Stay With You». Samme hva og hvordan de spilte, dette er sannsynligvis den beste konserten jeg har vært på.

Denne uka kommer et hittil ukjent konsertopptak med The Pussycats ut på plate. Tatt opp på forsamlingshuset Bellevue i Tromsdalen, 13. oktober 1965. Dette var starten på deres første norgesturné. Vi hører at det store oppstusset rundt gruppa allerede var godt i gang. Pussycats-feberen hadde brutt ut for alvor. Som under andre epidemier ble foreldre oppfordret til å holde sine tenåringer hjemme. Tenåringene lot seg ikke stoppe.

Konserten i Tromsdalen ble spilt inn av en entusiast på en Tandberg båndopptaker, med en enkel mikrofon, og kommer 58 år etter på plata «Live 1965». Lyden på opptaket er for spesielt interesserte, men som dokumentasjon av en av de mest spennende tidene i norsk pop er utgivelsen utvilsomt en begivenhet. Blant vitnene var Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen. De to åtteåringene var for unge til å slippe inn, men sto utenfor og lyttet. Da konserten var over ble de rent i senk av gruppa som flyktet fra jenter som hylte og skreik, ut i en ventende bil. «Vi var begge enige om at dette kunne være noe for oss», sier Albrigsten og Hoel i innleggsheftet til plata.

The Pussycats var blitt et voldsomt stort fenomen høsten 1965. De begynte å spille sammen i Tromsø i 1962, og flyttet til Stockholm for å prøve lykken som The Arctics i 1964. Her levde de under sultegrensen, under kummerlige forhold, før de ble plukket opp av den driftige «mångsysslaren» Sten Ekroth, som ville forsøke seg i popbransjen. Han ble manageren deres, og gruppa ble The Pussycats.

Ekroth skal ha oppsøkt den populære programlederen Lennart Hyland med 7.500 kroner i en plastpose, som han fortalte The Pussycats ville donere til TV-aksjonen Røde Fjær. Sånn fikk de opptre i programmet selv. Han sendte dem på turné i en toetasjes londonbuss, og sørget for at det alltid var et passende antall opphissede jenter rundt bandet. Med en rekke slike snedige forretningsmetoder satte Ekroth og The Pussycats Norge på ende i noen hektiske år på 60-tallet.

– Ekroth plukket oss opp fra rennesteinen. Han været at vi hadde noe helt nytt. Showbusiness i Norge hadde vært Jens Book-Jensen som dro rundt med kapteinsuniform med sjømannsviser. Så kom vi, uten sparkepiker og gamle revynummer, uten å besøke frisøren først. Inn med rock’n’roll og hylende småjenter som stormet scenen. Klart det ble rabalder, fortalte Trond Graff oss senere.

Gitaristen Trond Graff skrev de fleste sangene til The Pussycats. Sverre «Teddy» Kjelsberg var sanger og bassist. Gruppas blikkfang var den andre gitaristen, Jimmy Aasegg, med sitt store krusete hår. Friedel Brandt slo trommer og Ingemar Stjerndal kom med på orgel i Sverige. I 1965 fikk de sin første hit med sin instrumentalversjon av standardlåten «Ebb Tide».

Ekroths mest kjente stunt var å kjøpe de beste plassene i salen da The Pussycats var oppvarmingsband for Rolling Stones på Sjølyst i 1965. Han hadde visst betalt 200 medlemmer av fanklubben til å sitte på første rad, oppføre seg hysterisk, og forlate salen når de lokale heltene var ferdige. Mye tyder på at dette er en overdrevet myte. Påfunnet stemmer, men ifølge Per Kristian Olsens bok om The Pussycats, «Det store popeventyret», handlet det bare om 50–60 fans, plassert rundt på femte og sjette rad. Mange av dem var også så glade i The Rolling Stones at de ikke forlot salen slik planen var. Forfatter Olsen sier imidlertid nå at han har slått seg til ro med at myten er bedre enn sannheten.

3. juni 1966 skjøv «Just A Little Teardrop» med The Pussycats «Sloop John B» med Beach Boys ned fra toppen på «Ti i skuddet». The Pussycats ga ut to LPer i 1966, «Pssst!» og «Mrrr...». «Pssst!» lå ti uker på førsteplass på Norges eneste albumliste i Arbeiderbladet, mellom «Rubber Soul» og «The Sound Of Music». Bare disse tre albumene var nr. 1 i Norge dette året. Det er forbausende å oppdage hvor fort nedturen kom. Det samme året forlot Ekroth gruppa, de mistet sin platekontrakt, og ble kalt inn til militærtjeneste. «Pussycats til USA?» spurte Poprevyen på forsida i april 1967. Svaret viste seg etter hvert å være nei. Da jeg så dem igjen i 1969 var de skygger av seg selv. I praksis var det slutt.

Det hører med til historien at Sten Ekroth i 1972 ble utvist fra Norge for å ha forstyrret arbeidsfreden til riksadvokaten og statsadvokaten, og for å ha forsøkt å trenge seg inn til statsminister Trygve Bratteli, for å overlevere 1.700 sider med dokumenter i en ny sak han hadde engasjert seg i: Skjebnen til Per Liland, som Ekroth mente var feilaktig dømt for drap. Ekroth kom tilbake til Norge og fortsatte kampen utrettelig. «Påstanden om justismord har den svenske sjarlatanen Sten Ekroth mast om i alle år, og den toppet seg med en helt uleselig bok fra hans hånd», skrev VG. Men Ekroth fikk etterforsker og forfatter Tore Sandberg interessert i saken, og sammen førte de en utrettelig kamp som til slutt førte til at Liland ble frikjent i 1994, et av Norges mest notoriske justismord.

The Pussycats kom tilbake for gjenforeningskonserter med ujevne mellomrom. De siste årene med bare Kjelsberg og Graff fra originalutgaven. I denne sammenhengen hører det også med at en ny utgave av The Pussycats kompet Ole Paus på klassikeren «Garman» i 1973. Også da med Kjelsberg og Graff som eneste originalmedlemmer. Gruppa ble innlemmet i Rockheims Hall of Fame i 2012, der Razika framførte deres «Why Have We To Wait». The Pussycats kom også på frimerke i 2013. Det skulle bare mangle.

Utgivelsen av denne konserten til The Pussycats faller sammen med enda et nytt oppsving i interessen for norsk pophistorie. Denne uka er Undertakers Circus tilbake med jubileumskonsert, 50 år etter utgivelsen av albumet «Ragnarock» – et av de første albumene med norsk rock på norsk. Senere i høst kommer også Ruphus og Junipher Greene sammen igjen for å minnes den samme tida. Samtidig kunngjorde Åge Aleksandersen at den siste konserten hans med Sambandet kommer i 2025. 50 år etter at Prudence sa takk for seg. Dette er perspektiver det ville vært helt absurd å forestille seg den gangen.

Som tiåring på konsert med The Pussycats i 1967 var det utenkelig, i alle fall for mine foreldre, at dette skulle være noe som fortsatt opptok meg når jeg en gang ble voksen. Men jeg var selvfølgelig til stede da «Live 1965» ble lansert med en sammenkomst på platebutikken Big Dipper onsdag. Trond Graff fortalte igjen så levende om gamle dager at det kunne vært en sceneforestilling i seg selv. Eller et apropos når musikknorge nå kommer sammen for å se framover på Bylarm. Tenk om det hadde vært Bylarm den gangen? Ingen har vel noen gang laget mer larm i Norge enn The Pussycats.