Dette kan bli høstens store publikumsmagnet

---

5

TEATER

«Evig ung»

Av Erik Gedeon

Regi: Lars Jacobsen

Scenografi og kostyme: Even Børsum

Koreografi/bevegelse: Josephine. G. Slaaen

Med: Mari Maurstad, Bjarte Hjelmeland, Hege Schøyen, Henrik Mestad, Paul Ottar Haga, Gisle Børge Styve, Benedicte Søreng

Chat Noir

---

Den musikalske komedien «Evig ung» ble en stor publikumssuksess og traff kritikerne rett i hjertet da det Norske Teatret satte den opp i 2009. Forestillingen gikk der i to spilleperioder og dro siden på turné med Riksteatret. Også andre norske teatre har gjort sine versjoner av «Evig ung» og hatt suksess med forestillingen. Når den nå, seksten år etter at den hadde urpremiere i Dresden, spilles på Chat Noir, skal det mye til for at den ikke igjen høster lovord og stormende jubel. «Evig ung» er nemlig ikke bare en komedie, men et helt konsept signert den sveitsisk-svenske dramatikeren, regissøren og komponisten Erik Gedeon. Og har man dyktige skuespillere til å fylle rollene i dette konseptet, er mye gjort. Så det kommer ikke akkurat som en overraskelse at denne nye oppsetningen, som bl.a. har Hege Schøyen, Henrik Mestad, Bjarte Hjelmeland og Mari Maurstad på rollelisten, kan bli en av høstens store publikumsmagneter på teaterfronten.

«Evig ung» er altså et konsept, og dermed også en forestilling som ikke varierer så mye fra oppsetning til oppsetning. Dersom man så stykket på Det Norske Teatret i 2009, kjenner man igjen alt fra scenografi til karaktertrekk hos de ulike skikkelsene på scenen når vi nå kan se dem på Chat Noir. Men forestillingen er fortsatt underholdende. Og i store trekk påkaller den alle de ordene en fornøyd anmelder gjerne vil bruke: Den er både munter og morsom, den er varm, en humørpille, en sjarmoffensiv, en energibombe og et musikalsk overflødighetshorn.

Men for den som ikke kjenner «Evig ung»: Vi befinner oss et sted i fremtiden. Chat Noir er blitt et gamlehjem for aldrende skuespillere. De passes på av en pleier (Benedicte Søreng) som plystrer ganske illevarslende på toner fra Tarantino-filmen «Kill Bill». Ellers synger hun barnesanger, religiøse viser og noe som minner om Bach-kantater om døden for de eldre. Hun er ikke akkurat en pleier sendt fra himmelen.

Når de gamle endelig får være alene, lever de ut sine skjulte liv, med både stive ben og proteser. Selv den minste lille ting som skjer, får dem til å bryte ut i sanger som «I Love Rock and Roll», «Stayin’ Alive», «Barbie Girl» og «I Will Survive». Forestillingen er i stor grad karakterdrevet, og alt står og faller på om skuespillerne skaper skikkelser på scenen som vi blir glade i og kan fascineres av. For her er det ingen egentlig handling. Her er bare masse musikk, og mye humor av både den ganske enkle og grunnleggende sorten, men også av den mer absurde typen.

Det beste øyeblikket i denne forestillingen er det første møtet med karakterene. Mari Maurstads sure fjes og stadige spytting av ukvemsord er herlig. Det samme er det langsomme men fortsatt amorøse ekteparet Henrik Mestad og Hege Schøyen. Bjarte Hjelmeland har et godt tak om gullfiskbollen sin, og viser seg snart som en skikkelig luring. Raddisen Paul Ottar Haga vil derimot ikke være sammen med de andre på avdelingen og roer seg først etter å ha fått en joint. Gisle Børge Styve er en kløpper på piano, men har mistet taleevnen. Selv om han ikke er skuespiller, viser han at han kan mer enn å traktere et tangentinstrument. Og pleier Benedicte (Søreng) skal ha kudos for sin nydelige sangstemme, som behersker alt fra klassisk koloratur-stil til r’n’b. Selv om pleier Benedicte er en pest og en plage for de eldre, er hun i alle fall en fryd for øret for oss i salen.

Skuespillerne fanger oss umiddelbart med sine rolletolkninger, og vi som sitter i salen, kobler oss fort på dem og er på deres lag. De mister imidlertid ofte noe av karakteren i de mange sang- og shownumrene. Det er nemlig ikke lett å være Bee Gees, trylle, danse pardans eller synge en rockelåt samtidig som man fremstiller en kropp på nitti år. Plutselig blir de veldig stive karakterene så ungdommelige, raske og myke i bevegelsene, og troverdigheten i dem forsvinner for en stund. Dermed mister de meg litt. Det hadde vært så fint om de gamle skikkelsene ble bedre bevart gjennom hele forestillingen. Allikevel finner skuespillerne hele tiden tilbake til karakteren sin, og konseptet som ligger i bunnen er såpass stødig at det er vanskelig å gå feil for lenge om gangen.

«Evig ung» er i hovedsak mye tull og tøys, og er en forestilling som bare ønske å skape god stemning og lutter glede. Den gir i grunn ikke så mye å reflektere over, og selv om det har vært mye negativt fokus på eldreomsorg her i landet det siste året, er ikke dette en forestilling som kan tjene som noe innlegg i en debatt. «Evig ung» hever seg over det som måtte finnes av alvor. Så hvis det er akkurat det du trenger i høst, er det bare å svinge innom Chat Noir for underholdning av den mest sjarmerende sorten.