---
6
MUSIKK
Kvelertak
«Endling»
Petroleum
---
«Hill Odin! Hill Satan! Blodspill øve Bjørgvin i kveld/La mjødet få flyda /Rogaland ska brenna igjen», slår Kvelertak fast på «Endling», det femte albumet fra bandet med utgangspunkt i Rogaland, det andre med Ivar Nikolaisen på vokal. Han kom inn for om lag fem år siden, og har bidratt til at intensiteten og den visuelle utstrålingen har tatt nye retninger.
Albumet «Splid» fra 2020 viste at sekstetten med Nikolaisen i front og Håvard Takle Ohr som ny mann bak trommene, hadde funnet fundamentet for å gå videre. «Endling» er derfor den vanskelige «andreplaten» til bandet i den nye tidsregningen. Det peker ikke nødvendigvis mot apokalypsen, men setter likevel ord og illsint musikk til utviklingen og utbytterne som er i ferd med å føre menneskeheten i den retning. Tittelen betyr da også den siste av sitt slag.
Ivar Nikolaisen
Mellom rillene kan man fornemme interne kamper om veivalg og låter. Og om innspillingen ulmer av «splid», har den i så fall vært kreativ. En knallhard, mektig, skitten, glefsende og pestinfisert kreativitet fra et band som nå er høye på olje og sildafett og har mye og melde. Den er et godt stykke unna de tre første Kvelertak-skivene med Erlend Hjelvik på vokal, hvorav den siste var «Nattesferd» i 2016.
Hør bare på nye «Paranoia 297», en låt med et taktfast skrikende øs vi knapt har hørt maken til fra det trehodede gitarbeistet Vidar Landa, Maciek Ofstad og Bjarte Lund Rolland, og en vokal hvor Ivar Nikolaisen strekker seg mot punken og den villeste, råeste rockabillyen, langt bortenfor The Cramps. Likevel er dette umiskjennelig Kvelertak.
Nikolaisens slynger sin svarte og nonchalante humor rundt Tarjei Vesaas, PST, fleinsopp og miljøterror, eller er det bare en outsiders buespente desperasjon over å ikke bli hørt? Demningen som får gjennomgå i låten kan vi sikkert plassere ikke så langt fra Moi. Kvelertak tar oss inn i et forstyrret hode, og arrangementene reflekterer dette. Produksjonen og innspillingen er igjen signert Jørgen Træen sammen med Yngve Leidulv Sætre og Iver Sandøy, og de har i større grad åpnet opp et slaggtungt lydbilde. Det er overstrødd med lekre detaljer, nikker innimellom flere ganger i retning folkemusikken og gir god plass til å la vokalen og dermed også tekstene etse seg fast som giftige spyttklyser fra Fenrisulven.
[ Kvelertak avsluttet Tons of Rock med fyr og flammer (+) ]
Sinnet mot vindturbinene
Låtene er kanskje ikke uttalt politiske, men på universelt vis omfavner bandet de svake og utsatte, de som kjenner åket av byråkratiets og kapitalistenes rovdrift, de som fornekter klimakrise og naturvern. «Endling» er lyden av det hatet som «vokse som tannverk i sinnet», og viser det lokale i det nasjonale og globale. Det er for eksempel ikke vanskelig å lese motstand mot vindturbiner inn i tekster som: «Først tok de mine elver/Nå tar de mine fjell/Kem vil stagga fandens ferd/Øve norske myr og heie», som det heter i den avsluttende slegga «Morild».
«Endling» framstår som et mesterverk med skyhøy internasjonal appell, men også innen norskspråklig rock. Låtene er rykket opp med røttene i bandets både ideologiske og geografiske arnested, Rogaland. De er spunnet over myter, mennesker og dauinger som i påvente av bedre tider har ligget og krafset olmt i underskogen på de gjengrodde stiene mellom Stavanger og Åna-Sira, mellom Sirdal og Knudåheio. Spadd opp av bunnslammet i Gjöll og lokket fram blant likene som danser på kistelokket. Som i «Likvoke». Her har Nikolai Astrups syner rundt hvordan de døde heiv seg inn i Jølstraspringaren under de utsvevende og mjødssvingende likvakene, avlet en beksvart tekst.
Det slående med «Endling» er variasjonen. «Krøterveg til helvete» åpner albumet. Da låten om å være rockestjerne i Norge kom som singel, var den drøye fire minutter lang. Nå er den over sju, og introen er noe av råeste vi har hørt innen sjangeren. En esende og nesten progrock-infisert instrumental som suger deg inn i bandets mørke flammekaos før den eksploderer med å hylle både Odin og Satan.
[ Kaizers Orchestra er tilbake i manesjen. Se bildene fra comebacket her (+) ]
Frank Hammersland
I den andre enden finner vi låter som «Motsol», det nærmeste bandet har vært en kjærlighetssang - til et vennskap og en bønn om å kræsje på en sofa, om at alt skal bli som før. Den er inspirert av – av alle – kvekerpredikanten Asbjørn Kloster. Musikalsk er dette kanskje albumets mest kontante og kompromissløse rockeepos, et vestlandsk steinsprang av en låt som likevel har en øm kjerne. Her er det ikke minst fint og vemodig å høre avdøde Frank Hammerslands bidrag på vokal, og det på en låt som har et melankolsk blikk på en tid og et tidsbilde, på byen Stavanger, bunkene med Metal Hammer og Judas Priests «Killer Machine». En musikalsk oppvekst og en uskyld som brister.
«Svart september» er en låt som særlig i gitarpartiene og Marvin Nygaards bass viser arven fra de klassiske 70-talls rockegudene, mens «Døgeniktens kvad» i all sin bombastiske kompleksitet er noe av det aller beste de har laget, og det beste sporet på «Endling». En svir av individuell virtuositet, et kollektivt markløft av en låt og med en tekst som er en umiddelbar klassiker innen norsk rock. Dette er en satirisk og ramt ironisk nidvise rundt dagdriveri og trygd, om de som viker unna arbeid og plikt, hvori opptatt «energilobbyista, nykalvinista, DNT-mosjonista». Her er noen eviggrønne linjer også mellom åpningen med «Arbeid e’kje anna enn et sikkart tegn på avsinn/Eg frykte ikkje lediggangen/Bare bøndane og oppsynsmannen», og den avsluttende salutten «Hvis lediggang e roden te alt ondt/Så e eg sattan sjøl».
[ Hedvig Mollestad går nye veier med nytt band (+) ]
Kvelertak tar ansvar
«Døgeniktens kvad» er også en av flere låter som viser hvordan Kvelertak har utviklet seg fra å være forankret i metalsjangerens evige kvern av død, djevler og norrøne myteforestillinger, til å bli et band som føles relevante og samtidsreflekterende. Nå klatrer de på skuldrene til forfattere, poeter, kunstnere, predikanter og folkediktere som har vært med å definere den norske litteratur- og kulturhistorien, og de øser av all rikdommen som ligger i inspirasjonen herfra.
Et eksempel er «Skoggangr», en sterk «vise» om vandringsmannen Helmut von Botnlaus som måtte betale for morens svik da hun gikk ut med tyskerne under krigen. Han var «sån av ei ringakta, knust tyskartøs», ble mobbet og jaget til skogs og opp i lyngheiene. Her ble han en utstøtt, sikkert en «bygdeoriginal», men også en forsvarer av naturen mot alle utbyttere.
Det er disse menneskene og mytene, alle og alt som kjemper til siste slutt om man så blir en «endling», som er dette albumets innerste kjerne. Kvelertak hyller outsidere og andre som kjemper «mod ordførerpakk/kjøpt og betalt» og annet faenskap, men gjør også den vanskelige øvelsen med å se verden fra perspektivet til dem som på et eller annet nivå brister, når veien til gullklokka blir for bratt. Som i «Svart september», en tittel som i seg selv er betent, men som tar for seg en mann som til slutt slukker lyset for godt. Slik tar Kvelertak pulsen på dyrtid og framtidsangst gjennom de som har levd før dem, de som er i ferd med å gå ut av historien som endlinger.
