---
5
MUSIKAL
«Miss Saigon»
Av Alain Boublil (tekst) og Claude-Michel Schönberg (musikk)
Regi: Guy Unsworth
Musikalsk leder: Bendik Eide
Med: Catharina Vu, Duc Mai-The, Sigurd Marthinussen, Espen Grjotheim, Sanne Kvitnes, Carl Sohlberg, Karen Bernardino, m.fl.
Scenekvelder/Folketeateret
---
Musikalen «Miss Saigon» har ikke blitt oppført i dette formatet i Norge tidligere. Den har likevel siden premieren på Londons West End i 1989 (og New York to år etter) klart å hevde seg blant husholdningstitler som «Phantom of the Opera» og «Les Misérables», også sistnevnte skapt av manusforfatter Alain Boublil og komponist Claude-Michel Schönberg. Versjonen Scenekvelder denne høsten setter opp på Folketeateret, viser kvalitetene som bor i krigsmusikalen når den gjøres på tilnærmet riktig og respektfullt vis.
Det er en relativt rå, og samtidig magisk versjon vi er vitne til med Vietnamkrigens siste kaotiske krampetrekninger som bakgrunn. Her speiler sterke skuespillere og store stemmer seg i hverandre, med glitrende individuelle prestasjoner og en helhetlig scenografisk palett som fanger både krigsestetikken og de asiatiske storbyenes neondraperinger med bravur.
Vietnamkrigen som bakteppe
I vektleggingen av detaljene fanges også de små brikkene som leder «Miss Saigon» inn i vår tid. En ting er at det er krig i Europa. Det er krigshandlinger og konflikter en rekke steder i verden hvor man vet at enkeltskjebnene samsvarer med dem som tegnes opp i musikalen. Hvordan alt raknet da USA minst mulig elegante vis trakk seg ut av Afghanistan for to år siden, har for eksempel mange likhetstrekk med evakueringen av amerikanske styrker idet Saigon kapitulerte for de nordvietnamesiske styrkene i 1975. En vesentlig forskjell at integrasjonen mellom amerikanske soldater og Saigons innbyggere hadde vært av en helt annen karakter.
Anslått rundt 30.000 barn i Vietnam hadde amerikanske fedre da Saigon falt. Rundt to millioner mennesker flyktet fra Vietnam og kommunistene, mange av dem som båtflyktninger. Av dem igjen kom flere tusen også til Norge, noe som gjør at forelegget for «Miss Saigon» har stor relevans i dag. Flere av dem som står på scenen deler denne bakgrunnen.
[ Spiller i Operaen, gir ut musikal på plate ]
Inspirert av «Madama Butterfly»
Musikalen i regi av britiske Guy Unsworth fanger dramatikken både før, under og etter Sør-Vietnams og USAs resignasjon på et så vel overordnet som individuelt plan. Forestillingens spennvidde i følelser og konsekvenser, mellom formidable folke- og fluktscener og den nakne råskapen og menneskelige omkostningen, tilhører krigslogikkens innerste kjerne. «Miss Saigon» er løst bygd på Puccinis opera «Madama Butterfly» (1904), som handler om en amerikansk offiser og en geisha i Japan. Oslo-versjonen av musikalen er videre oppdatert og forsøksvis forankret i et respektfullt verdisyn, men følger uansett tragediens lover. Det store orkestret med kapellmester Bendik Eide skaper både puls og fundament.
Vietnamkrigens og dermed musikalens historiske kontekst er kompleks, med Frankrikes kolonialisering av daværende Indokina, Japans involvering og de interne opprørene mellom Nord- og Sør-Vietnam som utviklet seg til nær to tiår med amerikansk intervensjonskrig under den kalde krigen. Denne historien begynner ti dager før Saigons fall. Kim (Catharina Vu) har mistet familien i napalmflammene og flyktet fra landsbygda til Saigon. Hun rekrutteres som sexarbeider av den lugubre bareieren Engineer (Duc Mai-The), som på bula Dreamland Pub driver salg av både mennesker og varer til amerikanske soldater.
[ Fløyteblåsing for døve ører ]
Miss Saigon
Engineer arrangerer loddtrekning om Miss Saigon, en tittel kvinnene kjemper om. Det er liten avstand mellom overlevelse og undergang, og en amerikansk soldat kan være nøkkelen til et bedre liv. Kim blir ikke Miss Saigon, men soldaten John som «vinner» Gigi (Karen Bernardino) kjøper Kim til bestevennen Chris (Sigurd Vespestad Marthinussen), som selv ikke ville delta. Chris nekter først, men skjønner at om han ikke spiller med vil Kim blir straffet. Chris og Kim forelsker seg, velsignes og forlover seg, og Chris vil reise hjem til USA sammen med Kim. Men Saigon faller. I viraken og det politiske rundt evakueringen mister de hverandre. Kim blir igjen i håpet om at Chris vil komme tilbake.
Musikalens skildrer årene etter i det som nå er Ho Chi Min-byen, med forfølgelser, kommunistenes omskoleringsleirer, dyp fattigdom og død. Etter at fortiden i form av kommissæren Thuy (Carl Sohlberg) innhenter Kim, tvinges hun til å flykte til Bangkok sammen med Engineer, som ser Kim som sin billett til USA.
Kim vet ikke at Chris har giftet seg hjemme i USA med Ellen (Sanne Kvitnes). Eller at John jobber for en organisasjon som skal sørge for familiegjenforening mellom amerikanske soldater og vietnamesere som knyttet varige bånd under krigen, blant annet gjennom felles barn. Kim og Engineer livnærer seg på et bordell da John kommer på sporet av Kim. Det som følger er umulige løsninger, desperate valg og tragedie.
[ Kaizers Orchestra er tilbake i manesjen. Se bildene fra comebacket her ]
Stereotypi og generalisering
Folketeaterets fortrinn i denne oppsetningen er ikke bare teknisk visuelt og scenografisk overskudd og virtuositet, komplett med en imponerende Huey-helikopter-scene. De går den nødvendige ekstra distansen for å gjøre «Miss Saigon» til annet enn en blåkopi av produksjonene som har fått berettiget kritikk for generalisering og stereotypisering. «Miss Saigon» som populærkultur-uttrykk vil alltid måtte ses i lys av hvordan den har framstilt etnisitet og minoriteter. I denne versjonen er det ikke nødvendigvis gjort så mye med selve historien og figurenes utgangspunkt. Kvinnene vi møter i Saigon og Bangkok er sexarbeidere, de asiatiske mennene er dårlige papirer.
Ut fra miljøene handlingen foregår i, er ikke dette uten belegg, men bevisst nyansering av de enkelte gjør at hovedfigurene ikke blir stående som endimensjonale sjablonger, men mennesker fanget i gitte situasjoner og med skjebner til å tro på. Amerikanerne er heller ikke bare helter. Chris er mer sviker enn velmenende unnvikende. Ikke dermed sagt at denne oppsetningen av «Miss Saigon» helt skal fritas for debatt.
[ Smør på flesk og frodige forviklinger ]
Catharina Vu og Duc Mai-The
Castingen er forestillingens store styrke. Engineer spilles av Duc Mai-The, som er halvt vietnamesisk og har i likhet med svært mange andre i ensemblet, både barn og voksne, vietnamesisk eller asiatisk familiebakgrunn. Som en veteran i sammenhengen skaper Mai-The en sammensatt skikkelse gjennom en bragd som viser hvorfor han er en av våre sterkeste skuespillere. I Engineer-rollen briljerer han i de små og nære scenene, både når han er frastøtende, utnyttende og kynisk, og når han viser en mer human side. I et par av scenene, og særlig det store ensemble-nummeret «The American Dream», stjeler han rett og slett hele musikalen.
Catharina Vus familie kom til Norge og Stavanger som flyktninger fra Vietnam. Vi har sett henne i sterke og fine roller som i «Nila og den store reisa», «Vaffelhjarte» og «Lazarus». Her er hun formidabel i rollen som Kim, og definerer både karakteren og historiens smertepunkt med styrke og kompleksitet. Flere av de andre stemmene, ikke minst Sigurd Vespestad Marthinussen som Chris, gjør et gjennombrudd i en større rolle her. Duetten «Sol og måne» med Vu er et tidlig høydepunkt.
Slik løfter produsenten Scenekvelder denne Folketeateret-oppsetningen av «Miss Saigon» opp på et nytt nivå, kanskje også internasjonalt. Bevegende, storslått og velspilt, og med et om ikke bøtende, så i hvert fall bevisst blikk på de utfordringene denne produksjonen bringer med seg.
[ Her strømmer det på med gode serier – dette ser vi frem til i høst ]
