---
3
TEATER
«Hvem er Ernest?»
Av Oscar Wilde, oversatt av Erik Pierstorff
Regi: Runar Hodne
Scenografi: Nathalie Mellbye
Kostymer: Ane Ledang Aasheim
Musikk og lydansvarlig: Per Platou
Med Selome Emnetu, Mari Hauge Einbu, Sindre Postholm, Ferdinand Falsen Hiis, Helle Haugen, Mari Dahl Sæther, Eldar Skar
Centralteatret
---
Etter at Runar Hodne tiltrådte som teatersjef ved Oslo Nye Teater ved årsskiftet har ulike former for kjønnsproblematikk stått på agendaen i flere forestillinger. 2023-sesongen åpnet med «Vaginamonologene/The Supreme Gentleman», og før sommeren hadde en feministisk versjon av Ibsens «En folkefiende» premiere på hovedscenen. Forestillingen spilles fremdeles. Denne høsten kan vi oppleve enda en kjønnsorientert oppsetning på en Oslo Nye-scene når Oscar Wildes klassiske komedie «Hvem er Ernest?» spilles på Centralteatret. Men er det egentlig nødvendig å skusle bort en velskrevet komedie på et symbolsk og nærmest teoretisk prosjekt som det teatersjef og regissør Runar Hodne har gjort denne gangen?
Oscar Wildes komedie fra 1895 ble hans store kunstneriske suksess, men banet også veien for hans private fall. Som den eneste mann i Storbritannia ble han senere samme år dømt for å ha begått homoseksuelle handlinger. Bare tre år senere døde han. «The Importance of Being Earnest»/ «Hvem er Ernest?» har imidlertid fått et både langt og godt liv på mange scener, selv om både tittel og avsluttende replikk kun får sin tiltenkte mening i engelskspråklige oppsetninger.
[ «Moulin Rouge!» på Chateau Neuf blitt en hitparade så sterk at det er fare for allsang (+) ]
Stykket kretser jo nettopp om det å være «earnest», som på engelsk både er et mannsnavn og betyr «oppriktig». Wildes tekst er en morsom forviklingskomedie, men også en svært intelligent en, full av ordspill, spark mot victoriatidens moralske idealer og overklassens underlige verdier. Komedien stiller også spørsmål ved nettopp oppriktighet: For hva er det egentlig? Hvorfor kan ærlighet være så vanskelig? Er det kanskje lettest å være oppriktig når man lyver og forstiller seg?
Forstillelse, dobbelthet og lek med identiteter later til å være noen stikkord for det som har vært Runar Hodnes prosjekt denne gangen. I hans oppsetning av denne komedien har han valgt å la menn spille kvinneroller og kvinner spille mannsroller. Derfor kan vi se Selome Emnetu og Mari Hauge Einbu som de to kameratene Algernon og Jack, mens deres utkårede, vakre kvinner Gwendolyn og Cecily spilles av henholdsvis Ferdinand Falsen Hiis og Sindre Postholm. Nå er vi ganske vant til å se alle kjønn i de fleste roller på teatret, så kjønnsbyttet oppleves i grunn ikke som banebrytende eller merkelig på noen måte. Men Hodne vil jo noe med dette. For å få et klarere svar på hva, leste jeg hans egen tekst i forestillingens program.
Og slik jeg forstår det, skal kjønnsbyttet reflektere at den homofile forfatteren kan «skrive seg inn i et speil der det kvinnelige enten er en overskrivning av mannlighet eller at forholdet rett og slett er snudd opp ned.» En smule teoretisk og symbolsk, med andre ord. Det er også resten av avsnittet om kjønn, som avslutter Hodnes programtekst.
Alt i alt virker denne oppsetningen litt for tenkt. Og en komedie skal ikke tenkes, den skal gjøres. Fortellingen om Jack og Algernon, som begge lyver for omgivelsene og finner opp de fiktive karakterene Ernest og Bunbury når de trenger litt fri, er i utgangspunktet intrikat, men samtidig lett å henge med på. Forviklingene som oppstår når de treffer Cecily og Gwendolyn, kan fort bli hylende morsomme. Men i stedet for å stole på at Wildes teatertekst er morsom nok i både replikker og handling og ta det derfra, befinner humoren i denne forestillingen seg mest i handlinger som ikke direkte kan knyttes til teksten. Når skuespillerne snakker, hører man at replikkene er fulle av poenger som ingen har gjort seg bryet med å formidle humoren i. Også selve fortellingen og dens spenningsutvikling drukner i ekstra fiksfakserier, slik at alt av vendepunkter og overraskelser kommer litt ut av det blå.
Det tenkte uttrykkes også i Nathalie Mellbyes scenografi, som oppleves som svært symbolfylt. Det er som om hele forestillingen skal være et slags symbol på seg selv. Det er veldig merkelig. Et rosa silkeforheng faller mellom forestillingens første og andre del, og symboliserer avsløringene som kommer. I scenen ute på landet spiller virkelige roser og malte roser på forholdet mellom det som er virkelig og det som bare er illusjon. Og de ulike karakterene forholder seg ulikt til det malte bildet på bakveggen – noen som om det var ekte, andre som om det bare er teater. Det er egentlig ikke nødvendig med all denne symbolikken når Wildes tekst sier så mye i seg selv. Det er bare smør på flesk.
[ «Rasisten»: Sprikende og ambisiøs (+) ]
Noen lystige øyeblikk får vi allikevel, som i det første møtet med Mari Dahl Sæthers lattermilde pastor Chasuble og i Eldars Skars ganske herlige, tilknappede miss Prism. Helle Haugen er dessuten en klassisk komedieskuespiller med timing og rytme, og skaper en markant karakter av sin Lady Bracknell. Hennes spillestil matcher Wildes tekst helt ypperlig. Men de fire hovedpersonene, stykkets unge elskere, når aldri helt igjennom i sin kronglete jakt på lykke og ekteskap. Jeg tror ikke kjønnsskiftene som er gjort er et problem i seg selv, men kanskje skulle man stolt litt mindre på at det var nok og heller jobbet mer med den konkrete teksten som de alle må ta i sin munn.
