Kultur

En lidenskapelig søken etter svar

Hun er først og fremst aktivist, og derfor aldri nøytral eller objektiv når hun lager film. I arbeidet med sin nyeste film, «Raseri bak lukkede dører», opplevde Deeyah Khan for første gang nervøsitet.

– Jeg har jobbet mye med og for kvinnerettigheter over mange år, og spesielt vold mot kvinner er et problem jeg har engasjert meg i lenge.

Det sier aktivist og dokumentarfilmskaper Deeyah Khan til Dagsavisen. For det er nettopp vold mot kvinner Khans ferskeste prosjekt handler om. I «Behind the Rage» - eller «Raseri bak lukkede dører» - møter vi menn som fysisk og psykisk mishandler kvinner de sier de elsker, og hører historiene til deres ofre, pårørende og terapeuter.

– Jeg er glad for at jeg ikke har måttet erfare det selv, men jeg har mange venner og bekjente som har erfart vold fra sine partnere, i varierende deler av livet, også da vi var unge. Tematikken har alltid vært der, sier Khan.

Dagsavisen snakker med henne over WhatsApp. Hun befinner seg i USA, med seks timers tidsforskjell fra Norge. Filmen hadde premiere på ITV i Storbritannia mandag 17. oktober 2022, og har norsk premiere på NRK 1 mandag 4. september, klokken 21:20.

Et intenst ønske om å lære

Deeyah Khan er født i Norge av muslimske innvandrerforeldre og har kjent på utfordringene ved å leve mellom ulike kulturer. Det har påvirket hennes arbeid. Hun tar med stor empati for seg noen av de viktigste og mest polariserende problemene verden står overfor i dag; ekstremisme, vold mot kvinner, ulikhet, rasisme og utenforskap. Hun har filmet kampharde jihadister, medlemmer av væpnede militsgrupper, amerikanske innenlandske terrorister og tilhengere av hvitt overherredømme, med opplysende og ofte overraskende resultater. The Times of London sier om henne: «Hun er en av de modigste, mest ukuelige kvinnene ... møter mobbere og ekstremister med intelligens og urokkelig ånd».

Khan har vunnet mange høythengende og nasjonale og internasjonale priser for sitt arbeid. I Norge vant hun Fritt Ord-prisen i 2020 og Anders Jahres Kulturpris i 2022.

Etter å ha brukt flere måneder på å filme medlemmer av USAs største nynazistiske organisasjoner, inkludert å filme dem på deres voldelige marsj gjennom Charlottesville i 2017, forlot lederen og to andre høytstående personer bevegelsen og avviste dens ideologi. Alle krediterer møtene sine med Khan som katalysatoren for at de forlot ekstremistbevegelsen.

– Hva er grunnen til at du alltid velger å lage filmer om temaer som mange vil anse som ganske umulige å gå inn i?

– Det handler om at jeg har et intenst ønske om å lære og forstå hvorfor vi mennesker gjør som vi gjør. Hvordan stygge, mørke handlinger oppstår, og hvordan vi kan stoppe det.

For Khan er konsekvensene ved å ikke snakke om vanskelige tematikker, verre enn ubehaget hun kan få ved å jobbe med dem.

– Det handler vel også om å ville bidra, for jo mer oppmerksomhet noe får, jo mindre makt får det. Jo mer vi snakker om noe, jo lettere blir det å ta tak i det, for jo mer ser vi hvor mulighetene ligger. Håp er viktig, men noen ganger ser problemer så store ut at vi tenker at det er for håpløst, for stort.

– Disse filmene er min personlige måte å ta mitt ansvar i disse store, kompliserte og stygge problemstillingene, sier hun om «Banaz. A Love Story» (2012), «Jihad. A Story of the Others» (2015), «White Right. Meeting the Enemy» (2018), «America’s War on Abortion» (2020) og «Muslim in Trump’s America» (2020).

Deeyah Khan fotografert under innspillingen av «White Right: Meeting The Enemy» i Charlottesville i 2018. Foto: Fuuse

Først og fremst aktivist

Khan tar ansvar, selv om hun verken er objektiv eller komfortabel. Filmene hennes stammer ikke fra et ønske om å skape gode filmer som kan bygge karriere. Hun lager filmer hun vil lage, og ville aldri gjort noe annet, sier hun.

– Jeg har alltid vært, og kommer alltid til å være, en aktivist. Det er det viktigste. Film ble formen som gjorde det mulig for meg å stille de spørsmålene jeg ville stille. Jeg var lei av å føle at jeg ikke gjorde nok. Film er et format som gir meg nærhet til folk, slik at jeg kan dykke ned i de tematikkene jeg er interessert i.

Hun beskriver arbeidet med alle hennes filmer som en måte å lære om livet på, om henne selv, om menneskelig oppførsel og psykologi.

– Det er et privilegium å få jobbe som jeg gjør. Jeg er takknemlig for at jeg får tilfredsstille nysgjerrigheten min, og er alltid åpen med de jeg filmer om at dette ikke er en jobb for meg, men en lidenskapelig søken etter svar. De vet at det er personlig for meg, jeg gjemmer meg ikke, jeg er ikke objektiv eller nøytral, og jeg prøver ikke å være det heller. Jeg er alltid tydelig på at jeg er aktivist, men at jeg vil forstå.

Ikke et kvinneproblem

I «Raseri bak lukkede dører» undersøker Khan epidemien av vold og overgrep mot kvinner i USA ved å snakke med menn som er ansvarlig for vold, overgrep og drap, men også ofre for vold, og pårørende til drepte kvinner.

– Som aktivist har jeg og mange av mine venner lenge undersøkt hvordan vi kan støtte og beskytte kvinner og deres barn, hvordan politiet og rettsvesenet kan og bør respondere på vold mot kvinner og hvordan vi kan gjenoppbygge de som har slike erfaringer, sier Khan.

Deeyah

Men noe har plaget henne i mange år, forteller hun. Hver gang hun har snakket om dette temaet som aktivist, holdt foredrag og deltatt i konferanser, har deltagerne bestått av mange kvinner, og kun en eller to menn.

– Denne typen vold er ikke et kvinneproblem, det er et samfunnsproblem, men også et problem for menn. Vi har fremstilt problemstillingen ukorrekt, sier Khan.

«Hvorfor forlater hun ham ikke, hvorfor anmelder hun ham ikke, hvorfor tar hun ikke tak i det?». Dette er typiske eksempler på spørsmål folk ofte stiller seg knyttet til problemstillingen om vold i nære relasjoner, forteller Khan.

– Det egentlig spørsmålet er hvorfor han gjør det, og hva vi kan gjøre for at han skal stoppe. Mitt mål som aktivist, og med denne filmen, er å endre hele bildet vi har av denne problemstillingen. For søkelyset er sjeldent satt på de som faktisk utøver dette, og det er ikke greit, sier hun.

Skjer også i Norge

At Khan har valgt å sette mye av søkelyset i «Raseri bak lukkede dører» på menn som utøver eller har utøvd vold, er ikke for at vi skal dømme dem, forklarer hun.

– Det handler ikke om å unnskylde eller rettferdiggjøre de som utøver vold, men vi er avhengig av å snakke med dem for å finne roten til problemet. Å få ham til å stoppe, er det vi trenger for å kunne beskytte kvinner. Menn er nødt til å være en del av samtalen, sier hun.

I hvert eneste land i verden, hvert eneste samfunn, og i hvert eneste samfunnslag, uavhengig av utdanning, hudfarge og økonomi – eksisterer vold, forteller Khan. Hun tror at det i land som Norge, som er rangert som et av landene i verden med mest likestilling mellom kjønnene, kanskje er mer tabu for kvinner å snakke åpent om det de opplever.

– Men selv om Norge er et likestilt land med gode rettigheter for kvinner, skjer det fortsatt, sier hun.

Khan understreker tydelig at hun er klar over at også kvinner utøver vold, men at rammen hun har valgt å se på handler om vold mot kvinner i heterofile relasjoner.

– Grunnen til det er at det er i de relasjonene omfanget er størst.

Den norske filmskaperen Deeyah Khan er klar med sin syvende dokumentarfilm ut. Her mottar hun Anders Jahres kulturpris i september. Foto: Beate Oma Dahle / NTB

Det statistikken ikke viser

– Flere av de du intervjuer i filmen snakker spesifikt om psykisk vold. Var det viktig for deg å inkludere det aspektet?

– Ja, det var veldig viktig for meg. Psykisk vold er mye mer utbredt enn fysisk vold, men jeg tror vi har en tendens til å børste den samtalen til side. «Han slår henne ikke, i det minste», vil noen si eller tenke. Men skammen og frykten er den samme.

Noen av kvinnene Khan har snakket med, har fortalt henne at de noen ganger opplever den psykiske volden som verst.

– Det tar fra dem hvem de er, personligheten deres, makten deres og stemmen deres, helt til det ikke er noe igjen av dem. Men psykisk vold er ikke representert i statistikken. I USA i hvert fall, er det først når noe er kriminelt, at det blir inkludert i tallene vi snakker om. Vi har ingen oversikt over hvor mange kvinner som opplever psykisk vold, sier Khan.

Utfordringene underveis

I et og et halvt år har Khan jobbet med «Raseri bak lukkede dører». Grunnen til at det har tatt så lang tid, er at hun lenge slet med å finne menn som var villige til å snakke åpent om det de har utsatt kvinner for.

– Det er mye tabu og skam knyttet til menn som utøver vold. Det snakkes ikke åpent om, og få menn vil innrømme at de gjør det, eller har gjort det.

Da hun med tiden til hjelp begynte å finne kilder, dukket et annet problem opp.

– Noen menn sa til slutt ja, men konene deres sa nei. For ikke bare ville mennenes gjerninger bli offentlig kjent, men også kvinnenes erfaringer er med i fortellingene. De ville ikke at folk skulle få vite at de ble banka opp hjemme.

Deeyah

En av kvinnene hun snakket med, var utdannet ved Harvard University, og var etter samfunnets normer å anse som svært fremgangsrik. Hjemme opplevde hun brutal vold.

– Første gang jeg møtte henne fortalte hun meg at før hun selv opplevde vold fra eksmannen sin, som jobbet i bank i New York, trodde hun dette kun skjedde med innvandrerkvinner, kvinner i fattigdom eller dårlige sosiale kår.

Hun tar en pause, klarner stemmen og snakker tydelig:

– Der kommer poenget mitt inn. Det er ikke kun én kategori kvinner som erfarer dette. Alle grupper kan erfare det. Dessverre.

Nervøs for første gang

– Hvordan jobber man med kildehåndtering i en film som dette?

– Det er utfordrende og vanskelig. Det var vondt for meg å sitte å høre på grafiske detaljer om hva noen av disse mennene hadde gjort.

Alle filmene Khan har gitt ut til nå, handler om vold i en eller annen grad.

– Folk spør ofte om jeg har vært redd, når jeg har sittet med nazister og terrorister. Jeg har ikke vært redd, med unntak av noen få, ekstreme tilfeller. Men da jeg skulle gjøre første intervju med en av mennene i filmen, Daniel, som hadde drept kona si, var jeg veldig nervøs natten før.

Khan sier hun aldri har vært nervøs før. Denne gangen var hun det både i forkant og under de første minuttene av intervjuet.

– De jeg har intervjuet til andre filmprosjekter har vanligvis vært kapable til å utøve vold fordi de ikke kjenner sine ofre, og ikke har noen forståelse av hvem de menneskene de hater og plager er. Men disse mennene elsker sine ofre, har barn med dem, deler seng, hus og liv med dem. Likevel klarer de å utøve slik vold, og i noen tilfeller drepe dem.

– Jeg tenkte: hvis han kan gjøre det mot sin egen kone, hva med meg? Kanskje det er nok at jeg ser på ham feil? Jeg visste at jeg skulle stille ham spørsmål som kunne gjøre ham ukomfortabel og sint. Jeg satt så nærme ham at det bare var for ham å strekke ut en arm.

Khan snakket med kvinner med erfaring fra vold i forkant. Hun spurte dem: Hva er triggerne? Er det at hun er kvinne? At hun er utfordrende? At hun stiller dem til veggs?

– Nei, svarte de alle. Alle andre er trygge. De som ikke er trygge, er kvinnene som gjør dem sårbare, gir dem kjærlighet, som er knyttet til dem og kjenner deres svakheter. Det er triggeren. At de kjenner på følsomhet utenfor deres egen kontroll. Det eneste de kan kontrollere da, er henne. Med vold.

Den viktige tilliten

Deeyah Khan har opparbeidet seg noen rutiner og arbeidsmetoder gjennom flere år med filmskaping. Når hun har funnet folk som er villige til å tale, er hun opptatt av å skape et miljø som ikke får dem til å føle seg dømt eller skamfulle.

– Jeg stiller ukomfortable og vanskelige spørsmål, men prøver å være åpen selv, til tross for at det er krevende for meg å høre hva noen av dem forteller. Jeg må gjøre det okei for dem å være seg selv, slik at de kan dele åpent og ærlig om hva som foregår inni dem.

Hun sørger alltid for å bygge en tillit i rommet, til tross for at hun er uenig med dem, forteller hun.

– Det er den eneste måten vi sammen kan være i det ukomfortable på.

Samtidig åpner hun alltid samtalen med å være ærlig om hvor hun står, at hun ikke støtter det de har gjort, men at hun vil prate med dem for å forstå hvor det kommer fra og hva som har ført dem til det livet de nå har.

Å motstå impulsen

Khan sitter igjen med flere gode erfaringer etter arbeidet med filmen. Blant dem er møtet med organisasjonene som aktivt jobber for å forebygge vold i nære relasjoner.

– Det var en stor lettelse for meg å se at det finnes slike organisasjoner. Det gjør det ikke enkelt, og betyr ikke at alle kan endres, men det finnes hjelp der ute.

Khan understreker betydningen av gode pårørende for de som opplever vold i hjemmet.

– Det kan være ekstremt frustrerende for familie og venner å være vitne til. Man ser en man er glad i gå igjennom noe grusomt, og likevel gå tilbake til ham. Det er lett å tenke at man vil gi opp, at man ikke orker å se dem gjøre seg selv så vondt, men vi må, i den grad det er trygt for oss, motstå den impulsen, for de kan ikke være alene.

Andrew Tates språk

Noe av det viktigste vi nå kan gjøre, ifølge Khan, er å snakke om hva som er gode og sunne relasjoner, spesielt for unge mennesker, men generelt for alle.

– Vi snakker ikke nok om det med unge mennesker.

Hun trekker frem Andrew Tate, som ble kjent for sitt provoserende syn på kvinner, seksuelle overgrep og trakassering, og som har blitt omtalt som «internetts farligste mann».

– Heldigvis er han ikke den eneste unge henvender seg til, men det er noe her vi må snakke om. Han promoterer et syn på kvinner som normaliserer vold og dårlig oppførsel.

Tates kvinnesyn dehumaniserer kvinner, men det er også dehumaniserende overfor unge menn, mener Khan.

– Han fremstiller unge menn som brutale og voldelige, når virkeligheten er at det ikke stemmer. De fleste unge menn søker kjærlighet, hengivenhet og forståelse, takknemlighet og tilknytning, akkurat som de fleste unge mennesker generelt – uansett om de er menn eller kvinner som er bekymret for avvisning og redde for å ikke føle seg bra nok, akseptert eller elsket.

Khan mener vi må snakke åpent med unge mennesker om hva det betyr å være kvinne, hva det betyr å være mann, og hvordan man skaper sunne relasjoner med åpenhet, ærlighet, trygghet og respekt.

– Andrew Tates kvinnesyn har eksistert i samfunnet lenge før han ble offentlig. Alt han har gjort er å gi språk til en oppførsel som har vært der lenge, sier hun.

Hun mener det er en sammenheng mellom voldsfenomenet filmen hennes omhandler, og kvinnehatet som kommer til uttrykk i den nye macho- og pornokulturen blant annet Tate dyrker og formidler.

Bekymret, men ikke overrasket

I flere land blir alderen på de som opplever seksuell vold yngre og yngre, forteller Khan. Det samme gjelder intim partnervold.

– Det skjer ikke bare i ekteskap eller voksne relasjoner. Så hva kan vi gjøre for unge gutter og menn, som kan støtte dem, beskytte og veilede dem i riktig retning? Åpenbart har vi ikke funnet svaret, for da hadde vi fått en stopper på dette.

Khan understreker at hun er klar over at vi kanskje aldri vil kunne skape en verden helt fri for vold.

– Men vi må sørge for at det skjer i mye mindre grad enn det gjør i dag.

– Blir du bekymret for at profiler som Andrew Tate får så mye oppmerksomhet?

– Jeg blir bekymret, men ikke overrasket. Det er det skumle. Jeg har hørt og sett disse tendensene så mange ganger, han har bare bidratt til at flere ser det. Å få det til å handle så mye om ham, hjelper ikke. Han svarer på spørsmål unge menn har. Det er ikke noe i veien med de spørsmålene, de stammer fra usikkerhet og forvirring. Problemet er at svarene han gir er farlige, og ofte basert på løgn.

Hva unge mennesker ønsker å få svar på, må bli respektert og lyttet til, mener Khan.

– Tate mener han gir en oppskrift på hva en suksessfull fyr er. Men vi kan ikke peke på han, for han er ikke problemet, han er bare en drittsekk. Vi har ikke de samtalene vi trenger å ha, verken på skolen, i hjemmene eller i samfunnet generelt. Da søker unge mennesker svar et annet sted, fra usunne kilder. De lever i en helt annen verden enn foreldrene sine og tidligere generasjoner, og vi må være forståelsesfulle. Vi må støtte dem. Hvis ikke vil noen andre gjøre det.

De to mulige utfallene

Mye forarbeid ligger bak sluttresultatet og filmen som snart vises på NRK. Khan har dykket ned i historien, tradisjoner og forventninger knyttet til relasjoner mellom kvinner og menn.

– I mange land i mange år var det greit at menn slo konene sine. Lenge var samfunnssynet på vold i nære relasjoner sett på som en form for vold som er privat, og som skal behandles privat. En annen faktor er personlige traumer og erfaringer med misbruk og vold blant de som utøver vold, som sier noe om hvorfor de gjør det.

Menn som har vært vitne til vold mot moren sin i oppveksten, står i risiko for å repetere slik oppførsel selv, forteller Khan. Men noen med slike erfaringer, ender også opp med å jobbe for å motarbeide slik oppførsel.

«Deeyah Khan – raseri bak lukkede dører»

I filmen er vi vitne til et møte mellom Daniel, en mann som har sittet i fengsel for å ha drept kona si, og David, en psykolog som jobber for å motarbeide vold mot kvinner, etter sterke erfaringer i egen oppvekst, hvor han jevnlig var vitne til at faren slo moren.

– Hvorfor ble ikke David en misbruker? Forskjellen er at Daniel hadde ingen støtte, ingen steder å gå, han var fanget i det livet han hadde, og gikk fra å bli misbrukt, til å gjenoppta kontroll ved å misbruke selv. David derimot, hadde i sin oppvekst lærere og andre voksne i sitt liv som var trygge, som støttet og veiledet ham. Han hadde voksne forbilder, som ikke var som faren hans.

Når det ikke stopper

Som kvinnerettighetsaktivist har Khan igjen og igjen sett viktigheten av å finne roten til problemet.

– Vi kan beskytte en kvinne og hennes barn, men hvis mannen ikke støttes i å endre sin oppførsel, fortsetter han med en annen kvinne. Det stopper ikke. Så hva med resten?

Under arbeidet med research i forkant av filmen, møtte Khan en kvinne som tidligere hadde vært gift med en mann som utøvde psykisk vold, var kontrollerende og sjalu, og etter hvert også fysisk voldelig.

– Hun klarte å forlate ham, men i neste relasjon fortsatte han i større grad, og etter at hun også forlot ham, ble han brutal i sitt tredje ekteskap.

– Det er begrenset hvor mange ganger vi kan beskytte noen. Oppførselen stopper ikke av at vi redder en og en, sier Khan.


Mer fra Dagsavisen