---
5
KONSERT
Enslaved
Midgardsblot
Publikum: Ca. 3.500
---
BORRE (Dagsavisen): Bandet Enslaved har en lang historie med Midgardsblot, den årvisse metalfestivalen som går av stabelen på Midgard Vikingsenter i Borre. Allerede på den første festivalårgangen i 2015 deltok gitarist Ivar Bjørnson, mens bandet i seg selv spilte året etter. Nå i 2023 fikk de æren av å avduke en skulptur ved senteret av guden Heimdall, han som passer broen Bivrost som gudene bruker når de skal fra Åsgard til Midgard. Det var passende. Det norske ekstremmetalbandets album av året er på alle vis «Heimdal».
Enslaved toppet en festivaldag etter at blant annet Nordjevel, Sowulo og ISÁK hadde herjet på svært forskjellige vis tidligere på dagen. Sjangerspredningen innenfor den gitte rammen er blitt Midgardblots varemerke ved siden av søkelyset på vikingkultur, historie, handel, festing og selvsagt musikk i spennet fra ulike grener av folk til metal i alle sjatteringer. Her er Enslaved, et av Norges mest banebrytende og fortsatt største band innen sin sjanger, med «Midgard» enn de fleste. På Valhalla-scenen kom de på mange vis hjem til sine egne, og blåste det meste av skepsisen av banen med gjallarhornet og en gitar som kan måle seg med Trollveggen.
[ Depeche Modes mesterlige dans med døden (+) ]
Ryktene om at Enslaved er blitt kommersielle har vært hardnakkede i noen år nå, selv om årets album «Heimdal» på ingen måte understreket noe slikt. Heller ikke en festivalkonsert på korte 75 minutter minnet om noe form for «sell out». Men bruk av elektronikk og synth har alltid vært et diskusjonstema i dette miljøet, og Arve Isdals klassiske rockpositurer – som skulle han spilt i Hellacopters – er kan hende ikke noe for puritanerne. Når de går på scenen som siste band denne kvelden og harver i gang «Isa», burde all tvil være blåst av banen.
«Vi er Enslaved. Også bandet Enslaved», sier vokalist Grutle Kjellson uten noen form for høye skuldre. Siden starten i 1991, alltid med det norrøne og aldri med det satanistiske eller andre «trender» som kjerneinspirasjon, har de boret og slått seg ned i den ekstreme, organiske og varierte metalmusikkens kjellergjemmer på jakt etter en totalitet som vi særlig har sett på de siste albumene. Det er en kombinasjon av fortsatt søken og nysgjerrighet, og all den rutinen som skal til for å feie alt smårusk til side.
Enslaved farer ikke med noen form for publikumsfrieri, ikke noe pyro eller overdreven bruk av røyk. Ikke noe liksminke. Det er skittent og rått, et rufsete og uklart lys i møkkete farger over en tom scene med unntak av et utvalg videoer, bilder og ulike former av Enslaved-logoen på bakveggen. Bilder av norsk skog, skodde, hustrig landskap og frosne fjell som troner over trolske og ugjestmilde grantopper. Grutle Kjellson tar seg av snakkingen. Det er aldri mer eller mer innviklet enn nødvendig.
[ Les sakene og se bildene fra Tons of Rock (+) ]
Så bærer det lukt ned i «Jettegryta» fra 2020-albumet «Utgard», og her skal vi bli en liten stund. Der starter de for alvor jobben med å rive Midgard i filler. Ivar Bjørnson legger all sin tyngde inn i det kvernende og det episke, som en evig og urokkelig vestlandsk granittvegg. Kjellson jobber seg gjennom tekstene og tematikken, medrivende, eggende og med bassen hamrende ut over borggården. Fra flanken og inn og ut på scenen Arve Isdal, som en visuell pendel med gitaren høyt hevet. Som i studiosammenheng er symbiosen mellom Bjørnsons ledende, tunge, hamrende og brutale kaskader, og Isdals rytmiske og lettere ørefiker det som virkelig hever en konsert med Enslaved. Mørke og lys, glovarme og «Ice».
«Homebound» følger på og varsler at dette festivalsettet skal inneholde alle de variasjonene som gjør Enslaved i dag til noe mer enn et band som lever på gammel storhet. Som «Forest Dweller» fra den nye skiva. Her introduseres den med et nærmest kakofonisk parti som svinger mellom psykedelisk prog og symfonisk mystikk hvor den glødende synthen til Håkon Vinje spennes opp, før det hele eksploderer i et flerrende flammehav av energi og aggresjon, som et fyrtøy som treffer brennstoffet.
Herfra er det som et vikingtokt uten hemninger. De går 20 år tilbake i tid, til skiva «Below The Lights» og låten «The Death Stare». Vi er i urtiden med et band som mektig hogger løs på omgivelsene. De er som teksten i seg selv som kommer fra dypet av Kjellsons urvokal: «In flickering light/The wounds are served/Screams from below/A shadow in chains/Feverish images told/In mirrors of old».
[ Pur punkglede med Sløtface (+) ]
Vi skal en lang omvei om «Congelia», kanskje den beste fra «Heimdal», hvor de gjør det de kan for å rive Borre i filler, som om de på pur trass skal vise at det nye materialet er like solid som de iskalde fjellformasjonene de sender over bakveggen på video. Og de tar på ingen måte feil. Fra «Congelia» skal vi lukt tilbake til «Below The Lights» igjen og «Havenless». Kjellson gyver løs på elektronikken, som blir liggende skurrende og murrende under før alt igjen eksploderer og går over i den hypnotiske koringen som kjennetegner låten og Enslaveds evne til å variere innenfor sitt eget konsept. På konsert er dette en seier hver eneste gang.
Også konserten i seg selv er det man kan kalle en arbeidsseier, hvor bandet kompromissløst står opp for hva de alltid har vært og hva de fortsatt er. En tidvis gnistrende konsert som gjør at publikum forblir i sirklene i «piten» hvor stemningen piskes opp igjen og igjen. Til slutt spenner bandet opp sin egen Bivrost mellom årets «Heimdal» og «Allfadr Odinn» fra 1992-demoen «Yggdrasil». En maktdemonstrasjon få gjør dem etter.
