En smertefull dag på kino

---

1

FILM

«Greatest Days»

Regi: Coky Giedroyc

England – 2023

---

En smart leveregel er å gå nye opplevelser i møte med positivitet, optimisme og pågangsmot, uansett hvor iherdig de negative instinktene stritter imot. Det er allikevel en utfordring å leve opp til de idealene når man står ovenfor filmer som «Greatest Days»: en britisk Jukebox-musikal bygget rund sangene til boybandet Take That. Fremfor å ønske en ny filmopplevelse velkommen med åpne armer er det kanskje mer nærliggende å ville punktere trommehinnene med en rusten spiker, ta seg en lang karensdag og gjemme seg under dyna til faren er over. Men hey, la oss prøve å lene oss i retning nøytral positiv. «Greatest Days» tar sitt utgangspunkt i teatermusikalen «The Band», som var koblet opp til BBCs reality-serie «Let it Shine» (2017), der vinnerne ble belønnet med roller i sceneoppsetningen.

TV-serien ble kansellert etter en laber sesong, og teatermusikalen ingen suksess (den kan nå oppleves på cruiseskipene Arvia og Iona, Storbritannias motsvarighet til danskebåten). Planen var opprinnelig at filmversjonen skulle bli en høvelig påkostet Hollywood-produksjon i regi av Paul Feig, med blant andre Rebel Wilson i en av rollene. Problemet var at boybandet Take That aldri fikk noe gjennombrudd i USA, så absolutt ingen amerikanske studioer var interesserte i å finansiere «Greatest Days». Lett å skjønne hvorfor. Deretter ble budsjettet drastisk kuttet ned, penger ble skrapet sammen fra sveitsiske og canadiske investorer – og regien overlatt til TV-veteranen Coky Giedroyc (et fantastisk navn!), som har bred erfaring fra TV-serier som «Murder in Mind», «The Virgin Queen» og «Harlots».

Resultatet er deretter: en stusselig spareblussproduksjon preget av stølbent koreografi, desperate nødløsninger, manipulativ sentimentalitet, nittitallsnostalgi og autotune-coverversjoner av Take That-sanger. Takket være rettslige komplikasjoner kan ikke navnet på boybandet (eller medlemmene) nevnes med et ord, så de kalles bare «The Boys» i filmen. Tilbake i 1993 lever femtenåringen Rachel (Lara McDonnell) en trist tilværelse i Lancashire sammen med lillebroren Ryan, mens foreldrene krangler så busta fyker og slenger tallerkener på hverandre. Det eneste lyspunktet er bestevenninnene Debbie (Jessie Mae Alonzo), Heather (Eliza Dobson), Zoe (Nandi Sawyers-Hudson) og Claire (Carragon Guest), som er forent i felles lidenskap for Take Th.., beklager «The Boys».

[ Barbie-filmen gir fortjent oppreisning for Aqua ]

Medlemmene av boybandet manifesterer seg som poserende badstusjarmører (en av dem av litt uklare årsaker utkledd som lærbar-tøffingen fra Village People), som svinser, danser og synger rundt jentene i musikalske dømmesekvenser. Fra tid til annen dukker det også opp en dragartist i rød paljettkjole og helskjegg, av tilsvarende uklare årsaker. Høydepunktet i venninnenes unge liv er kvelden de får muligheten til å se bandet live, som samtidig viser seg å være deres siste kveld sammen. 25 år senere har Rachel vokst opp til å bli en middelaldrende barnelege (nå spilt av irske Aisling Bea, som etter omstendighetene gjør en helt ok innsats), som er i et fast forhold til den tafatte tusseladden Jeff (Marc Wootton). Han vil bare gifte seg, men hun er mer opptatt av å kjøpe campingvogn.

Etter å ha vunnet billetter til en gjenforeningskonsert med «The Boys» i en radiokonkurranse, bestemmer Rachel seg for å samle den gamle venninnegjengen for en skikkelig jentetur til Athen. Mye har imidlertid skjedd siden sist, og de godt voksne venninnene som tropper opp (nå spilt av Alice Rowe, Jayde Adams og Amaka Okafor) er fortsatt preget av en tragedie de opplevde i tenårene.

Kombinasjonen av sprudlende sangnumre i vannfontener og turbulent bearbeiding av traumer utspiller seg som forventet ikke helt knirkefritt. For all del, drevne Take That-fans vil muligens bli begeistret over at Gary Barlow, Mark Owen og Howard Donald dukker opp i et gjestespill som gatemusikanter i en T-banevogn i Aten – selv om filmen som sagt har fått strengt totalforbud mot å ytre ordene «Take» og «That».

[ Lorde på Øya: For tidlig på kvelden, for lav temperatur (+) ]

All positiv optimisme i verden kan dessverre forhindre at dette er den uten sidestykke verste musikalen undertegnede har hatt ubehaget av å oppleve siden «Cats» (2019) – og jeg hatet hver eneste smertefulle minutt av den nærmere to timer lange spilletiden. «Greatest Days» har dessverre ikke den fascinerende «hva i alle uhellige dager er denne mørke og urene vederstyggeligheten?!»-kuriositetsfaktoren som «Cats» hadde, og er bare et vagt avskyelig syngespill i stil med den tilsvarende stakkarslige Jukebox-musikalen «Walking on Sunshine» (2014). Bare med enda verre musikk, og mer patetisk koreografi.

Det er lett å ha sympati med skuespillerne (flere av dem dyktige godtfolk), som må danse mekanisk-keitete nedover regnfulle gater i Lancashire med floppsvette og stive smil, i sure gråværsdager omgitt av affekterte tøysegutter som mimer til coverversjoner av samlebåndssanger som var objektivt forferdelige allerede for tretti år siden. Jeg kan ikke huske sist jeg opplevde den samme urolige panikken i påvente av neste uutholdelige musikalnummer, og det er sannelig en stund siden jeg bare har ventet utålmodig på at en film skal befri meg fra lidelsene.