---
4
FILM
«The Flash»
Regi: Andy Muschietti
USA – 2023
---
Det tar tid å lage kostbare superhelt-filmer, men noen tar litt lengre tid enn andre. Og ja, det er selvfølgelig ironisk at den raskeste superhelten av dem alle endte opp med å ankomme målstreken på jumboplass. «The Flash» ble offentlig annonsert tilbake i 2014, og skulle opprinnelig ha hatt sin kinopremiere for fem år siden. I løpet av denne tiden har en stor mengde filmskapere vært innom prosjektet, før de en etter en takket for seg på grunn av «kreative uenigheter» med studiosjefene. Da den argentinske skrekkfilmregissøren Andy Muschietti («It», «Mama») påtok seg ansvaret så alt endelig ut til å løsne, før opptakene ble utsatt i siste time på grunn av pandemien. Etter at produksjonen til slutt ble fullført i 2021 gikk hovedrolleinnehaver Ezra Miller så totalt av hengslene at Warner Bros seriøst vurderte å skrinlegge hele filmen; som «en siste utvei» hvis skuespilleren fortsatte nedover sin selvdestruktive spiral.
Warner Bros valgte dessuten å overhale hele DC-superhelt-universet (under oppsyn av James Gunn) mens «The Flash» var midt oppe i etterarbeidet, noe som betød at filmen måtte bearbeides på klippebordet - og en runde nye scener ble spilt inn i fjor. Ifølge fagforeningen Writers Guild of America var imponerende 45 manusforfattere involvert i «The Flash» før den endelig endte opp på kino, så det er lett å mistenke at det ferdige resultatet ville bli litt av en smørje. Men med tanke på alt trøbbelet bak scenene fungerer dette bedre enn fryktet og forventet. En forsinket opprinnelseshistorie, som ble planlagt på den tiden multiverset fortsatt var en frisk og ny greie - fremfor et obligatorisk innslag i absolutt alle superhelt-filmer.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/YGKDNBOEXVAFLMWTNOYWKJHBSM.jpeg)
Siden sist har Barry «Lynet» Allen (Ezra Miller) jobbet som medhjelper for Bruce «Batman» Wayne (Ben Affleck), men han føler seg mest som en vaktmester Lynvingen tilkaller når alle andre superhelter sender henvendelsene hans rett til voice mail. Etter å ha reddet en bøling babyer fra en kollapsende sykehus-bygning i Gotham City får Barry kjeft for å komme for sent til dagsjobben som lab-tekniker. Utakk er livets lønn for ubetalte superhelter. Hans pappa Henry (Ron Livingston) er fremdeles uskyldig fengslet for mordet på mamma Nora (Maribel Verdu), og alt håp om å få ham frikjent i en ankesak ser ut til å være ute. Barry er fortsatt sterkt preget av morens dødsfall, så han gjør akkurat det samme som Superman gjorde da Lois Lane døde tilbake i 1978: han suser tilbake i tid for å redde henne. Noe som samtidig sprenger portene til multiverset på vidt gap, og slenger Barry inn i en alternativ tidslinje der virkeligheten er snudd på hodet.
Den gode nyheten er at moren hans overlevde, noe som sørget for at Barry hadde en stabil og kjærlig oppvekst. En av de dårlige nyhetene? At en alternativ Barry Allen allerede eksisterer på denne tidslinjen, så han møter seg selv i døren. Denne yngre utgaven av Barry (Miller, igjen) er en umoden plageånd som snart er i ferd med å få «The Flash»-superkreftene sine, mens den eldre utgaven mister dem. Å tukle med tidslinjen har enda større konsekvenser: general Zod (Michael Shannon) ankommer for å terraforme jordkloden igjen, men i dette parallelluniverset eksisterer det ingen Superman for å løse problemene med nakkeknekking. De to Barry-ene oppsøker den eneste kjente superhelten som eksisterer her: Batman. En ganske annen Batman, som har vært ute av aktiv tjeneste i mange år – spilt av Michael Keaton.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/4L3REJL2CBFDZETU64WJSWPULY.jpeg)
Det er en skikkelig nostalgi-injeksjon å se Keaton tilbake i denne glansrollen etter drøye tretti år, og han er et definitivt høydepunkt her. Warner Bros er smarte nok til å innse at Barry Allen gjør seg best i små doser, som en mindre del av et ensemble med superhelter i blant annet «Batman v Superman: Dawn of Justice» (2016) og «Justice League» (2017). Ezra Millers nasale, affekterte overspill kan være et resept på irritasjon i en film der han står i fokus hele tiden, og dessuten spiller mot seg selv mesteparten av tiden. «The Flash» løser problemet ved å gjøre det til et poeng at den yngre utgaven av Barry er en gedigen plageånd, som irriterer vettet av hans eldre motsvarighet. Og oss. Det er faktisk noen oppriktig morsomme innslag her, sammen med flere overraskelser.
Warner Bros har overlesset filmen med gjestespill og uventede vendinger; noen av dem så strengt bevoktede hemmeligheter at «The Flash» ble pressevist i USA uten de siste minuttene. Og ja, det var ting her som i alle fall klarte å overraske meg skikkelig. Det er samtidig litt trist at enkelte gjestespill er hundre prosent dataanimerte, noe vi neppe kan utdype nærmere uten å snuble over i spoilersonen. De digitale spesialeffektene her er til tider veldig ambisiøse, og til tider skrekkelig skranglete. Med tanke på den usedvanlig lange produksjonstiden føles det ekstra påfallende at en del av dataeffektene fortsatt ser halvferdige ut. «The Flash» gjør såpass mye riktig at det føles desto mer skuffende at alt sklir ut i et kaotisk klimaks som følger de verste impulsene til tidligere DC-filmer – og bærer sterkt preg av fikling på klippebordet. Resultatet er hverken en katastrofe eller uforbeholden suksess, men nok en desperat ujevn superheltfilm som understreker at hele dette universet ble bygget på en vaklende grunnmur.
Det føles ekstra forstemmende å se «The Flash» så kort tid etter fabelaktige «Spider-Man: Across the Spider-Verse», som på alle tenkelige måter befinner seg i et helt annet univers. P.S. Vi har fortsatt to etterslepsfilmer igjen innen James Gunn forhåpentligvis får denne DC-skuta på rett kjøl, før den synker til bunns. Allerede i august slippes «Blue Beetle» (som ble skapt for streaming, men settes opp på kino av rent markedsøkonomiske årsaker), og til jul kommer «Aquaman and the Lost Kingdom» for å endelig avslutte hele dette superhelt-universet på overtid.