Klokkene klinger fortsatt

---

Mike Oldfield

Tubular Bells - 50th Anniversary Edition

Universal

---

«Tubular Bells» ble gitt ut én måned etter Pink Floyds «Dark Side Of The Moon», og er blitt nesten like legendarisk i årene som har gått siden. Floyd ble superstjerner i 1973, mens Oldfield saktere, men sikkert begynte å finne et stort publikum for seg selv. «Tubular Bells» er et sånt merkverdig album som godt kan kalles undervurdert, selv om det etter hvert solgte 16 millioner eksemplar.

Mike Oldfield sto fram som det reneste vidunderbarnet i England i 1973. Han var bare så vidt fylt 20 år da «Tubular Bells» kom ut, men hadde allerede erfaring fra plateinnspillinger med de hårete kultheltene Kevin Ayers og Edgar Broughton Band. I 1972 gikk han i studio og spilte inn sitt 52 minutter lange mesterverk nesten helt selv. Finansiert av Richard Branson fra Virgin Records – som den gangen bare var en platebutikk og et postordrefirma. De hadde imidlertid kjøpt et studio, The Manor, der Oldfield fikk fritt spillerom. «Tubular Bells» ble den første utgivelsen på det nye plateselskapet Virgin, optimistisk nok med serienummer V2001. Lite visste de at albumet til Oldfield skulle legge grunnlaget for et finanseventyr som gjorde Branson rik nok til å legge ut på sin egen romodyssé 50 år etter. Richard Bransons solgte Virgin til EMI for seks milliarder kroner i 1992, for å refinansiere flyselskapet Virgin Atlantic. Han er i dag en av Storbritannias rikeste menn.

[ "Speisa" musikk la grunnlaget for Virgin-direktørens romeventyr  ]

Den offisielle utgivelsesdatoen, 25. mai, eksisterer bare i teorien. Virgin var et nytt plateselskap, den første utgivelsen var «rar», og fant nok bare veien til noen få platebutikker de første ukene. I Norge kom den for eksempel ikke ut i det hele tatt. Suksessen kom ikke umiddelbart for ei 52 minutter lang instrumentalplate. Den eneste lanseringen Virgin hadde råd til, var to helsides annonser i musikkavisene, med anmeldelsene av plata gjengitt i sin helhet. Den høyt elskede DJ-en John Peel spilte den i sin helhet i radioprogrammet sitt på BBC. Han skrev i en omtale at «musikken kombinerer logikk med overraskelser, solskinn med regn».

Det var slik mange av oss hørte om «Tubular Bells» – som en beskrivelse av musikk vi aldri hadde hørt maken til. Forbauselsen var enda større da vi fikk høre den på ordentlig, og etter noen gjennomhøringer kunne konstatere at den innfridde begeistringen fra alle de første anmeldelsene. «Tubular Bells» er altfor upolert, folkelig og jordnær til å passe inn i new age-tankegangen mange forbinder den med senere. Det ene temaet overgår det andre i oppfinnsomhet. Oldfield viser seg som en glimrende gitarist med en helt personlig stil, spesielt i det glidende avslutningstemaet som tar bruken av elektrisk gitar til nye høyder.

«Tubular Bells» har attpåtil flere gode innslag av porsjon humor: Ikke minst Vivian Stanshalls presentasjon av mange av Oldfields instrumenter til slutt på side 1, inspirert av hans gruppe Bonzo Dog Doo-Dah Bands «The Intro And The Outro». I dag er det fascinerende å høre hvordan Oldfield her repeterer en bassgang som høres ut som en moderne elektronisk loop.

I det såkalte «piltdown man»-partiet grynter Oldfield over trommene til Steve Broughton, nærmest som en protest mot forslag om å legge sang på de instrumentale temaene. Og helt til slutt, selve finalen med sjømannsmelodien «The Sailor’s Hornpipe», spilt fortere og fortere. De gjorde også et første opptak av «The Sailor’s Hornpipe», med Viv Stanshall som ravet rundt i studio og forsøkte å fortelle hva han så. Dette gikk det noen år før andre fikk høre.

[ 1973: 50-årsjubileum for mange av de aller største ]

Sakte, men sikkert begynte ryktet om «Tubular Bells» å spre seg. Sensommeren 1973 kom den inn på den nedre delen av den britiske albumlista. Forsommeren 1974 hadde den nådd opp i toppsjiktet, og lå lenge på 2. plass. Da oppfølgeren «Hergest Ridge» kom i september 1974 gikk den rett inn på førsteplass, og lå der i tre uker til den ble forbigått – av «Tubular Bells», som derved også endelig hadde nådd helt til topps. I Norge er ingen av dem registrert på albumlistene.

«Tubular Bells» ble bare framført på konsert én gang på denne tida. Den første sida ble også framført live i et TV-program på BBC. Med eliten av britiske frikere, fra grupper som Gong, Henry Cow, Soft Machine og, eh, The Rolling Stones. Det er i denne konteksten plata hører hjemme – som sjarmerende og fengende avant garde, snarere enn kjedelig avkoblende bakgrunnsmusikk.

Åpningstemaet fra «Tubular Bells» ble, til Oldfields fortvilelse, brukt som et tema i skrekkfilmen «The Exorcist». Som singelplate ble den en stor hit i på Billboards Hot 100 i USA. Denne må ikke forveksles med Oldfields egentlige første singel, som morsomt nok bare het «Mike Oldfield’s Single», og var et temaene fra «Tubular Bells» omarrangert i nytt tempo med en obo som hovedinstrument. Visstnok etter et forslag fra Sir George Martin. Jeg er også svak for B-sida her, barnerimet «Froggy Went A-Courting», framført med Oldfields karakteristiske lag-på-lag med instrumenter og en svært godt glimt i øyet. Denne må man til YouTube for å få høre.

Oldfield fortsatte å imponere. I 1975 kom enda et mesterverk. På «Ommadawn» gjorde han noe helt nytt. Han hadde spilt inn de to første albumene nesten helt alene, men «Ommadawn» fikk en større horisont. Fortsatt et helhetlig verk over to platesider, men denne gangen med enda flere musikalske sider. «Ommadawn» hadde trommene fra Jabula, ei gruppe med sørafrikanske musikere i eksil, som samtidig ga ut et album på Virgin. Den hadde også et brassband fra Hereford, et barnekor, Paddy Moloney fra The Chieftains på sekkepipe, og søsteren Sally som han hadde gitt ut et album med som Sallyangie allerede i 1969. Alle disse, og enda flere i en liten forundringspakke som viste fram Oldfields talent fra alle sider – ikke minst den humoristiske sansen.

«Ommadawn» var altså full av eksentrisk av variasjon, men hadde samtidig Oldfields klare signatur. Ikke minst med mange eksempler på hans enestående gitarspill. En litt undervurdert side av Oldfields evner dette, at han i en tid med mange fremragende britiske gitarhelter var en av de mest undervurderte, litt på linje med Richard Thompson. Ikke bare på sine egne plater. Hør bare hvordan Oldfield samtidig briljerte som gjestegitarist i låter som Robert Wyatts «Little Red Robin Hood Hit The Road» eller Kevin Ayers’ «Everybody’s Sometimes And Some People’s All The Time Blues».

Oldfield lagde en rekke album siden, og han fikk en veldig stor singelhit sammen med Maggie Reilly i «Moonlight Shadow» i 1983. Et stykke unna «Tubular Bells». Det aller meste er et godt stykke unna «Tubular Bells».

[ Hamarfestivalen 1981: En strålende fiasko ]

Mike Oldfield var en av dem som aldri fikk spilt før før den notoriske Hamarfestivalen gikk nedenom og hjem i 1981. Han gjorde flere konserter i Norge de nærmeste årene etterpå, i Drammenshallen og Ekeberghallen. Det var etter denne konserten han traff Anita Hegerland, som han senere giftet seg med, og spilte inn flere sanger sammen med.

I anledning jubileet kommer det nå en 50-års utvidet utgave av «Tubular Bells». Selvfølgelig med originalen intakt, men også med bonusmateriale litt over gjennomsnittet. Først og fremst et annet av høydepunktene i historien om dette verket: På åpningsseremonien for OL i London i 2012 spilte Oldfield utdrag fra «Tubular Bells» og «In Dulci Jubilo» i helt nye arrangementer, fra swingjazz til tekno, i hele 12 minutter, sammen med 600 representanter fra det britiske helsevesenet og deres pasienter. En rørende politisk markering til storartet musikalsk akkompagnement. Her får vi høre en studioinnspilling av denne musikken for første gang.

[ Pink Floyd: Den mørke siden av månen - og livet - 50 år etter ]

Det er også spesielt å det åtte minutter lange høre sporet som heter «Tubular Bells 4 Intro». Oldfield har spilt inn nye variasjoner over hovedverket sitt i det tilsynelatende uendelige. Ingen har kommet opp mot originalen, men han var tydeligvis godt i gang med en «Tubular Bells 4». I pressemeldingen for den nye utgivelsen står det nå at denne er oppgitt, siden Oldfield har pensjonert seg fra musikken, så dette kanskje blir det siste vi hører fra denne kanten. I så fall får vi si at han gjort sitt, og mer til.

Før siste note er spilt noterer vi også at det kom en offisiell «Orchestral Tubular Bells» for snart 50 år siden, arrangert av David Bedford og framført av London Philharmonic Orchestra. Også denne har fått sin 50-årsutgave, nå også med orkestrerte utdrag fra «Hergest Ridge» og «Ommadawn», som ikke har vært gitt ut offisielt før. 50 år etter at plata ikke ble gitt ut i Norge skulle det være nok «Tubular Bells» til alle i 2023.