Kultur

Et overveldende panikkanfall

Emilie Adams har med albumet «Island» skapt lyden et traume i mange stadier. Det er en nytelse å oppleve

Dagsavisen anmelder

---

5

MUSIKK

Emilie Adams

«Island»

Emilie Adams

---

Hvordan er lyden av et panikkanfall? Det har Emilie Adams forsøkt å gi svar på gjennom et helt album der hun tar for seg panikkanfallets mange stadier, fra fornektelsen via det voldsomme krasjet og videre ut mot fornedrelsen, sinnet, skammen og den søte ettertiden når håpet kommer. «Jeg kan ikke føle noe gjennom denne stillheten», er de første ordene, løst oversatt fra engelsk, som ordene Adams ytrer på «Island». Det er faktisk debutalbumet til artisten som har vaket rundt gjennombruddet i mange år, helt siden hun var med i musikkonkurranser som «Stream» og «Idol».

Sist undertegnede så artisten som opprinnelige er fra Jørpeland, var på «gamle» Piknik i Parken. Da hold hun en konsert på den minste scenen og vitnet om at noe nytt var på gang, men da i et langt tryggere og mer konvensjonelt poplandskap enn hun nå har gått inn i. Eller trådt ut på, siden både tittelen og metaforen som brukes her er en øy. Siden de første svært aktive årene har 26-åringen vært litt inn og ut av bransjen, og musikken har også tidligere vært personlig og kontrastfylt. Men dette albumet er et utslag av «noe jeg trengte å lage for meg selv ettersom det er utrolig vanskelig å forklare hvordan det føles med bare ord», sier hun selv.

Det som er vanskelig å forklare er panikkanfallet som ligger til grunn for det hele. Det føltes som om hun skulle dø, og etterpå føltes det som en del av henne gjorde det også, sier hun. Akkurat det er en universell beskrivelse av et panikkanfall, men «Island» beskriver det på en helt annen, mer dyptloddende, abstrakt og intuitiv måte. Skrevet av henne selv sammen med Benjamin Dan Ravn Fahre som også produserer. «Island» følges for øvrig av en halvtimes lang film på YouTube som visualiserer musikken.

Emilie Adams

«Island» representerer en overveldende stilutvikling fra Adams side. Det er en plate som eksploderer i et villnis av abstrakte, betente og mørke lydformasjoner kombinert med melodier, refrenger og arrangementer som har så store popkvaliteter i seg at det bare vil være et tidsspørsmål før dørene åpner seg til noe langt større.

Det står klart allerede fra den urovekkende begynnelsen med først tittelkuttet, så andrelåten som slår inn som den instrumentale «Denial (Interlude)». Den er, ja lyden av et sammenbrudd med skrekken plantet i hver pore. Og så et par låter senere den mektig fengende «Lunacy» som i oppbygning og refrenger og «riff» kryper under huden som en av årets store låter innen popkunstfeltet, og da begrenser vi oss ikke bare til norsk musikk. Dels pop, dels RnB, dels hip hop, og hele veien skapt med en unik kunstnerisk ambisjon. Tenk Lana Del Rey møter Susanne Sundfør, men med den kompromissløst eksperimenterende og utfordrende elektropopen i bunnen som en feberfrie som kyler all bevissthet inn i lammende fantasering.

Emilie Adams

Fra «Lunacy» kan man notere høydepunkt etter høydepunkt. Av disse er «Reptile» noe helt eget, og med en tekst som i likhet med ordflyten på andre låter spytter ut gørra med terapeutisk og bannende, svertende treffsikkerhet. Det gjelder også den nydelige sistelåten «Wouldn’t That Be Nice», som antyder et mørkt budskap om tanken om døden, men som håpefullt glefser stille fra seg med tekstlinjer som «Oh for fucks sake, don’t call me paranoid/Don’t you dare fucking be annoyed».

At Adams kan skrive god popmusikk er ingen overraskelse, for det er i hovedsak det hun har drevet med, og da mest for andre, siden hun begynte å sysle med musikk. De elleve låtene som danner «Island» veksler mellom å være «ordinære» og mellompartier av støyinfiserte abstraksjoner som understreker albumets ubeskrivelige tematikk. Ubeskrivelig ut fra prosjektets natur, som går inn i noe særdeles personlig, en tilstand og et drama som hun både skaper en lydmessig fornemmelse av, men også setter treffende ord på. Som i «Good Riddance», som åpner med tekstlinjen «It’s still quiet in my bones».

«Good Riddance» er sang som best av alt kan beskrives som en isolert nummenhet som må ende i et eller annet utløp. Kanskje av det å begynne å kjenne noe igjen. Den begynner som en ballade, før den stiger til et fyrverkeri av forvrengt storhet. I et annet arrangement og med annen instrumentering er kanskje dette den låten på albumet som har størst hitpotensial om man tenker konvensjonelt. Slik den nå er, skurrete og klaustrofobisk og likevel himmelstormende åpen, er det tusen ganger mer spennende, med en personlighet i bunnen som vitner om at Emilie Adams har en ambisjon om å vende en livsomveltende hendelse til begynnelsen på et nytt og – hvis rettferdigheten seirer – stort eventyr.