Kultur

Om feer, forbannelse og forelskelse

Nasjonalballetten avslutter en variert sesong med «Tornerose», et skikkelig utropstegn av en forestilling.

Dagsavisen anmelder

---

5

DANS

«Tornerose»

Koreografi: Christian Spuck

Musikk: Pjotr Tsjajkovskij

Musikalsk ledelse: Robertas Šervenikas

Med: Whitney Jensen, Douwe Dekkers, Alex Cuadros Joglar, Jonathan Olofsson, Grete Sofie B. Nybakken, Ricardo Castellanos m.fl.

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett

---

Jeg kan nesten ikke tenke meg et større sprang mellom klassiske ballettforestillinger enn det mellom Nasjonalballettens åpningsforestilling denne sesongen, «Askepott», og forestillingen de avslutter med, «Tornerose». Vel er de eventyrballetter begge to og forteller historier vi kjenner godt, der kampen mellom gode og onde krefter står mot hverandre og kjærligheten seirer til slutt. Men oi, oi, Christian Spucks «Tornerose» er virkelig i en liga for seg selv når det gjelder eventyrballetter.

Spucks «Tornerose» ble laget i det herrens korona-år 2020, og er med andre ord ganske ny. Fordi tiden den ble laget i, ikke var noen god spredningstid for nye koreografier, har den fortsatt ikke fått feste som noen ny klassiker. Men dette er en forestilling som fortjener å ses av mange! Og heldigvis er denne forestillingen på plakaten hos Operaen også i september, så får man ikke sett den før sommeren, kommer det flere muligheter.

Det er mye ved denne «Tornerose»-versjonen som oppleves som nytt, spennende og interessant, og Nasjonalballettens dansere gestalter de mange og varierte rollene i dette eventyret svært godt. De mest tradisjonelle rolletolkningene vi finner her, er Kongen og Dronningen (danset av Jonathan Olofsson og Grete Sofie B. Nybakken), og de har dessverre ikke fått så mye å spille på. Det burde de ha fått, dyktige dansere som de er, for det ville løftet det hele et ekstra hakk. Resten av karaktergalleriet, som består av både tjenere, hoff, sommerfugler, feer, dobbeltgjengere m.m., er imidlertid ganske så rikholdig og fullt av overraskelser.

«Tornerose»

Hva sies for eksempel om en mannlig Syrin-fe (Alex Cuadros Joglar) med håndveske? Tornerose, eller Aurora som hun egentlig heter, danses på premieren av Whitney Jensen, og hun fyller rollen med all den ungdommelige ynde og sympati man kan tenke seg. Til slutt i denne versjonen få hun også vist at hun etter hundre års søvn er blitt voksen, har fått mer makt over sitt eget liv og tar selvstendige valg. Kanskje var ikke søvnen så gal allikevel – kanskje representerer den bare en slags livskrise?

I denne versjonen av eventyret blir det ganske tydelig at «Tornerose» er en fortelling om nettopp det å bli voksen. Vel er hovedpersonen en klassisk eventyrprinsesse som får gode gaver av seks gode feer (som her er seks feminine menn i skreddersydde dresser med små vinger på) og en forbannelse av den onde feen Carabosse, som er sur fordi hen ikke er invitert til prinsessens dåp. Samtidig legges det opp til at prinsesse Aurora utvikler seg, og mye av dette ser vi i samspillet mellom henne og Carabosse i andre akt. Forbannelsen blir som kjent at Aurora, foreldrene, vennene og hoffet må sove i hundre år – og forbannelsen brytes når en prins kysser den sovende prinsessen. I denne tolkningen av eventyret blir det en del trøbbel med vekkingen. Hvem som til syvende og sist bryter forbannelsen, vil jeg ikke avsløre – men her får vi en ny og spennende vri.

Noe av det som også gjør denne forestillingen minneverdig, er at det er så mye å legge merke til her. Koreografien hviler i det klassiske uttrykket, men har en rekke underholdende innslag som peker mer mot jazzdanstradisjonen. Det er mange detaljer også på andre plan, og viktig handling skjer både foran på scenen og lenger bak. Man kan fint se denne forestillingen et par ganger og garantert oppdage helt nye ting den andre gangen. For dette er en oppsetning med både opplagte og mindre opplagte fokuspunkter. I bursdagsscenen der Aurora skal danse med mulige kandidater for giftermål, er for eksempel den nervøse stemningen, faktene og mimikken til de ventende prinsene minst like gøy å følge med på som selve dansen. Og i en herlig duett mellom guvernanten (Samantha Lynch) og seremonimesteren (Marco Pagetti), lekes det med den klassiske forestillingen om den selvsikre mannen som fører kvinnen i dansen.

«Tornerose»

Men den aller mest markante skikkelsen vi finner på scenen, er den onde feen Carabosse, danset med stor dramatikk og virtuositet av Douwe Dekkers. Dekkers har gjort mange sympatiske roller som solist, og det er morsomt å se ham i en helt annen rolle, som han med sine svært gode skuespiller- og danseferdigheter gjør til sin egen. Under applausen er det han som mottar mest jubel – og det er vel fortjent.

Visuelt sett er dette en versjon som ikke er redd for å gå inn i det mørke, og store deler av første akt består av fargene sort, hvitt og grått i Buki Shiffs kostymer og Rufus Didwiszus’ scenografi. Siden får vi bl.a. se nydelige sommerfuglkostymer, og det vil frese og rasle i tyll og taft under ballscener. Her er det mye som er en fryd for øyet, og kostymene er inspirert av både sent 1800-tall og 1950- og 60-tall. Men «Tornerose» er jo et eventyr som handler om tid, så disse ulike tidsreferansene fanger i grunn tematikken på en fin måte.

Om jeg skal pirke litt, må jeg nevne at ikke alt er så lett å forstå dersom man ikke har lest Operaens detaljerte oversikt over aktene. De som bare kjenner eventyret om Tornerose slik det ofte fortelles for barn, vil sikkert undre seg over åpningssekvensen, visjonen vi får se med prinsesse Auroras dobbeltgjengere, at prinsen hennes allerede er forlovet og at det hele avsluttes med en scene der Aurora får makt over alle rundt seg. Det anbefales altså å ta en titt på Operaens hjemmeside for å forstå handlingen fullt ut. Men gjør man ikke det, er det absolutt mulig å få en storslagen ballettopplevelse allikevel.