Kultur

John Cale: Comeback fra en av rockens store kulthelter

John Cale er en av rockens største kulthelter. Velvet Underground-veteranen kom omsider med et nytt album i år, og nå spiller han i Oslo igjen, på Loaded-festivalen.

Dagsavisen anmelder

Å være en «levende legende» er en usikker tilværelse, mente John Cale da han var på Bylarm for å fortelle sin historie. Dette er «bare» ni år siden, men det er 12 år siden forrige konsert i Norge. 8. juni kommer han til Loaded-festivalen i Oslo, som meget godt kan være oppkalt etter det fjerde albumet til The Velvet Underground, deres andre etter at Cale hadde fått sparken. Han har på sin side nylig gitt ut albumet «Mercy», hans første med nye sanger på 11 år, og kanskje hans 17. totalt – litt avhengig av tellemåten.

– Den eneste måten å overleve på er å få andre til å bli like opphisset av musikken din som du er selv. Hvis du ikke er opphisset selv, så kommer ingen andre til å bli det, fortalte han oss på Bylarm. For Cale har fascinasjonen for musikkens avant garde alltid vært viktig: – Ikke gjør noe andre har gjort, og ikke gjør noe du selv har gjort før, har vært hans motto. Han må ikke forveksles med John Weldon Cale, som fikk artistnavnet J.J. Cale, visstnok nettopp for å unngå å bli forvekslet med John Cale midt på 60-tallet.

Livet til den walisiske sønnen av en gruvearbeider og en lærer forandret seg da han i 1963 fikk et stipend for å dra til New York for å studere musikk. Her kom han inn i byens avant garde-miljø, og var samtidig med i det populære TV-showet «I’ve Got A Secret», der hans hemmelighet var at han hadde vært med på å spille et kort stykke av Eric Satie som ble repetert 840 ganger på en 18 timer lang konsert.

I dette miljøet kom Cale fort i selskap med Andy Warhol og gruppa som skulle bli kjent som The Velvet Underground. Gruppas innflytelse på rocken kan ikke overvurderes. Lou Reed var opptatt av rock’n’roll og doo-wop. Cale av klassisk musikk, avant garde og elektronika. Reed levde et utagerende liv på den ville siden av New York, mens John Cale for det meste eksperimenterte med musikk. Hans tidlige gruppe Theatre Of Eternal Music stemte gitarene til lyden fra kjøleskapet, som dronet på en frekvens Cale mente var summingen av den vestlige sivilisasjonen.

The Velvet Underground presenterer sitt andre album i 1968: Lou Reed, Sterling Morrison, John Cale og Mo Tucker.

– Jeg hadde levd et trygt og beskyttet liv. Fra Lou Reed fikk jeg lære om virkelighetens harde verden, sa John Cale i et intervju i Arbeiderbladet i 1990. – Warhol fikk oss til å ta nye sjanser, og fikk oss til å gå lenger og lenger ut, sa Lou Reed i det samme intervjuet. Og nye sjanser tok de. Debutalbumet «The Velvet Underground And Nico», det med Warhols bananomslag, er legendarisk. Arven fra The Velvet Underground blir bare mer og mer fascinerende ettersom årene går. – New York ga meg muligheter til å utforske andre områder enn den klassiske musikken. Jeg liker forandringer, og å løse problemer. Jeg kom sent inn i rocken, men den tok meg igjen til slutt, fortalte John Cale da jeg snakket med ham i 1996.

Lou Reed og John Cale var to sterke, kompromissløse personligheter som ikke kunne jobbe sammen lenge av gangen. Reed befalte de to andre i gruppa, Maureen Tucker og Sterling Morrison, at de fikk velge mellom ham eller Cale. Cale fikk i praksis sparken etter albumet «White Light White Light» i 1968.

Etter at han sluttet i The Velvet Underground begynte John Cale å gi ut plater på egen hånd, og i samarbeid med en rekke andre likesinnede. Hjemme i Storbritannia igjen var han arrangør og medspiller på Nick Drakes «Bryter Later» i 1970. Han mest kjente soloalbum er 50 år gamle «Paris 1919», der Cale viste seg fra en usedvanlig omgjengelig side, med tilløp til konvensjonell poprock, men likevel med en egen, personlig sans for låtskrivingens kunst, både i tekst og musikk, som gjør sangene ganske spesielle.

50 år etter dukker fortsatt flere sanger herfra opp på konsertene hans. Etter årene i New York er «Paris 1919» som tittelen antyder ei utpreget europeisk plate, fra åpningen med «A Child’s Christmas In Wales», til sanger som «Andalucia», «Macbeth» og «Graham Greene», for ikke å snakke om «Half Past France», der fortellerstemmen er på toget fra Dunkirk til Paris og synger «Things are much different here than Norway/not so cold».

John Cale befestet sin plass i musikkhistorien med sine soloalbum på 70-tallet.

John Cale ble også plateprodusent, for noen av de mest vesentlige bidragene til utviklingen av amerikansk rock. Først debutalbumet til The Stooges i 1969, før Iggy Pop ble framhevet som frontmann. Deretter debutalbumet til The Modern Lovers i 1972, før Jonathan Richman ble framhevet som frontmann. Dette måtte vente på utgivelse i tre år, sånn at Cale rakk å gi ut sin versjon av Richmans herlige «Pablo Picasso» først, på albumet «Helen Of Troy» i 1975. Samme år kom selve hovedverket i Cales produsentkarriere: Patti Smiths debutalbum «Horses».

– Jeg visste at den plata ville bli spesiell da jeg hørte henne improvisere tekstlinjer i studio, fortale Cale oss. Flere av John Cales produksjoner kan minne om lyden til The Velvet Underground. Som «I Wanna Be Your Dog» med The Stooges, eller «Land» med Patti Smith Group. – Jeg prøvde ikke å få bandet til Patti Smith til å spille som Velvet Underground. Jeg prøvde bare å få dem til å bli samstemte, hevder han.

Cale medvirket også på Nicos nydelige solodebut «Chelsea Girl», og produserte de tre neste platene hennes. Sentrale deler av den alternative pophistorien alle sammen. En legendarisk konsert er foreviget på albumet «June 1. 1974», da Cale delte scenen med Nico, Brian Eno og Kevin Ayers, og med Mike Oldfield og Robert Wyatt blant bandmedlemmene. Stemningen var visstnok sterkt preget av at Cale hadde oppdaget at Ayers hadde en affære med kona hans kvelden før.

John Cale og Lou Reed slo seg sammen igjen for å lage det lovpriste albumet «Songs For Drella» i 1990, til minne om Andy Warhol. I 1993 skjedde det nærmest usannsynlige at originalbesetningen av Velvet Underground kom sammen igjen, for en lang turné. Nå var de legender. Jeg så dem på Wembley Arena i London, utenkelige omgivelser for gruppa i deres første omgang. De hørtes fantastiske ut. De spilte også i Roskilde, men før de rakk å fortsette turneen i USA trakk Lou Reed seg, etter nye uoverensstemmelser med Cale.

– Vi ville forskjellige ting. Da jeg sluttet hadde vi fortsatt mye som ikke var avklart. Det tok lang til å komme over det, forklarte Cale på Bylarm i 2014. Fire måneder etter Lou Reeds død hadde Cale ikke forsonet seg med tapet. – Vi hadde forretninger sammen i 40–50 år, det er ikke noe man lett kommer over, sier Cale. Han forsvarte Reeds beryktede humør med ettervirkningene av elektrosjokkterapien han ble utsatt for i ungdommen.

John Cale og Lou Reed, sammen igjen (midlertidig) for Andy Warhol på albumet "Songs For Drella" i 1990.

Etter alle disse årene høres Velvet Underground ut som noe helt annet enn alle andre som har kommet etter dem. Hadde det vært mulig for et band i dag å lage noe like grensesprengende som deres «Sister Ray»? – Ja, med fire mennesker i et rom som knapt snakker med hverandre, trodde Cale. Jeg tror det skal mer til.

Jeg tok opp det vanskelige forholdet mellom Cale og Reed i intervjuet i 1996. Det skulle jeg ikke ha gjort. De kom kanskje ikke til å spille sammen igjen? – Vi har ingen planer om det. Hadde de fortsatt kontakt? – Vi møtes av og til i New York. Snakker dere sammen da? – Jeg vet ikke hva du vil fram til. Vi kommer ikke til å jobbe mer sammen, sa en mutt John Cale. Og det gjorde de heller ikke.

Lou Reed sto sjelden sto fram som en humørspreder, og John Cale var heller ikke alltid enkel å ha med å gjøre. Men da han kom til Bylarm for å snakke om sitt liv som levende legende var det ingenting å utsette på fortellergleden. John Cale fylte Kulturhuset på Youngstorget med musikere og musikkelskere, ved bare å snakke om seg selv.

Årets nye album fra John Cale heter «Mercy». Her samarbeider han med en lang rekke yngre artister, navn som Weyes Blood, Animal Collective og Fat White Family. Cale forklarer at sangene har hopet seg opp gjennom dystopiske år, med Trump og Brexit, covid, klimakrise og høyreekstremisme. Dette kan høres vanskelig ut, men Cale har trøstende ord, både i «Not The End Of The World» og i den avsluttende «Out Your Window», med en sterk oppfordring om å ikke hoppe ennå.

Åpningslåten er med Laura Halo, som vi sist hørte som samarbeidspartner med Anja Lauvdal på hennes album «From A Story Now Lost» i fjor. «Mercy» er et stort og mektig album, som vokalt presenterer Cale som en storartet crooner, av og til på grensen til messende, og melodisk imøtekommende, mens lydsporene tårner seg opp rundt ham og gjør et dypt inntrykk.