Jazz: Herlig hat trick fra Liv Andrea Hauge

---

Liv Andrea Hauge Ensemble

Hva nå, Ekko?

Odin

---

Pianisten og komponisten Liv Andrea Hauge har allerede vært rosende omtalt i Dagsavisens jazzspalte to ganger det siste halvåret: Men hjemmeopptaket «Live From St. Hanshaugen» med sin egen trio, og i Kongle Trio med to andre medspillere. Ingen av musikerne derfra er med henne denne gangen. I hennes Ensemble har hun i stedet med en større besetning enn i de to pianotrioene, med en rekke andre gjengangere fra dette miljøet: Ragnhild Moan (sang), Signe Emmeluth (saksofon), Torstein Lavik Larsen (trompet), Marte Eberson (tangenter), Fredrik Luhr (bass) og Andreas Winther (trommer).

«Hva nå, Ekko?» er et bestillingsverk for Festspillene i Helgeland. Temaet er inspirert av gresk mytologi, om Ekko som er ulykkelig forelsket i Narcissus, og ikke har egne tanker eller meninger. Hun begynner å lure på hva som skjer hvis hun slutter å gjenta det andre sier. Den improviserende musikkens uforutsigbarhet skal være en parallell til et ekko som endelig snakker fritt.

[ Nytt album: Vaarin strekker seg etter stjernene  ]

Verket ble senere også framført på jazzfestivalene på Kongsberg og i Oslo. Albumet er spilt inn under konserten i Oslo. Det varer i over en time, og gir god plass til ensemblet med alle sine individuelle talenter. Jeg rapporterte om dette fra Kongsberg, om jazzmusikk i mange former, med en spennvidde fra løsslupne instrumentale improvisasjoner til noen smellvakre popballader. Albumet har også spenstig rytmisk utfoldelse i fengende «All is Changing» og «Everything Will Be Alright», og enda mye mer.

[ Jazzfest som bestilt fra ny supergruppe ]

Bredden illustreres i åpningssporet «I’m Your Echo» med hele ensemblet i fri utfoldelse, før Moan synger sangen følsomt hjem. Kontrastene fortsetter med vakkert melodiøse «Follow», og den påfølgende «Follow II», som gir mer plass for fri utfoldelse, før den igjen faller tilbake på hovedtemaet.

[ Elin Rosseland: Prisbelønt jazzvokalist på et hav av vellyd ]

En lignende dynamikk hører vi i to andre sammenhengende spor. Det frie, men samstemte og følsomme samspillet mellom blåserne i «Always Again, Again And», som går over i den harmoniske sangen som heter «Again». På Kongsberg ønsket jeg at denne skulle få et større publikum utenfor rammene av bestillingsverket, og «Again» viser seg her å være enda finere enn jeg husker den som. En kandidat til «Årets låt» i en mer rettferdig verden.