Kultur

«Happy Valley»: TV-krim av beste sort

Det er langt mellom de glade stundene for politisersjant Catherine Cawood i «Happy Valley», den beste krimserien du ser på lenge.

Dagsavisen anmelder

---

5

TV-drama

«Happy Valley. sesong 3»

NRK TV, slippes fredag 2. juni, sammen med de to første sesongene i serien

---

Det er vanlig at pensjonerte politifolk dør innen fem år etter at de har slutta, konstaterer sersjant Catherine Cawood på spørsmål om hun gleder seg til å trekke seg tilbake. Hun er ikke negativ, det er bare en observasjon av fakta.

Den tøffe politioverkonstabelen i Calder Valley vest i Yorkshire skal gå av for aldersgrensen, og prøver så godt hun kan å ignorere kollegaenes forsøk på lage en markering for henne.

Sersjant Cawood er hard mot de harde og ikke redd for å bruke makt når nødvendig, selv om hun er på vei over i pensjonistenes rekker i siste sesong av «Happy Valley».

Livet etter yrkeskarrieren ser hun på med blanda følelser og håndterer med sin tørre sarkastiske humor. Dermed er det umulig å vite om hun mener det, når hun sier at nå skal hun gjennomføre drømmen om å kjøre bil til Himalaya, eller om hun bare gjør narr av de med store ambisjoner for pensjonisttilværelsen.

Sersjant Cawood må vente på neste epoke i livet en stund til. Det dukker opp restene av et lik i et gammelt vannreservoar i området, og som bærer preg av at døden ikke har kommet av naturlige årsaker. Med mange år på jobb i lokalsamfunnet kan hun ane hvem dette er og hva som har skjedd, noe de nedlatende og snart forbausa rettsteknikerne som ankommer får beskjed om.

Små gleder i Happy Valley

De må snart tørke av seg flirene hun gjerne har blitt møtt med av mannlige kollegaer i alle år, en undervurderende innstilling fra mannsbastionen som bare preller av på en tykkhudet politiveteran som vet å prioritere. Hun er den minst selvhøytidelige politi på denne siden av Hadrians mur omtrent, mer opptatt av å bare få gjort jobben enn å få skryt, og er utstyrt med så mye livserfaring og empati at hun vet å behandle alle som mennesker. Dette blikket har gjort henne så populær at selv folk hun har pågrepet vil være med på spleisen til avskjedsgaven for den avtroppende, får vi vite.

Fokuset er på henne i siste og avsluttende sesong av denne populære serien, som handler like mye om familien Cawoods relasjoner som om bekjempelse av lokal kriminalitet. Krim-trådene i siste sesong kan framstå som noe av en transportetappe, men det er den uniformerte matriarken i sentrum for serien dette skal handle om. Sersjant Cawood har som regel en lakonisk replikk å komme med, og deler den nøkternt bistre tilnærming til livet med resten av familien – en livsinnstilling som kan trenges i «Happy Valley», et sted hvor det kan gå lenge mellom de glade stundene.

Sersjant Catherine Cawood (Sarah Lancashire) har stadig kontakt med Alison Garrs (Susan Lynch), overgrepsoffer og tidligere straffedømt fra forrige sesong av serien.

Bak humoren og den profesjonelle maska skjuler det seg traumer og sorg, for hovedpersonen er stadig preget av datterens selvmord for mange år siden. Hovedpersonen i denne krimserien er en av grunnene til at denne krimserien slår så godt an, hun er morsom, imponerende og tragisk på en gang, spilt av Sarah Lancashire i tre sesonger.

Hun har det i kjeften, og i hjertet, er en erfaren, uredd politi og et plaget menneske som føler mye ansvar. Når vi ser treffer henne i aksjon i sesong tre er det gått sju år siden sist vi så henne, en ventetid som ikke bare skyldes pandemien, men at serieskaper Sally Wainwright og BBC har ventet på at gutten som spiller barnebarnet Ryan (Rhys Connah) skulle vokse til så han kunne fortsette i rollen.

Sjeldent godt drama

Her er sersjant Cawoods barnebarn og hjertebarn og sønn til hennes avdøde datter blitt 16, med alt hva det kan innebære – som for eksempel besøk på rektors kontor.

– Er ikke du litt for gammel til å gå rundt med taser i jobben din, spør gutten, som har begynt å bli mer kritisk til mormor.

Familien Cawood har en tilnærmet normalhverdag når hun får beskjed om at Tommy Lee Royce, Ryans far og årsaken til datterens selvmord for 16 år siden, er flyttet til et fengsel i Sheffield – mye nærmere enn hun liker.

James Norton i rollen som Tommy Lee Royce i «Happy Valley», som har gjort så inntrykk på skjermen at skuespilleren har blitt utskjelt på åpen gate i hjemlandet.

Seriens fans trenger ikke google Tommy for å huske at han er sersjant Cawoods personlige nemesis, en samvittighetsløs og manipulerende sosiopat som har plaget og skremt sersjant Cawood og familien hennes i alle år. Rollen som Tommy har James Norton (også presten i «Grantchurch») framført så troverdig at han har blitt utskjelt på gata i London i årevis. Tommy er det kalde, kalkulerende monsteret som preger og vil ødelegge livet til sersjant og mormor Cawood og den sårbare familien hennes.

Han har forårsaket død, skremt og plaget livet av familien hennes i mange år, og nå er det tid for det siste, store oppgjøret. Nå truer han dem igjen, og mest utsatt i rekken er unge Ryan. Gutten er på sin side interessert i kontakt med faren sin, stadig uanende om farens ugjerninger og manipulerende vesen, siden mormor og familien har kviet seg for å fortelle ham sannheten.

Siobhan Finneran spiller Clare, søsteren til politisersjant Cawood i «Happy Valley».


Rørende og spennende

Hovedpersonen må takle Tommy, Ryan og en stor aksjon mot den lokale ligaen når hun får kjennskap til at hennes søster og svoger, de hun stoler mest på, har gått bak hennes rygg. Det personlige sviket borger legger grunnen for det menneskelige hverdagsdramaet rundt kjøkkenbordet som alltid har vært seriens sterkeste side. Det er mye sårt og skjørt, usagt og uløst som definerer folk og forhold, spesielt i familien Cawood, skildret så nedpå og relaterbart at det gjør like sterkt inntrykk som thriller-elementene i historien. I tre sesonger har «Happy Valley» stått fram i den tette krimfloraen med overbevisende portretter av mennesker i krevende settinger, skildringer som unngår å bli klamt føleri siden skuespillerne passer på å være lavmælt og la blikk tale for seg.

I denne omgangen er det møtene mellom sersjantmormor Cawood og barnebarnet Ryan som gjør sterkest inntrykk. Er gutten like forstyrret som faren, er tanken hun ikke har våget å nærme seg i alle disse årene. Å få svar på det har tatt lang tid, men det har vært verdt å vente på i disse sju årene.