Underholdende om verdens undergang

---

KRIM

Tom Egeland

«666»

Bonnier

---

«Jeg blir alltid skeptisk når noen ber meg om å gjøre noe for dem. Erfaringsmessig fører det bare til problemer«, forteller Tom Egelands romanhelt Bjørn Beltø til å begynne med. Klok av skade, for dette er 11. bok om hans mer eller mindre frivillige reiser rundt i verden for å komme til bunns i bibelske, og andre religiøse mysterier.

Beltø har heller ikke tid til mer av dette nå, for han ligger mange år etter i fullføringen av arbeider vi har lest om før. «Paulus. Judas og Pontius Pilatus. Metusalem og Odin. Litt av en gjeng», som han oppsummerer det selv. Metoden i disse bøkene til Tom Egeland er godt kjent etter hvert, der arkeologen farter rundt i verden og forsøker å finne fornuft i gamle myter og legender. Som oftest forfulgt av skumle personer med mindre sunne interesser for de samme spørsmålene.

Denne gangen handler det om Johannes åpenbaring. Det siste skriftet i Bibelen, som skildrer verdens undergang, armageddon, dommedag, apokalypsen. Kjært barn har mange navn. Denne omtales i voldsomme vendinger, med stjerner som faller som ildregn fra himmelen, sjøer som brenner med svovel, og enda flere naturkatastrofer som får miljøbevegelsens bekymringer til å høres lettsindige ut. Til dette hører også begreper som apokalypsens fire ryttere, dyret i åpenbaringen, og ikke minst dyrets merke, som skal være tallet 666. Som også er tittelen på den nye romanen til Tom Egeland.

[ Dårlig stemning: Utstilling om norsk svartmetall på Nasjonalbiblioteket ]

Dette tallet er blitt et symbol på ondskap, ikke minst i skumle skrekkfilmer, bøker, og i den svarteste, mest dødelige metalmusikken. Jeg vet ikke hvor mange av brukerne som har forstått hva tallet 666 egentlig står for. Kanskje ikke så rart, siden Bjørn Beltø gjør godt rede for at det ikke finnes noen fornuftige forklaringer. Tallet er et abstrakt begrep, det har vært tolket i det vide og det brede, men har tydeligvis vært godt egnet for å forsterke frykten for den siste, store fordervelsen. «Mange troende, og definitivt teologene, leser Bibelen i lys av ulike tradisjoner. For meg er og blir den skjønnlitteratur», forteller hovedpersonen oss.

Bjørn Beltø er til å begynne med på en konferanse i San Francisco, for apokalyptiske endetidsteorier. Her blir han kontaktet fra flere hold, med ønsker, for ikke å si befalinger, om at han skal finne Johannes åpenbaring for dem. Ikke bibelteksten, den står i verden mest leste bok, men selve originalmanuskriptet. Kan dette inneholde viten om det endelige oppgjøret som er blitt unntatt offentligheten i århundrenes løp? Hva kan det i så fall fortelle om når tiden er inne, og hva som da skal skje?

[ "Seven Psalms": Paul Simon tilbake med en drøm av et album ]

Ofte har dramatiske hendelser, krig, pest, tyranner og branner fått folk til å tenke at enden er nær. Vår tid har nok av forferdeligheter til å holde liv i disse forestillingene. I verden i dag ser vi igjen hvordan eldgamle religiøse vrangforestillinger blir brukt for å rettferdiggjøre radikale reaksjonære holdninger – ikke minst i USA. I slike kretser har man i århundrer forsøkt å datostemple holdbarheten til verden slik vi kjenner den, uten nevneverdig hell så langt. Det kan jo friste noen til å hjelpe til i prosessen.

Derfor blir Bjørn Beltø bortført om og om igjen. Han blir hentet i dyre biler av sånne store, stygge menn som man ikke motsier. I alle fall ikke når de gir uttrykk for at de vet hvor hans datter Angelina bor, hun som verken Beltø eller vi lesere har visst om før for et par bøker siden, men som har fått en sentral rolle i livet hans. Han kommer også i kontakt med Fraternitatis Dei, et gammelt brorskap med hemmeligheter tilbake til middelalderen, muligens med satanistiske interesser. Disse er nærmest good guys i denne sammenhengen.

Etter hvert møter han også en amerikansk TV-pastor, leder for kanalen Voice Of God, menigheten Lambs Of God og medlem i det høyerestående Brotherhood Of God. Pastoren har tilsynelatende ubegrensede økonomiske ressurser, han snakker dessuten med engler, og har etter hvert kommet fram til at Beltø må være selveste antikrist. Sånt kan fort oppleves som ubehagelig for en fredelig innstilt norsk arkeolog, som begynner å tvile på pastorens sjelsevner. Amerikanske etterretningsorganisasjoner vil også ha et ord eller to med i laget. Alt i alt må også disse kunne kalles litt av en gjeng.

[ Alex Schulman: Jeg var den gutten ingen ville ha ]

Bjørn Beltø gjør et fantasifullt forsøk på å koble teksten i Åpenbaringen til utslettelsen av Pompeii, som fant sted på den samme tida som de første visjonene om apokalypsen ble skrevet ned. Samtidig får vi påminnelser om at noe lignende rører på seg under overflaten i Yellowstone Nasjonalpark. Som virkelig rommer en vulkan med potensial til å gjøre ende på hele den amerikanske nasjonen, og kanskje mange av oss andre i samme slengen. Dette kan skje i morgen, men som så mye annet som vi ikke orker å ta inn over oss kan utbruddet også la vente på seg i noen millioner år. Sånn er det gjerne med alle verdens mulige underganger, de er uberegnelige greier.

Det mest interessante i «666» er igjen å følge Beltøs (og Egelands) undersøkelser rundt disse fenomenene. Alt dette er svært god underholdning. Som spenningsromaner flest blir det mindre spennende når handlingen går over i action mot slutten. Egeland har fortalt at han denne gangen er inspirert av den gamle mesteren Alistair MacLean, han som skrev «Kanonene på Navarone», «Ørneredet» og «Ulysses» (sistnevnte må aldri forveksles med James Joyces bok med samme tittel). Heldigvis gjennomfører Egeland igjen prosjektet sitt uten overdrevet bruk av meningsløs vold. Det han ikke har av spekulativ spenning tas igjen med Bjørn Beltøs personlige vidd og visdom.

Selvfølgelig skal vi si at alt dette er ganske usannsynlig, men det er veldig moro også. Går verden under? Slutten på fortellingen er kanskje forutsigbar, men da har vi til gode 38 sider med Tom Egelands forklaringer om hva som er fakta, fantasi og fiksjon i boka, som er engasjerende nok i seg selv. For å toppe dette må Bjørn Beltø nesten gå tilbake til selveste skapelsesberetningen neste gang. Der er det ennå et og annet som ikke har blitt fullstendig belyst.

[ Liv Ullmann takker den norske janteloven for at hun aldri ble «høy på pæra» ]

[ Det snakkes om gjenger og kriminalitet på Holmlia. Bildene hans viser noe annet ]