Prisbelønt jazzvokalist på et hav av vellyd

---

Elin Rosseland Kvartett

Ocean

Roselyd

---

---

Sollid/Rosseland/Sollid/Wildhagen

«Meson»

Roselyd

---

Fire tiår etter at vokalist og komponist Elin Rosseland steg inn på den norske jazzscenen, med bandet Fair Play, ble hun nylig skjenket Buddy-prisen, den gjeveste utmerkelsen innen norsk jazz. Prisen gikk dermed til en av de store stemmene i norsk musikk. Men Rosseland er ikke bare prisaktuell, to relativt ferske album, begge utgitt på vokalistens eget plateselskap, Roselyd, viser noe av spennet i Buddy-vinnerens vokalkunst.

Rosselands teknikk og kontroll er åpenbar, det mest slående på albumet «Ocean» er likevel hvor vakkert det låter. Rosseland har rett og slett en nydelig stemme, som kommer til sin rett i balladelandskapet hun beveger seg i, med sin egen kvartett, bestående av pianist Helge Lien, trommeslager Knut Aalefjær og ikke minst bassist Johannes Eick, som hun har samarbeidet med siden starten av åttitallet.

[ Mats Eilertsen: Jazzens Buddy-vinner gir ut fotokunst i ny bok ]

Hvor behagelig denne reisen skal bli, er klart fra start, når Rosselands ordløse vokal kommer smygende og legger seg over den poetiske varmen fra Liens piano, mens dypet fra Eicks bass og Aalefjærs vare spill fyller ut lydbildet. Det låter intimt, og vakkert. At det er behagelig betyr ikke at det er motstandsløst, det er et stort spenn, en variasjon her, ikke minst i vokalen. Vi får også en smak av Rosselands bruk av elektronikk, som fungerer godt på lett frittgående «Den nye salmen». Men albumet preges av et neddempet balladelandskap, der låter som «Ocean» og «Water» også viser Rosselands styrke som låtskriver.

[ Eivind Aarset: Buddy-vinnerens fantasier om stor lyd ]

Spennet hos Rosseland blir enda mer tydelig når vi går videre til albumet «Meson», et fritt improvisert møte mellom vokalistene Rosseland og Ingeborg Gravem Sollid, trommeslager Andreas Wildhagen og trompetist Torgrim Sollid, som spilte med blant andre Rosseland i Søyr.

Her skapes musikken underveis, i samtale mellom fire lyttende musikere som griper tak i og knar hverandres ideer, på ypperlig vis, som i en samtale der «gode naboer møtes på hjørnet», som det heter i en av låttitlene, der den ordløse sangen fra Gravem Sollid og Rosseland fletter seg inn i hverandre, og med lyden fra Sollids trompet, i en høyst givende reise.

[ "Seven Psalms": Paul Simon er tilbake med en drøm av et album ]