Sviskesang krydret med besk sans for ondsinnet tragikomikk

---

4

FILM

«Rimini»

Regi: Ulrich Seidl

Ty,/Fr./Øst. - 2022

---

En naturlig nysgjerrighet og dyp affeksjon for andre mennesker er en klar fordel hvis du til daglig lager dokumentarfilmer, men i løpet av sin nå snart 45-årige karriere har den østerrikske prisvinneren Ulrich Seidl mest markert seg med sin totale forakt for menneskeheten. Hans særegne, kliniske form for kjøkkenbenk-misantropi er krydret med en besk sans for ondsinnet tragikomikk, selv om regissøren gjentatte ganger har nektet for at filmene hans bevisst er humoristiske. Det har passert ti år siden Seidl fullførte sitt siste spillefilmprosjekt; trilogien «Paradis: Kjærlighet» (2012), «Paradis: Tro» (2012) og «Paradis: Håp» (2013). I mellomtiden har han dessuten tatt seg tid til å blant annet regissere dokumentaren «Safari» (2016), om den mest forhatte og foraktede folkegruppen i moderne tid: trofejegere.

Nå er Ulrich Seidl tilbake for å utfolde sin fascinasjon av menneskehetens mest stusselige, stakkarslige og tristeste elementer, med et portrett av en mann som definitivt har sine beste dager langt bak seg. På nittitallet var Richie Bravo (Michael Thomas) den typen popartist som var en del av den germanske folkesjelen: en slagersanger som jodlet romantiske ompa-svisker til et blåhåret publikum. Han solgte tilsynelatende en del CD-er, opptrådte på TV og gjorde sikkert et greit levebrød som artist på den østerrikske motsvarigheten til danskebåten. Men det er lenge siden, nå.

I disse dager lever Richie i eksil i den italienske turistfellen Rimini, der han bor i en glorete ungkarsleilighet overdekorert av mementos fra sin fordums høytid som en slags popstjerne – inklusive pappfigurer av seg selv i naturlig størrelse. Nå gjør den forsofne harrytassen et magert levebrød på gamle bragder, mens han synger sine svulstige, sentimentale slagere i halvtomme hotellbarer foran pensjonsklare turister som har dratt på billigferie i vintersesongen. Rimini er preget av gråvær, tett tåke og utrivelig stemning. Alt er forfallent, nedslitt og stusselig. Gatene er fulle av hjemløse flykninger. I likhet med de fleste hovedpersonene til Seidl har Richie Bravo et stort tomrom inni seg selv, som han fyller med enorme mengder selvbedrag, sprit og sex. Han sper på inntekten ved å jobbe som gigolo for aldrende fans, og Seidl iscenesetter selvfølgelig noen utsøkt ulekre sexskildringer. Mens Richie leier ut det smakløse hjemmet sitt til et ektepar som er store fans, flytter han inn i på et lagerrom - og vier enda mer av tiden til flatfyll og prostitusjon med minstepensjonister. Han prøver dessuten å sjekke opp en yngre kvinne, som viser seg å være Tessa (Tessa Göttlicher).

[ «Ernest og Celestine - Reisen til Tulleby» er et herlig gjensyn med et høyt elsket radarpar (+) ]

Datteren han ikke sett siden hun var en liten pike, som har vokst opp til å bli en forknytt ball full av bitterhet og såret sinne. Hun har ankommet Rimini i en campingbil full av syriske menn med morske miner, og forlanger at hennes fraværende pappa betaler 30.000 Euro nå med det samme. At Richie knapt har nok til å brødfø seg selv spiller null rolle, han har å punge ut for tort og svie. Denne gjenforeningen sender Richie enda dypere ned i en destruktiv spiral, mens han desperat prøver å skrape sammen kontanter for å bevise sin kjærlighet for den tapte datteren. Han er for blindet av dårlig samvittighet til å innse at Tessa har uhederlige hensikter, og er minst like opportunistisk som ham selv. I brist på andre alternativer presser Richie penger fra sine aldrende horekunder, og drar tilbake til et pleiehjem i Østerrike for å stjele minstepensjonen fra sin demente nazistpappa Ekkhart (Hans-Michael Rehberg).

Det burde være unødvendig å påpeke at ting ikke vil ende særlig bra. Alt dette ville ha vært uutholdelig miserabelt hvis det ikke var for hovedrolleinnehaver Michael Thomas, som gjør en karismatisk kraftprestasjon det står respekt av. Ulrich Seidl skrev angivelig manuset til «Rimini» spesielt for Thomas, etter å ha sett ham fremføre Frank Sinatra-sanger under en pause i innspillingen av «Import/Export» (2007). Så selv for oss som i utgangspunktet sliter litt med Seidls sirupsseige form for sosialrealistisk misantropi er «Rimini» lettere å tolerere enn mange av regissørens filmer. Det er muligens verdt å nevne at opptakene på «Rimini» ble fullført for over fem år siden, og at Hans-Michael Rehberg (som spiller Richies geriatriske far) døde av alderdom tilbake i 2017. Så dette er et prosjekt Ulrich Seidl har puslet med veldig lenge.

[ Nye låter: Karpe sender reisebrev, Kapteinen teller ti tusen og Åge lover godt vær (+) ]

«Rimini» er bare begynnelsen. Fortsettelsen «Sparta» har allerede hatt sin premiere på flere festivaler, og tar for seg hverdagen til Richies lillebror Ewald (Georg Friedrich). En pedofil mann som starter en judoskole for unge gutter i Romania etter et samlivsbrudd. Sistnevnte skapte store kontroverser i hjemlandet etter at det ble avslørt at de romanske barneskuespillerne ble tvunget inn i uetiske situasjoner de følte var veldig ubehagelige, så det gjenstår å se om «Sparta» settes opp på kino her hjemme. Begge filmer er dessuten redigert sammen og utvidet til tre-og-en-halv-time-lange «Wicked Games: Rimini Sparta», som sikkert vil bli en skikkelig festforestilling for alle som liker å miste alt håp for menneskeheten.