Kultur

Fandenivoldsk og blått fra Luke Elliot

Luke Elliot skaper sitt mektigste album så langt. «Let’em All Talk» oser dyrekjøpte erfaringer lang vei.

Dagsavisen anmelder

---

5

MUSIKK

Luke Elliot

«Let’em All Talk»

Icons Creating Evil Art

---

Amerikanske Luke Elliot har satt så sterkt preg på deler av den norske populærmusikksfæren at han nærmest regnes som norsk. Har man agert husorkester i NRK-serien «Exit», er man innenfor. Det var da også her i Norge han etablerte seg for alvor for noen år tilbake, giftet seg, fikk barn, og senere skilte seg. Alt dette har han nå fortalt ublygt om til blant annet Dagbladet. Hans nye album «Let’em All Talk» handler om mange av følelsene som åpenbart førte til at livskrisen ble forsterket gjennom dop og depresjon, også det noe artisten selv har fortalt om. Samtidig det ligger det noe fandenivoldsk og livssterkt i tittelen, «La dem snakke».

Elliot snakker for seg, han også. Albumet er noe mer og noe annet enn for eksempel debuten «Dressed For The Occasion», som han ga ut i 2015 med stort sett norske musikere og teknikere med minst ett bein i Halden-miljøet. Han fulgte opp i 2020 med den like kritikerroste «The Big Wind», hvor Halden-musiker Freddy Holm fra Cornflakes og El Corazon var sentral. Holm er fremst i rekka nå også, som låtskriver og produsent sammen med Elliot. Legg til folk som Frode Jakobsen fra Madrugada, og du aner at andre kjenninger har vært med i prosessen underveis.

Luke Elliot: «Let’em All Talk»

Det åpner med tittelkuttet, og det er mørkt nok, med destruktive og asosiale tekstlinjer som «I watch daytime TV with my dog in bed». Vi er midt i den store, bunnløse pølen med mørk musikk og artister som Nick Cave, Mink DeVille, Madrugada og andre blant rockens dommedagsbasuner som beveger seg et sted mellom den punkrockinfiserte rocken og et lumsk americana-landskap. Luke Elliots stemme føyer seg fint inn blant disse, en røst som rommer både de store klangene og det rå og ubehandlede.

«William Tell» røsker kraftigst av alle, en rumlende og kaskaderik låt som kunne vært Nick Cave et sted mellom Grinderman-prosjektet og «Higgs Boson Blues». Blues er det i fullt monn, men teksten er avledet av en av de store moderne amerikanske beat-fortellingene, om da poeten og forfatteren William S. Burroughs skjøt kona Joan Vollmer fatalt i hodet under et voldsomt fylleslag hvor de to skulle etterape Wilhelm Tell-sagnet. At Vollmer døde av skadene 28 år gammel er ingen myte, og Elliot gjenforteller det hele som en real morderballade.

Luke Elliot

Men før det kommer «What It Is», en av disse store og episke balladene med følelser større en værballonger og med enda større tristesse som manes fram av strykere og tangenter. «Just because it feels good it doesn’t make you chew», synger han mens «koret» stiger fram og produksjonen understreker linjer som «Just because it feels good it doesn’t make you chew». Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det lyder kjent, at referanserammene er så tydelige og musikkens iboende klangfulle dybde så gir mange assosiasjoner at det er lett å tenke at han kun går i opptråkkede spor. Men Elliots låter og stemme vokser seg egenartet selv i et gjenkjennelig landskap.

Røttene hans er i New Jersey, og det er ikke fritt for at han innimellom også lyder som en og annen artist som har definert denne musikkstaten i USA før han. Vi er vant til å se han bak pianoet, og det er selvsagt en drivkraft på album «Let’em All Talk». Likevel har Freddy Holm for lengst utvidet lydbildet med særlig vekt på gitarene, samt fyldig blås og stryk. Den umiskjennelig røykblå «Bad Weather» minner oss om at han har spilt med Sivert Høyem fra Madrugada, og både soloartisten og Madrugada-vokalisten er godt risset inn i hans musikalske milepæl. Med litt mer sødme og fartskontroll kunne «Bad Weather» vært en Høyem-låt, uten at det heller skal brukes mot Elliots evne til å svinge pisken både verbalt og gjennom arrangementer som løfter fram harmen som ligger under det hele.

Luke Elliot: «Let’em All Talk»

Et tidlig favorittkutt blir «I (Who Have Nothing)», en coverlåt som har sin opprinnelse i italienske Joe Sentieris «Uno dei Tanti», senere med engelsk tekst av Jerry Leiber og Mike Stoller, og innspilt av blant andre Ben E. King og Shirley Bassey. Originalen er en spagettiwestern så god som noen, med kraftige Ennio Morricone-vibber, og det kan synes som om det er et sted mellom denne og noen av Scott Walkers mest sjangertypiske låter at Elliot har funnet sin versjon. Han synger den som han aldri skulle sunget andre sanger, og det hele er storslått og svulstig medrivende om man har sansen for å virkelig la seg rive med.

Filmatisk er også «When That Great Ship Went Down», en «Titanic»-inspirert låt om å seile fra det gamle til nye for så å feile på veien. Den avslutter albumet sammen med «Someday My man Is Gonna Come», en vakker ballade med stålstrenger og «Tin Pan Alley»-notater spøkende i bakgrunnen. Steelgitar preger i sterkere grad «It Won’t Hurt Soon (But it Sure Hurts Now)», spilt inn sammen med Dylan LeBlanc, og sammen danner disse tre låtene en mektig trio av tristesse på et album som hører hjemme blant de tidløse albumene som er tuftet på levd liv og blå flammer.

Spiller på Parkteatret i Oslo 24. mai.