Kultur

Dit der romantikken drar for å dø

«Love Again» med Celine Dion i en rolle er et sjelløst oppkok av utslitte klisjeer.

Dagsavisen anmelder

---

2

FILM

«Love Again»

Regi: Jim Strouse

USA - 2022

---

Mange har vært urolige over utviklingen innen kunstig intelligens, og hva som vil skje når AI-programmer får kapabiliteten til å ta over kreative yrker. Vel, jeg tipper at vi ikke har noe å uroe oss over i nærmeste fremtid. «Love Again» gir oss en klar fornemmelse av hva som kunne ha skjedd hvis et AI-program skrev manuset til en romantisk komedie, og resultatet er akkurat som forventet. Et sjelløst oppkok av utslitte klisjeer, som sjeldent blir noe mer enn en mekanisk imitasjon av menneskelige følelser. For å være rettferdig er «Love Again» kreditert til regissør Jim Strouse, som før dette har markert seg med en håndfull beskjedne indie-filmer under det mer formelle navnet James C. Strouse (deriblant «Grace is Gone», «The Winning Season» og «The Incredible Jessica James»). Men det er uansett lett å mistenke at han bare tvangsforet ChatGPT med IMDb-synopsisene til de siste femti årene med romcoms, og lot algoritmen gjøre alt grovarbeidet.

«Love Again» er like generisk som tittelen, og et godt eksempel på hvorfor hele denne begredelige sjangeren nå er delegert til streaming-markedet. Filmen har imidlertid en uventet skruball skjult i jakkeermet; en sentral birolle spilles av den franskkanadiske kitschdivaen Celine Dion. Hun er ikke nødt til å strekke skuespillertalentene sine særlig langt, siden hun portretterer en idealisert utgave av seg selv her – men det er uansett Celine Dions mest omfangsrike filmrolle noensinne. «Love Again» trenger saktens en innsprøytning av stjernewatt, siden de to hovedpersonene har karismaen til den typen fremtidig kjærestepar som man normalt ville finne i en julepyntdekorert bokkafé i en Hallmark-film skjult lengst nederst i Netflix-lista.

«Love Again».

Hun er Mila (Priyanka Chopra Jonas), en bedårende barnebok-illustratør som er i dyp sorg etter at drømmekjæresten John (Arinzé Kene) ble drept av en fyllekjører rett foran henne. Han er Rob (Sam Heughan), en hønky musikkjournalist i den typen avisredaksjon som bare eksisterer i filmer som dette. Rob er deprimert fordi han ble forlatt ved alteret av sin store kjærlighet, så vi kan gå ut ifra at han var forlovet med Julia Roberts i «Runaway Bride». Mila er så trist at hun ikke engang stusser over at dette minner mistenkelig om Hilary Swank-dramaet «P.S. I Love You», og (etter hvert) «You’ve Got Mail». De neste to årene pusler Mira med en barnebok om verdens mest molefonkne sommerfugllarve, og som en del av sorgbearbeidingen begynner hun å sende poetiske tekstmeldinger til den avdøde kjærestens mobilnummer. Har du sett, ved en hendig tilfeldighet har Rob akkurat fått en ny jobb-mobil med dette nummeret.

Han blir fascinert av disse sørgelige SMS-meldingene, skikkelig avstandsforelsket og prøver å finne ut hvem som kan ha sendt dem. Ikke ved å for eksempel benytte sine journalistiske ferdigheter til å google telefonnummeret, svare på meldingene eller oppklare misforståelsen. Det ville jo være alt for logisk. Isteden velger Rob å observere henne i smug på Tinder-date, og tropper konstant opp på New York-oppsetningen av Miras favoritt-opera «Orpheus and Eurydice» i håp om å se henne der. Det gjør han naturligvis. Gnister oppstår umiddelbart, og vi finner fort ut at de er skapt for hverandre – siden begge liker joggesko, basketball og pommes frites på hamburger. Seriøst.

I mellomtiden har Rob fått i jobboppdrag å skrive et intervju med Celine Dion (spilt av, som sagt, Celine Dion herself). Hun blir et slags allvitende kjærlighetsorakel full av flosklete visdomsord, som geleider Rob inn gjennom romantikkens forgylte porter. Mon tro om ikke Rob oppdager en skjult dybde i powerballadene til Dion, og blir helt besatt av dem? Så da er det jo flaks at soundtracket er teppebombet av musikken til Celine Dion, som dessuten har supplert fem nye sanger til filmen. Hurra synergi. Dette kunne ha vært en gyllen mulighet for Dion å demonstrere at hun har en velutviklet sans for selvironi, men isteden blir det stadig mer åpenbart at hun er en ironifri sone med et veldig romslig ego – og utelukkende deltok i (og produserte!) denne filmen for å markedsføre sin kommende verdensturne. Som uansett ble kansellert og utsatt til neste år på grunn av hennes velpubliserte helseproblemer. Så absolutt alle taper her.

Det eneste tilløpet til potensiell humor i «Love Again» er at Priyanka Chopra Jonas’ ektemann Nick Jones gjør et småvittig gjestespill som en ufyselig helsestudiobroiler hun sjekker opp på Tinder. Ikke akkurat et godt tegn at filmens uten sidestykke (ufrivillig) morsomste scene er øyeblikket hennes filmkjæreste blir drept, men vi tar den moroa vi kan få her. Selv med generøs takhøyde for romcom-sjangeren sånn generelt er «Love Again» sjelsknusende stereotypisk. Å sarkastisk påstå at manuset ble skrevet av ChatGPT er egentlig altfor sjenerøst. I virkeligheten er dette bare en scene-for-scene-resirkulering av den tyske filmen «SMS für Dich» (2016), som igjen var basert på en kjærlighetsroman av Sofie Cramer. En kopi av en kopi av en kopi. Romantikken er død. Lenge leve våre nye AI-herskere!