Kultur

Samtaler med Louise Bourgeois

Louise Bourgeois møtte aldri Edvard Munch. Men nå skjer det – med et skrik – i den store, retrospektive utstillingen i Nasjonalmuseet samtidig som gigantedderkoppen «Maman» befinner seg i Slottsparken i Oslo.

Dagsavisen anmelder

---

KUNST

Louise Bourgeois

«Imaginære samtaler»

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo

Til 6. august 2023

---

Dialog og samtale var ingen fremmed ting for Louise Bourgeois. Hver søndag holdt hun salong i New York-leiligheten sin, og hun kjente og møtte et stort antall andre kunstnere. Så det å bruke dialogen som organisatorisk prinsipp i Nasjonalmuseets utstilling er en utmerket ide som gir henne (om mulig) enda høyere status.

Utstillingen «Imaginære samtaler» vises i to av lyshallens saler. Her settes kunsten hennes sammen med kunst av rundt 50 andre kunstnere. Det resulterer i en rekke overraskelser, det inkluderer flere berømtheter, og det fører til møter blant de ca. 150 verkene som setter Louise Bourgeois’ kunst og kunstnerskapet hennes i perspektiv.

Grunnen til den mulig økte statusen følger av hvordan denne utstillingen viser hvor stor innflytelse hun har hatt på andre kunstnere, og dermed på utviklingen av kunsthistorien. I dag er Louise Bourgeois (1911–2010) verdensberømt, men det var først på 1990-tallet hun fikk den oppmerksomheten hun fortjener. Hun fikk et navn i 1982 med en retrospektiv utstilling på Museum of Modern Art i New York. Den internasjonale berømmelsen kom ti år etter, da hun deltok på Documenta IX i Kassel i 1992. Året etter representerte hun USA under Veneziabiennalen. Og da Tate Modern i London åpnet i 2000 var hun den første kunstneren som ble invitert til å stille ut i Turbinhallen. Hun var aktiv helt frem til uken før hun døde, 98 år gammel.

Louise Bourgeois

Koblingen til Edvard Munch kommer allerede i det første rommet i den kronologisk organiserte utstillingen. Her står hennes trekabinett «The Hidden Past» (2004) med et rosa hode inni sammen med et stort «Screaming Pope»-maleri av Francis Bacon og Munchs «Skrik». Det er oppsiktsvekkende at Nasjonalmuseet viser en fotokopi (!) av skriket, men det er mer interessant å se på og tenke over hvordan fortvilelsen kommer til uttrykk hos tre ulike kunstnere. Bourgeois’ kvinnelige skrik er annerledes stillferdig og mer innadvendt enn de to mannlige kunstnernes uttrykk for lidelse.

Det at Bourgeois’ «The Hidden Past» er ganske lavmælt hindrer ikke at det forteller om en spesiell situasjon. Det rosa hodet henger opp ned, og skulpturen uttrykker en dualitet mellom kabinettets beskyttende rammer og ansiktets sårbare uttrykk. Når det settes sammen med Munch og Bacon (hun møtte ham i 1951), som begge er langt mer ekspressive, viser det ikke bare forskjellene mellom feminin og maskulin uttrykksform. Det viser også til at handlingsrommet for å uttrykke sorg og smerte er uendelig stort. Og at det stillferdige kanskje er like effektivt som det utagerende?

Louise Bourgeois

80 års virksomhet bidro til at Louise Bourgeois’ kunst er veldig variert. Gleden og ekstasen går hånd i hånd med smerten og fortvilelsen. Styrke og integritet er ord som stadig dukker opp i mitt hode. Gjennom hele karrieren jobbet hun med temaer som identitet, beskyttelse, traumer og seksualitet. Hun eksperimenterte med nye materialer, og hun øste fra sin familiehistorie og profesjonelle bakgrunn som tekstilhåndverker og kunsthandler. Og hun møtte stadig andre kunstnere til samtale.

Historien hennes er fascinerende til den grad at det er alt for lite plass til å gjengi den her. Men ett sted å starte er den gode katalogen museet har laget. Den inneholder god dokumentasjon av alle kunstverkene, pluss en lang rekke tekster som gir (fragmenterte) innblikk i ulike aspekter ved kunsten og kunstnerens liv og virke. Det eneste som savnes er en tidslinje og en biografisk fortelling om hennes liv.

Louise Bourgeois

Nasjonalmuseets kurator Andrea Kroksnes har, sammen med Briony Fer, som er professor i kunsthistorie i London, funnet en original løsning på denne utstillingen. Sammenstillingen med andre kunstnere setter Louise Bourgeois inn i en kunsthistorisk sammenheng som utvider vår forståelse.

Dette gir henne en tyngde vi ikke er vant til å tenke på. De fleste vil kjenne til de spektakulære edderkoppskulpturene hennes, kalt «Maman». Gjennom de verkene Sparebankstiftelsen har deponert i Nasjonalmuseet, (inkludert en av cellene som er så sentrale i kunstnerskapet), har vi lært å kjenne en viss del av kunstnerskapet. Men dette er mest for spesielt interesserte. Denne utstillingen utvider vår kunnskap og forståelse av et kunstnerskap som både er komplekst og som går direkte inn i kjernen av de sammensatte følelsene som følger med det å være et menneske.

Louise Bourgeois

Før eller etter at du oppsøker utstillingen i Nasjonalmuseet, kan du se flere skulpturer av Louise Bourgeois i det offentlige rom. I Ekebergparken er det sølvglinsende paret som henger mellom trærne en av hovedattraksjonene. I skulpturparken utenfor Astrup Fearnley-museet troner «Eyes», to store øyeepler. Og i Slottsparken kan du se den ti meter høye «Maman» frem til august. Den vises i en annen versjon i Nasjonalmuseet. Vi har sett den før på utstillingen ved Kistefos-museet i 2017. De hadde fått låne en sjelden variant av edderkoppskulpturene kalt «Spider Couple». Det har også vært utstilling med Louise Bourgeois på Vestfossen i 2006, og kunsten hennes hadde et eget rom i nedlagte Museet for samtidskunst. Og så må vi ikke glemme monumentet over heksebrenningene i Varanger, laget for Nasjonale turistveier i samarbeid med den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor.

Alt dette gjør ikke at Oslo er en sentral by for Louise Bourgeois-elskere. Men Nasjonalmuseets utstilling og «Maman»-skulpturen i Slottsparken bidrar til at Oslo er det stedet på Louise Bourgeois-kartet man bør oppsøke denne sommeren.

Louise Bourgeois