Prinsessa ingen kan målbinde

---

4

TEATER

«Eid av Oslo kommune»

Av Sofia Knudsen Estifanos

Regi: Cici Henriksen

Med Sofia Knudsen Estifanos, Mari Elise Haugen

Kloden Teater

---

«Eid av Oslo kommune» er en monologrik fabel om kampen mot fordomsfulle portvoktere eller andre maktpersoner som mener deres versjon av virkeligheten er den eneste rette. Som Bibliotekaren i denne forestillingen som avgjør hvilke eventyr som skal få innpass på «Universalbiblioteket», eller nasjonens hukommelse om du vil. Hun som har eventyret om Snehvit som favoritt, som har sett det meste av prinser og prinsesser, men ingen som Sofia.

Sofia Knudsen Estifanos har skrevet et teaterstykke om det å bryte lydmuren, og hun spiller selv rollen som Prinsessa. Underteksten er at svært mange barn og unge vokser opp med eventyr og historier som ikke reflekterer dem selv. Lik Prinsessa i stykket elsker Estifanos åpenbart folkeeventyrene, men ingen av dem inneholder skikkelser hun kan eller har kunnet identifisere seg med.

Tittelen til tross har ikke «Eid av Oslo kommune» så mye med Oslo kommune å gjøre. Det er mest en metafor over det sosiale og offentlige byråkratiet, som i denne sammenhengen står i veien for inkludering av det som oppfattes som annerledes enn den gjeldende normen. Men hva og hvem er det egentlig som er annerledes? Når vi er på Kloden denne dagen for en forestilling av «Eid av Oslo kommune» for skoleklasser, er en god del lokal ungdom på plass allerede. Når en skoleklasse fra en stor vestkantskole kommer, blir en av de tilstedeværende jentene litt tilgjort utilpass. Leende utbasunerer hun til venninnene at «jeg er ikke vant til å være en minoritet».

Dermed fanger hun noe av den innerste tematikken i stykket vi skal se. For en melaninrik ungdom fra Oslo øst blir kanskje den homogent hvite flokken fra vestkanten en påminnelse om at hun i det norske samfunnet generelt blir regnet som annerledes. I hennes egen hverdag, blant andre unge rundt Kloden, Kuben Videregående og hip hop/teater-prosjektet SPKRBOX, er hun vant til å være majoritet. Spørsmålet er, hadde hennes eventyr fått innpass hos Bibliotekaren?

Dette berører kjernen i «Eid av Oslo kommune». Og lurer du på hvor Kloden ligger, så er det bare å følge Cheese Doodles-smulene til Prinsessa som en annen Hans og Grete, til du kommer til teatret i Kabelgata på Økern. Definitivt på østkanten i et delt Oslo. Med prinsessekjole og snacksposen smeller hun dørene og forbereder seg på sitt tretusenogørtende møte med det kommunale eventyrkontoret, dit prinsesser drar for å fortelle perfekte versjoner av fortellingene om prinsesser i nød, onde stemødre og heltemodige prinser. Men enda så hardt hun forsøker får ikke vår prinsesse denne historien til å sitte. Hun risikerer å «dumpe» til prinsesseprøven enda en gang.

Prinsessa er lut lei andres meninger om hva og hvem hun bør være, og det eventyret hun egentlig vil fortelle svarer ikke til den maktutøvende Bibliotekarens (Mari Elise Haugen) forventninger og regler for hva et eventyr skal inneholde. Først når Bibliotekaren blir påmint om at det er mangfoldsår og at hun må tenke på «paletten», får Prinsessa slippe til med sitt eget eventyr, midt mellom «klassikere» som Askepott og Askeladden-fortellingene.

[ Varmt vitnesbyrd fra en brun pub (+) ]

Sofia Knudsen Estifanos er blant annet skuespiller, slampoet og dramatiker, og skrev opprinnelig «Eid av Oslo kommune» til SPKRBOX-festivalen og Nationaltheatret i 2020, i en tid da identitetspolitikken sto øverst på dagsordenen og både metoo og «Black Lives Matter»-bevegelsene bidro til opprør mot institusjonell diskriminering og manglende representasjon. Så kom pandemien, og stykket ble utsatt. Mye har skjedd på bare noen små år, og den versjonen av «Eid av Oslo kommune» vi ser på Kloden i dag er tilpasset en tid med noe større bevissthet rundt disse temaene enn da Estifanos opprinnelig skrev stykket.

Når det er sagt er ikke skjevhetene og maktstrukturene i samfunnet utradert, men debatten har endret seg. Estifanos fanger spissfindig noen av utslagene en økt bevissthet har ført til. Prinsessa som er skeiv forelsker seg i Rapunsel, jenta som er fanget i tårnet av en ond heks i Brødrene Grimms eventyr, og som i originalen reddes av en prins. I Prinsessas versjon er det hun som redder Rapunsel, som gjengjelder følelsene. Men det imponerer ikke Bibliotekaren nevneverdig. «Alle har hørt historia om Prinsessa som kommer ut av skapet, det finnes ikke noe wokere enn det for tida», slår hun fast før det blir litt interessant igjen når hun forstår at Rapunsel er ikke-binær og muligens har den samme «fargepaletten» som Prinsessa.

[ Kjersti Horns «Romeo og Julie»: En triumf a la Tarantino (+) ]

Estifanos er slampoet og en forteller av rang. Teksten hennes, både dialogen mellom Prinsessa og Bibliotekaren, og de lange monologene og utlegningene er viltvoksende og burleske, og forgreiner seg lik det treet som vokser opp av frøet Prinsessa i stykket en dag kaster i do. Et typisk bilde i denne forestillingen. Andre er undrende og intime, som når hun forteller om kjærligheten til bøker og hårstrå mellom sidene. På humoristisk og fabulerende vis bryter Estifanos bevisst med alle eventyr-reglene som finnes om form og hva og hvem som skal være med. Hvis hun en dag skal fortelle «kidden som ikke finnes enda» et eventyr, skal det være heftig, lættis og jovialt, gjerne krydra med rytme og sang. Og nettopp slik er «Eid av Oslo kommune».

Hun kunne tilføyd underholdende, musikalsk, tidvis plumpt men også smart og sporadisk spontant forvirrende. Den bibliotek-forsofne scenografien (Agnethe Tellefsen) fungerer fint som et bilde på det ugjennomtrengelige tradisjonelle, hvor veien er brolagt med gamle intensjoner ingen har stilt spørsmål ved. Dialogen mellom Estifanos og Mari Elise Haugen underbygger humoren og satiren i stykket. Musikken er ved SPKRBOX-gjenganger og beatboxer Beatur, og når Estifanos rapper høynes temperaturen på en måte vi gjerne skulle sett mer av.

[ Hkeem helt på ekte på Rommen (+) ]

Cici Henriksens regi kunne i likhet med teksten vært strammere og med klarere prioriteringer. Det er mye tekst, deler av den og ideene bak gjenkjennelig fra tidligere Estifanos-prosjekter. Det er som en strøm av bilder fra underbevisstheten som må ut, personlige betraktninger og erkjennelser fra en norsk virkelighet sett i lys av fastlåste strukturer.

Ut fra dette blir «Eid av Oslo kommune» en freestyle-poengtert påminnelse aksept, verdighet og det å håpe på en virkelighet der kjønn, seksuell identitet, hudfarge, etnisitet og bakgrunn ikke spiller noen rolle. Som i ønskeversjonen av eventyret i det som framstår som stykkets sentrale monolog: «(Prinsessa) hadde utvanna krigsblod i årene og var aldri redd for å gå ut døra som folkeregistrert på toppen av Behovstinden i nord. Hun kunne bli med venner hjem. Bli hva hun ville når hun ble stor. Hun kom fra en gjennomsnittsdronningfamilie. Hadde verken minst eller mest. Og hun gikk inn i voksenlivet med en følelse av å være som folk flest».

Spilles på Kloden Teater nå og under Heddadagene i juni. En produksjon av Jovialkontoret og SPKRBOX i samarbeid med Kloden Teater og Nationaltheatret. Anmeldelsen er basert på en prøveforestilling.