Sirkler inn et skjebnesvangert møte og en brutal kvinneskjebne

---

ROMAN

V.S. Tideman

«Min Camille C.»

Oktober

---

Camille C. er skulptøren og billedkunstneren Camille Claudel (1864-1943), søster til den kanskje mer kjente forfatteren og diplomaten Paul Claudel. Som bråmoden, begavet 16-åring fikk hun studieplass på Academie Colarossi i Paris, kjent som et av få kunstinstitusjoner som tok imot kvinnelige elever. Året er 1881 og Auguste Rodin er mesteren, den berømte billedhoggeren, kjent for verkene «Tenkeren» og «Borgerne i Calais», som da er under utførelse. En av figurene i dette verket, «Mannen med nøkkelen» står i Sommerroparken i Oslo.

Møtet mellom den over 40 gamle Rodin og den purunge Camilla Claudel blir skjebnesvangert – i alle fall for henne.

[ Kjærlighet og redsel fra Hanne Ørstavik (+) ]

For V. S Tidemann er «Min Camille C.» hans sjette roman, og den første etter den kritikerroste «Jeg, rommet» som kom i 2020. Der han overbevisende skildrer en ung mann som drives inn i en stadig større ensomhet og isolasjon. En situasjon og et liv som på særdeles dramatisk vis også skal bli den vakre, talentfulle Camille Claudels. I ekstrem grad. Hun var innesperret på asyl de siste 30 årene av sitt 79-årige liv.

En begavet kvinne i skyggen av en begavet mann er ingen stor nyhet. Men Camille Claudels skjebne er så mørk, dramatisk og opprørende at den fortjener ekstra lyssetting. Og den sørger V.S Tideman for i en særdeles bevegende fortelling. Han har valgt en fortellerstemme fra utsiden, en som betrakter Camille Claudel med fasiten i hånd, men som likevel innrømmer sin uvitenhet og sin manglende innsikt i et sinn og en tid som er fjern. V.S. Tideman har kunnet lene seg på et stort biografisk materiale, på avisartikler, kunstanmeldelser og utallige brev. I de ti årene mellom 1882, da Camille Claudel og Auguste Rodin møttes første gang, og fram til bruddet i 1992, var det en heftig brevveksling mellom dem.

[ Marianne Bratteli: Et rått kunstnerskap preget av familiehistorien (+) ]

Formen gir romanen mye pusterom og en reflektert holdning. Det er ingen tvil om fortellerens ståsted og sympati. Han åpner med å fortelle om sin fascinasjon for den unge Camille slik hun står fram på et kjent portrett, slående vakker, selvbevisst og kanskje litt arrogant. Og viljesterk. Hvilken ung kvinne klarer å tvinge deler av familien til å flytte til Paris for at hun skal bli billedhogger. Nå hører det med til historien at også den yngre broren Paul var begavet og måtte ha en skikkelig utdannelse.

Mens faren Louis-Prosper blir tilbake i den lille byen Wassy-sur-Blaise for å forsørge familien, drar moren med barn og hushjelp til hovedstaden. På slutten av 1800-tallet kunne ikke en ung kvinne bo alene i Paris. Denne faren, som ifølge fortelleren så klart har sett og forstått datterens store begavelse. I motsetning til moren, som senere skal være pådriveren for å holde datteren innestengt på asylet – også i perioder da flere leger anbefalte frihet og mindre isolasjon.

Camille Claudels biografi er tidvis både opprørende og hjerteskjærende. Slik V.S. Tideman framstiller forholdet til den nesten 30 år eldre Auguste Rodin – er det ingen tvil om at lidenskapen og beundringen gikk begge veier. Det var to kunstnere som møttes, de inspirerte og beundret hverandre. Men hun betalte den største prisen, ble hele tiden betraktet som eleven, sto i hans skygge. Hun fikk nesten ingen oppdrag, ingen omtaler – den iherdige innsatsen og begavelsen til tross. Hun gjennomgikk også minst to aborter under det ti år lange forholdet til Auguste Rodin. Han nektet å forlate sin samboer Rose, som han hadde en sønn med.

[ Kjersti Horns «Romeo og Julie»: En triumf a la Tarantino (+) ]

Camille Claudel var ikke helt uten venner, hun hadde kunstkjennere som støttet og hjalp henne, og hun oppnådde å få ros og skape skandale med noen av sine verker. Etter bruddet blir Camille Claudel mer og mer isolert. Hun utvikler tvangsforestillinger om at Rodin har stjålet verkene hennes, og de nye hun lager slår hun i stykker. Det går på familieæren løs, og på initiativ fra moren blir Camille Claudel innlagt på et sinnssykehus i Paris, og et par år senere flyttet til et asyl litt utenfor Avignon – på grunn av første verdenskrig.

Særlig siste del av romanen, der V.S. Tideman forsøker å gi et bilde av den «innesperrede» Camille som hele tiden trygler om å få besøk og om å få komme hjem til familien – er hjerteskjærende i lesning. Det skal vise seg at hun holdes i isolasjon, med brev- og besøksforbud – på morens befaling. Noe Camille Claudel selv ikke får vite før mange år senere. Hun er hele tiden overbevist om at det er Auguste Rodin som står bak det hele.

Fortelleren i romanen forsøker å forstå denne brutale behandlingen som et resultat av mange år med sårede følelser på grunn av en datters opprørske og skandaløse oppførsel – men mener nok at skrekken for å miste anseelse og sosial posisjon veier tyngst. Det hører med til historien at moren ikke torde å gå til dette drastiske skrittet før etter farens død. Og den kjære lillebroren Paul Claudel støttet moren. I løpet av de 29 årene på «galehuset» skal han ha besøkt sin søster ni ganger. Ikke veldig imponerende.

V. S. Tidemans roman åpner ikke mange nye dører til forståelse av Camille Claudels skjebne som kvinne og kunstner, men den spørrende, undrende holdningen i fortellingen understreker dramatikken i et unikt liv.

[ Abid Raja fikk 10.000 kroner for å lese sin egen bok ]

[ – Mange kvinner foretrekker å lære amming av en mann (+) ]