---
4
TEATER
«Baqorban»
Av Pia Maria Roll, Sara Baban, Rozerin Algunerhan
Regi: Pia Maria Roll
Lys/scenografi: Felipe Osorio-Gusmán
Musikk: Jo Berger Myhre (komponist), Kaveh Mahmudyian, Sara Baban
Med: Rozerin Algunerhan, Sara Baban
Store scene, Black Box
---
Det går et lettere sus av spenning og forventning gjennom foajeen på Black Box før publikum går inn til premieren på «Baqorban». Dette er Pia Maia Rolls første egne oppsetning etter «Ways of Seeing», og det er både beundringsverdig og fint at hun er tilbake med en egen produksjon. At forestillingen, som kretser rundt en personlig fortelling om kurdernes frigjøringskamp, ikke riktig innfrir forventingene, er imidlertid en liten skuffelse.
Kurdere er en stor folkegruppe som ikke har noen egen stat, men som tradisjonelt har vært bosatt i grenseområdene til land som Syria, Iran, Irak og Tyrkia. Kurderne har gjennom historien vært utsatt for både undertrykkelse og forsøk på utrydding i de ulike landene, og i nyere tid har Abdullah Öcalan vært betraktet som kurdernes virkelig store frigjøringshelt. Hans parti PKK, som med ulike metoder har jobbet for en bedre situasjon for kurderne, har imidlertid også blitt betraktet som en terrororganisasjon, og da Öcalan i 1999 ble arrestert, hadde han lite eller ingen støtte i Europa og USA. Fordi jeg ikke er noen stor kjenner av kurdernes historie, har jeg lest meg litt opp på temaet før «Baqorban». Ikke mye, men nok til at jeg håper at jeg kan forstå forestillingen bedre. Dessverre går det etter hvert opp for meg hvor lite denne forestillingen har å bidra med i tillegg til den beskjedne kunnskapen jeg allerede har tilegnet meg.
I utgangspunktet har jeg ofte vært begeistret for Pia Rolls forestillinger. Hennes skarpe politiske betraktninger røsker som regel ganske deilig i sjelen, og hun har også en egen evne til å skape både vakre og poetiske forestillinger. Dette gjelder også den nå mye omtalte «Ways of Seeing», som egentlig hadde et veldig neddempet uttrykk. I «Baqorban» er det imidlertid som om Roll og teamet hennes ikke drar på like mye som de har pleid. Poesien er der, og vi aner den skarpe brodden innledningsvis, når det fremheves at Sverige og Finlands Nato-søknader er utviklet på bekostning av kurdernes kamp. Dette er et klassisk Pia Roll-øyeblikk, der vi plutselig får noe å tenke på som nyhetene har det med å dysse ned. Men resten av denne forestillingen blir mer personlig enn politisk, og det er litt synd.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/CQMHV2VJYVAE3MEBZRR5LLHE2E.png)
Selv om det ikke står svart på hvitt noe sted, er det åpenbart at fortellingen om en av skuespillerne, Rozerin Algunerhan og hennes mor, er utgangspunktet for forestillingen. Algunerhan er født i 1999, som forestillingens hovedperson Baqorban, hun er oppvokst på Haugerud og har vært aktiv i Kurdisk ungdom her i Norge. I en dialog med moren (her spilt av Sara Baban) får vi i denne forestillingen høre om da moren på slutten av 90-tallet var medlem av PKK i Tyrkia. Sammen med Baqorbans far fulgte hun Öcalan gjennom Europa i tiden før han ble tatt til fange. Dialogen spilles ut langsomt med ganske lange pauser mellom hver replikk, som for å fremheve den som kunsttekst og skille den fra en daglig samtale mellom mor og datter.
[ Pris til «Makta»: – Vi som har laget serien, levde ikke da dette skjedde ]
Den fysiske avstanden mellom mor og datter er gjennomgående stor i hele forestillingen. Og selv om vi i teksten hører at de to er ute og går på Haugerud, beveger de seg langsomt og stilisert rundt i scenerommet og samler til slutt sammen en haug av lyskastere som er forestillingens eneste, men fine, scenografiske element. Det hele er svært minimalistisk løst. Men jeg blir aldri ordentlig grepet av verken morens eller Baqorbans fortelling. Det røsker for lite i sjelen.
Jeg vet ikke om ståheien i kjølvannet «Ways of Seeing» har lagt en demper på scenekunstneren Roll, men denne gangen tar hun i alle fall ingen sjanser. Fremstillingen av kurdernes situasjon, PKK og frigjøringsikonet Öcalan fremstår på alle måter som en veldig personlig fortelling, og vi er aldri i tvil om at det er Baqorbans, og særlig hennes mors, perspektiver som styrer denne fortellingen. Men nettopp fordi det er en personlig og virkelig fortelling, skulle jeg ønske at det hadde kommet frem informasjon som opplevdes som mer unik, som mer rørende eller dramatisk enn det man kan lese seg til. Noe som satte det hele i en ny sammenheng, eller som satte vår vestlige kultur i et nytt lys. Eller som kunne forklare mer om forholdet mellom feminisme og PKK. Men denne forestillingen gir ikke så mye mer enn å fortelle om et gitt hendelsesforløp, før den konkluderer med at alt som skjedde på slutten av 1990-tallet skjedde «i en annen tid». Baqorban skal med andre ord ikke måtte følge i morens fotspor.
[ Skriver romanserie om Mussolini: – Det skjer igjen, bare på en annen måte (+) ]
Forestillingen er imidlertid et rom der fortellingen om kurderne og deres nyere historie får ta plass. Det er ca. 34.000 kurdere i Norge i dag, og det skulle bare mangle at ikke deres historier får fylle et scenerom eller to. Pia Roll skal i alle fall ha kudos for å jobbe for nettopp det.
[ «Fling»: Feelgood sex og singleliv-affære (+) ]
[ Ingar Helge Gimle lærte tidlig å se hva alkoholen gjør med folk ]