Kultur

«Memento Mori» er Depeche Modes beste album på 30 år

De har mistet en nær venn og funnet hverandre igjen, de to gjenlevende medlemmene av Depeche Mode. Nå har de laget sin fineste musikk siden «Violator».

Dagsavisen anmelder

---

5

Depeche Mode

«Memento Mori»

Sony/Columbia

---

Det er lenge siden Depeche Mode har bydd på så tilgjengelig, catchy og medrivende musikk som på «Memento Mori», gruppas 15. studioalbum siden «Speak and Spell» i 1981.

Depeche Mode er over middagshøyden. Og om de har slitt med femtiårskriser i mange år, er Martin Gore og David Gahan begge over 60 år gamle nå - en alder som Gahan karakteriserte på BBC6 Music denne uka som et bedre sted å være, men en alder som Gore sliter med å akseptere.  På «Memento Mori» framstår de som to som to middelaldrende menn som har funnet balanse og litt mening i balanse, til tross for eller på grunn av bortgangen til bandmedlem og barndomsvenn Andy Fletcher i fjor.

«Memento Mori» er lettere, fengende og inneholder så mange dansbare låter at en gammel fan blir glad og overrasket. Spesielt siden albumet er blitt til, mot alle odds. Singelen «Ghosts Again» som kom i februar antydet at her var noe nytt, men kjent, i vente, en umiddelbar poplåt med refreng som satt på første avspilling, så fin at den ble sammenlignet med «Enjoy the Silence».

«Memento Mori»
Depeche Mode

Det er det fristende å si om «People Are Good» også, låten som bare lurer deg til å tro at DMs syn på menneskeheten har endret seg til noe mer positivt siden «People Are People» – til David Gahan snart avfeier tanken med beskjeden «bare fortsett å lure deg selv», og «himmelen hjelpe oss». Selv Martin Gore er i behersket modus i hans obligatoriske ballade – «Soul With Me». Flere kommer likevel til å synge med i Telenor Arena til David Gahans messende «My love» i «Always You».

Hans messende sang kommer med synth-harmonier det er morsomt og gledelig å høre. Plata bærer med seg elektronika-pop som leker med Kraftwerk-harmonier, og med OMD og Yazoo i noen øyeblikk her og der, til Depeche Mode er der igjen, mørke og stemningsfulle. Her er arrangementene som får gruppas musikk til å låte smidigere og enklere enn før. Dette er også første gang Martin Gore har laget låter i samarbeid med noen utenfra bandet – kameraten Richard Butler (fra Psychedelic Furs).

Depeche Mode er blitt en duo etter at bandmedlem og barndomsvenn Andrew Fletch Fletcher døde 60 år gammel i mai i fjor.

På «Memento Mori» har de lagt vekk den bredbeinte rockeposeringen som har preget bandet de siste 10–15 årene, ett inntrykk som ikke bare kommer av David Gahans opptreden på scenen. Albumene de har laget på 2010-tallet har vært preget av jakt på store stemninger, av heftige ballader, variasjoner av rock og blues – plater som har vært overprodusert, tunge og utilgjengelige. På den siste turneen var rocke-stemningen så påsatt at bandet framsto som et overlastet gammelt diesel-lokomotiv.

Depeche Mode er synthpoperne som ble et av verdens største arenaband, her på scenen i Chicago i 2018.

Plata bærer bud om en gruppe som har vært veldig produsentavhengig etter at den kreative kraften og studiosliteren Alan Wilder forlot DM i 1995. Hvert album siden har bydd på nye forsøk på å være noe annet enn det forrige som kom; fra det nedtonete i easy elektronika på «Exciter» (2001) til synthrockmonsteret «Spirit» (2017).

I studio denne gangen har de hatt med seg James Ford (fra Simian Mobile Disco, produsent for Arctic Monkeys, Florence and the Machine) og Marta Salogni (Björk) på produsentsiden. Disse to har tilført musikken enklere og sindigere arrangert elektro-pop, og lydbilder og pulsaktige rytmer som får Depeche Mode til å framstå varmere og saligere enn jeg er vant til.

Mange anmeldere har konstatert at «Memento Mori» er det beste Depeche Mode har levert dette århundret, men hvorfor stoppe der. For en som har fulgt gruppa i tykt og tynt siden 1981, som har alt for mange maksi-singler importert fra Japan og Tyskland i kjellerboden. Og som har to «Enjoy The Silence»-covere som dekorasjon på veggen (siden tre føltes som litt mye) byr denne plata på så mye bra, at den kan sammenlignes med «Violator.»

Tittelen «Memento Mori» er en gammel romersk påminnelse om at vi må huske at vi alle skal dø, et budskap som det er fort gjort å tolke som en inderlig påminnelse fra Martin Gore og David Gahan etter Andy Fletchers brå bortgang i fjor vår.

Depeche Mode anno 2016, da gruppa annonserte plata «Spirit» og verdensturneen «Global Spirit Tour»: Andrew Fletcher døde i mai 2022.

Faktum er at Martin Gore hadde bestemt at dette var albumtittelen allerede før barndomsvennen Fletch døde. At mange av låtene hans handler om refleksjoner over meningen med liv, eksistens og univers, og det med den samme spørrende innstilling som før – har ikke med Gores sorgreaksjoner over at barndomsvennen Fletch døde. Eller at sangene framstår som hans stadige forsøk på å finne mening og fotfeste i en kaotisk virkelighet. Låtskriveren har fortalt i intervjuer den siste måneden at han var ferdig med disse låtene et par måneder før Fletch døde brått av brist på hovedpulsårene i slutten av mai fjor.

Sangene ble til mens Gore satt innestengt under pandemien i to år – hjemme i Santa Barbara, Florida. Og om låtene formidler en søken etter mening med livet, eksistensen og universet enn Depeche Mode har formidla før, skyldes det at Gore ble 60 år mens han satt hjemme, og at innsikten i at han begynte å bli gammel traff ham ganske hardt.

Å tolke albumet som et uttrykk for Gore og Gahans sorgprosess faller naturlig likevel, og duoen har fortalt om hvor uvant, sårt og trist det var å være i studio uten Fletcher. At plata faktisk er her er litt mot alle odds. Andy Fletcher var ikke bare låtskriver Martin Gores barndomsvenn og støttespiller, han var også bindeleddet og diplomaten som sørget for Gore og David Gahan klarte å samarbeide i studio uten for mye krangling.

Vokalist og frontfigur David Gahan har fortalt at han var så lei av Depeche Mode og kjeklingen med Gore at han vurderte å slutte. Fletchers død fikk epilogene til å konstatere at eventyret var over for Depeche Mode etter 40 år. I stedet skulle erfaringen med død og sorg bringe to kamphaner sammen igjen, til et nærmere vennskap som har endt i en plate med mørke stemninger, men også musikk med energi og nytt liv.

«Never Let Me Go», synger Gahan, så det er vanskelig å ikke tenke tilbake til »Never Let Me Down Again». Depeche Mode skuffer ikke denne gangen.

Depeche Mode spiller i Telenor Arena den 11. august.