Danser med bekmørke bekjennelser fra Internett

---

4

DANS

«Do Not Stand Too Close»

Koreografi: Hege Haagenrud

Manus og dramaturgi: Mads Sjøgård Pettersen

Med: Marta L. Janowska, Lou Ditaranto og Alicia Kerrolf

Dansens Hus

---

Vi lever i en kultur der det å være åpen om seg selv, sitt privatliv og sine egne følelser for enkelte har blitt både livsstil og butikk. Sosiale medier og reality-TV har kanskje vært de største pådriverne til denne overdrevne åpenhetskulturen. Når man er på nett, er man sjelden så mange klikk eller sveip unna kvasipsykologiske dypdykk, personlige avsløringer eller høylytte følelsesutbrudd. I «Do Not Stand Too Close» har koreograf Hege Haagenrud tatt utgangspunkt i materiale hentet nettopp fra denne delen av vår kultur. Dette er dialoger og monologer hentet fra de mest desperate der ute, de som med blikket i kameraet sier «I really have a hard time», og som tenker at akkurat deres livskrise er den minst normale av alle. Men blir det interessant dansekunst av dette?

På mange måter ja, og på noen måter nei. Haagenrud er en koreograf som har jobbet mye med denne typen dokumentarisk materiale, og hun lykkes bedre denne gangen enn med forestillingen hun skapte for Nasjonalballetten i 2020 om Trump-tilhengere, «The Commoners». Det er i denne nye forestillingen veldig spennende å se hvordan hun får danserne til å formidle musikaliteten i det talte språket, og hvordan de ulike tekstutdragenes temperatur og kvalitet gjenspeiles i koreografien.

[ Når skuespiller Hildegunn Eggen velger å ta avskjed med scenen, gjør hun det på råeste vis (+) ]

Koreografien realiseres av de tre danserne Marta L. Janowska, Lou Ditaranto og Alicia Kerrolf gjennom bevegelser med hoder, armer, hender og overkropp, og det er nærmest umulig for dem å komme for nært hverandre. Astad Stenerud-Jentofts kostymer er nemlig noen store, svarte kjoler. Og da snakker vi skikkelig store, med krinoliner under, som får kjolene til å stå ut fra kroppene og skape mye rom rundt hver danser. Ingen føtter synes, og når danserne beveger seg rundt i rommet, ser det ut som de ruller av gårde på hjul. Det skaper en litt morsom effekt, og gjør skikkelsene vi ser til noe midt mellom menneske og maskin. På hodet har danserne tettsittende svarte kyser, som skaper både anonymitet og strenghet.

Som i «The Commoners» har kostymene et gammeldags preg, og denne gangen er det noe pietistisk over det hele. Det visuelle blir dermed en ganske skarp kontrast til tekstmaterialet som forestillingen bygger på. For pietisme er vel så langt fra reality-TV man kan komme. Dermed oppstår en slags underliggjøring av alle disse tekstene fra vårt eget årtusen og fra vår egen skjermvirkelighet. Og mens alt som sies, uttrykker menneskers sterke behov for å bli sett, være åpne og komme nær andre, uttrykker altså disse kostymene det motsatte. Eller kanskje uttrykker de bare den ensomheten de ulike stemmene i forestillingen bærer på?

[ Kate Pendrys personlige fortelling om en middag med Vladimir Putin er monologkunst på sitt aller mest raffinerte (+) ]

Haagenrud har funnet et stramt visuelt uttrykk som setter de alle personlige erfaringene som flommer ut på nettet, i et nytt visuelt perspektiv og har skapt en veldig fengende koreografi. Danserne gjør dessuten en imponerende innsats med sine lipsync-ferdigheter. Men jeg er noe usikker på hva Haagenrud egentlig vil problematisere med denne forestillingen. Jeg venter stadig på en comic relief, for eksempel, men den kommer aldri. Når man lytter til alt det som fortelles i denne forestillingen, oppleves det ikke som om alle de som forteller, egentlig har noen andre følelser enn de fleste av oss har, eller noen andre typer kriser.

Det spesielle er at de velger å dele det på nettet, og at de ikke selv forstår at det er ganske naturlig å ha «a hard time» iblant. Og at de søker en nærhet til andre gjennom noe av det mest distanserende som finnes, nemlig en skjerm. Forestillingen blir en slags manifestasjon av det fremmedgjørende ved å søke fellesskap på denne måten, men etter to år med pandemi og altfor mye digitalt skjermliv, tror jeg dette er old news for de fleste av oss. Jeg skulle ønske forestillingen hadde fortalt meg noe jeg ikke hadde tenkt på tidligere.

[ Det er et ømt, rasende og rørende morsportrett vi får servert i «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» (+) ]

Men Hege Haagenrud og hennes tre dansere har i alle fall skapt en slags mørk elegi over det moderne mennesket (eller enkelte eksemplarer av det). Og riktig vakker blir den når de musikalske innslagene, som er noe i nærheten av sakrale toner signert Metteson og Vetle Junker, får flyte igjennom rommet. Da avdekkes sårbarheten i individene. Det religiøse preget ved musikken har også en slags salvende, legende effekt og fungerer som et lys i den bekmørke virkeligheten forestillingens karakterer befinner seg i. Dette gir dessuten forestillingen som romlig opplevelse et ekstra, lite løft som den ikke hadde klart seg uten.