Klassisk kansellert

---

5

FILM

«Tár»

Regi: Todd Field

USA – 2022

---

Det er vanskelig å plassere «Tár» i noen bestemt sjanger, men hardt presset ville jeg ha beskrevet dette som en sofistikert psykologisk thriller om maktmisbruk, med noen skarpe satiriske undertoner og en nattsvart sans for humor. Eller kanskje et fascinerende komplisert karakterportrett som innimellom sklir inn i en skrekkfilm. Uansett litt av et comeback for Todd Field, som har vært missing in action siden han regisserte prisvinneren «Little Children» tilbake i 2006. Field skrev denne hovedrollen spesielt for Blanchett, og hun har med god grunn sanket en av filmens seks Oscar-nominasjoner – som ellers inkluderer Beste film, manus og regi. Hun gjør en skikkelig masterclass-maktdemonstrasjon som Lydia Tár: en av klodens mest feirede (fiktive) dirigenter og klassiske samtidsmusikk-komponister.

Vi møter henne først på scenen under den årlige The New Yorker-festivalen, der hun blir intervjuet med nesegrus beundring av kulturjournalisten Adam Gopnik (som spiller seg selv). Lydia gir den typen affekterte «jeg er den smarteste personen i rommet»-svar som antyder at hun er veldig bevisst sin opphøyde status som genial maestro – og gir inntrykk av å være et temmelig uspiselig menneske. Et inntrykk som bare forsterkes under hennes gjesteforelesning på Juilliard-skolen for utøvende kunst, der Lydia med stor skadefryd jekker ned en nervøs student som straff for hans «woke»-tendenser. Det er sannelig ikke mye ydmykhet å spore her, men denne nådeløse selvsikkerheten har drevet Lydia Tár hele veien til kulturelitens høyeste punkt.

[ Norske barne- og ungdomsfilmer har en ny standard å strekke seg etter med «Dancing Queen» (+) ]

Tár tilhører den sjeldne stjernelaget av EGOT-vinnere; en av totalt nitten personer på kloden som har blitt belønnet med minst en Emmy-, Grammy-, Oscar- og Tony-statuett. Nå er Lydia i ferd med å publisere selvbiografien «Tár on Tár», og skal spille inn selve kronen på livsverket: et etterlengtet liveopptak av hennes tolkning av Mahlers femte symfoni. Som den første kvinnelige sjefsdirigenten for Berlin-filharmonien, har Lydia autoriteten til å skape eller gruslegge karrierer. Det er en makt hun slett ikke er fremmed for å misbruke.

[ Slik blir årets påskekrim på NRK ]

Hun er gift med sin konsertmester Sharon (Nina Hoss) og delt mor til adoptivdatteren Petra – men foretrekker å omgi seg med unge, kvinnelige beundrere. Vi får inntrykk av at Lydia har et intimt forhold til sin personlige assistent Francesca (Noémie Merlant), som håper på å bli belønnet med en prestisjefylt forfremmelse som assisterende dirigent. Vi hører dessuten rykter om usømmelige seksuelle eskapader med den unge protesjeen Krista Taylor, som ble kastet ut i kulden som et ødelagt leketøy etter at Lydia gikk lei av henne.

Nå har Lydia siktet inn den russiske cellisten Olga Metinka (Sophie Kauer) som sin neste erobring, og er i sin altoppslukende arroganse helt ute av stand til å skjønne at kollegaene gjennomskuer hennes lugubre intensjoner. Den falske fasaden hun har viet hele livet til å konstruere er i ferd med å rase sammen rundt Lydia Tar, og drar henne nådeløst ned i det grumsete grenselandet der høykultur møter kanselleringskultur. Bak den narscisistiske overflaten, pretensiøse poseringen og egosentriske selvbedraget får vi imidlertid små glimt av et ganske annen menneske. Et som er drevet av patologisk usikkerhet, paranoia og psykiske problemer, som er på desperat flukt fra en beskjeden arbeiderklassefortid hun skammer seg dypt over. Og som begynner å bli hjemsøk av gamle synder.

[ Jafar Panahis film «Ingen bjørner» regnes som en forbrytelse  ]

Todd Field har åpenbart studert dette miljøet grundig, og gjort hjemmeleksene sine. Hans skildring av den pompøse arrogansen som kan prege klassiske kretser er såpass treffsikker (og sarkastisk) at flere prominente skikkelser i kultureliten har følt seg dypt forulempet. Den klassiske dirigenten Marin Alsop har vært særlig aggressiv å ytre sin misnøye med filmen, som trolig ble forsterket av at Lydia Tár så åpenbart har tatt en del biografiske detaljer fra hennes eget liv. At en film om metoo-overgrep har en kvinnelig hovedperson, skapte dessuten en del kontroverser, selv om litt av poenget her er at maktmisbruk ikke har noen klar kjønnsidentitet.

Cate Blanchett eier denne kompliserte rollen så til de grader at hun har gjort Lydia Tár til et ikon for 2020-tallet, som er både så spesifikt skildret og samtidig så uhåndgripelig åpen for tolkningsmuligheter at vi kan prosjektere våre egne definisjoner inn i henne (og filmen som helhet). Der noen ser et monster, ser andre en feministisk antihelt. Lett å se hvorfor hun har blitt en post-ironisk meme som lever sitt eget liv videre på nettet.

Todd Field har krydret «Tár» med såpass mange kryptiske detaljer, vage symboler og tvetydige nyanser at man kan klatre ned i et dypt kaninhull på jakt etter klare fasitsvar. Men dette er ikke et mysterium som må løses; dette er en opplevelse man synker ned i som et varmt kildebad.

Sånn på tampen er det dessuten verdt å nevne at Cate Blanchett gjentar denne glansrollen i kortfilmen «The Fundraiser». Et ti minutter langt sidespor Todd Field viste under en spesialvisning på Berlin-festivalen for et par uker siden – og hevder aldri vil bli offentlig vist igjen. Jeg har ikke personlig sett den, men i følge forholdsvis sikre kilder er dette en surrealistisk feberdrøm som plasserer hva vi ser i «Tár» i et helt nytt lys. Så vi får virkelig håpe at denne kortfilmen med tiden dukker opp som ekstramateriale på den uunngåelige UHD-spesialutgaven fra Criterion Collection.