«Døden på Oslo S»: En sterk og sår opplevelse ulikt alt annet

---

6

TEATER

«Døden på Oslo S»

Av Ingvar Ambjørnsen

Regi: Simen Formo Hay

Musikk: Frank Hammersland

Med: Filip Bargee Ramberg, Sjur Vatne Brean, Flo Fagerli, Maria Kristine Hildonen, Bernhard Arnø, Kim Haugen, Ågot Senstad, Tone Mostraum, m.fl.

Nationaltheatret, Økernsenteret

---

Sjelden har man så sterkt følt at man vandrer inn i en teaterbegivenhet som når man kommer inn i det ellers forlatte og enorme lokalet i Økernsenteret. Her kastes man tilbake til et Oslo som en gang var, og som på sitt vis fortsatt eksisterer. «Døden på Oslo S» er en stor satsing fra Nationaltheatret, en dramatisering av Ingvar Ambjørnsens avgjørende ungdomsroman som ble en av 1990-tallets mest omtalte filmer. Etter å ha sett «Døden på Oslo S» i det tomme Økernsenteret, er det fristende å foreslå at teatret burde bli tvunget til å flykte ut av det gamle Nationaltheatret-bygget stadig oftere, og heller lage stedsbestemt teater i en by som er en kulisse i seg selv.

«Døden på Oslo S» innfrir som en totalopplevelse der detaljer og enkeltprestasjoner glitrer og de beste sangene i det som tar form som en musikal skaper en atmosfære av noe eventyrlig. Et mørkt eventyr riktignok, av noe skittent, nedbrutt, ødelagt og vanskjøttet, men også breddfullt av varme, empati og håp. «Brent barn søker flammene», synger Filip Bargee Ramberg i rollen som Pelle når det ser som svartest ut for Lena, jenta han nettopp har møtt og som balanserer helt ytterst på det berømmelige skråplanet. Og når de først får samlet trådene tar dette virkelig fyr.

[ Det er et ømt, rasende og rørende morsportrett vi får servert i «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» (+) ]

Den dynamiske duoen Pelle og Proffen er blant Ingvar Ambjørnsens største suksesser gjennom et titalls bøker. Av dem står «Døden på Oslo S» (1988) i en særstilling. Teaterversjon tilpasses vår tid uten å miste det særegne 1980-tallstilsnittet både i dialog, musikk og miljøskildringer. De to unge detektivspirenes litt forvokste Bobseybarna-drivkraft fra bokserien er her nesten fraværende, men nysgjerrigheten og handlekraften ligger fast. Det er blitt en røffere «Døden på Oslo S», råere, voksnere og med kraftfulle virkemidler. Anbefalt fra 13 år og oppover.

15-åringene Pelle og Proffen (Sjur Vatne Brean) sykler rundt i gatene, to helt vanlige men svært nysgjerrige gutter. Pelle har fått tusen kroner for å kjøpe seg nye klær, men på veien møter han en gammel skolekamerat, Filla (Rafid Arsalan Islam), som har vært på avrusning på ungdomshjemmet «Håpet». Filla og hans ikke helt stabile kamerat Stein (Deniz Kay) lopper Pelle for pengene. En slukøret Pelle stikker innom Burger King hvor den jevnaldrende Lena (Flo Fagerli) spør etter fyr. Hun vet råd, og «fikser» et par nye bukser til han mot en hundrings. I en tid uten mobiltelefoner, men med trange telefonkiosker som prøverom og fastnumre til å utdeles, slår det gnister. Dermed er vi i gang. I avdøde Frank Hammerslands sang «Tigeren er løs», sunget av Ramberg, ligger fortsettelsen underforstått:

«Tigeren er løs i Oslo/Klørne de setter spor/Snubler omkring i Oslo/For ingen veit hvor den bor/

Når asfalten slipper er lommene tømt/Når angsten har sluknet har uskylden rømt/For en ussel tyv som skal stjæle Oslo by»

For mange vil «Døden på Oslo S» – eller her Økern – fortone seg som en nostalgisk tidsreise tilbake til et grått og svartkledd Oslo som kastet lange skygger. Joy Division dundrer over anlegget mens folk finner plasser og handler i barene. Dagny Drage Kleivas scenografi, egentlig hele bygget, er et imponerende skue. Hele den gamle kjøpesenterhallen på Økernsenteret ser ut til å være innredet som en mer eller mindre kontrollert husokkupasjon, supplert med barer, pizzasjappe, butikker. Den som husker 80-tallsteder som Renegat, Kafé Vera eller Vikateatret fra brytningstiden før alle fristedene var slått kloa i av glass- og betongutbyggerne, vil nesten kunne kjenne seg hjemme når bandet og bassen hogger like tungt som et Raga Rockers gjorde den gang.

[ Kjersti Horns «Romeo og Julie»: En triumf a la Tarantino (+) ]

Pelle og Proffen vil til bunns i hvorfor Filla kunne rane Pelle, og Pelle på sin side vil henge sammen med Lena. Hun har sine egne problemer. Moren har hun et ikke-forhold til, mens to år eldre Nina (Maria Kristine Hildonen) er et nytt og ikke helt sunt vennskap som Lena dras stadig nærmere stupet med. I randsonen Pelles frikerforeldre (Bernhard Arnø og Tone Mostraum), Håpet-bestyrer Skånseth (Kim Haugen) og politibetjent Lie (Ågot Senstad) som alle vikles inn i et sakskompleks med tung narko, sexkjøpere som utnytter svært unge jenter, hevntørste søsken, ung kjærlighet og beskyttende følelser mellom de to som her utpeker seg som hovedpersonene, Pelle og Lena.

I stykket er det Ninas lange monologer som tegner de sterkeste bildene av byen, som når hun åpner en «rant» med: «Fy faen jeg elsker denna byen. Denna skitne jævla drittbyen». Det er et interessant tidsperspektiv med tanke på at Nationaltheatret dels slipper til en helt ny generasjon med «Døden på Oslo S», med regissør Simen Formo Hay i sin mest ambisiøse produksjon til nå. På premieren er også publikum en halv generasjon yngre enn det gjengse snittet pleier å være.

[ «Ivars Kro»: Varmt vitnesbyrd fra en brun pub (+) ]

Dette er blitt en tidløs kjærlighetserklæring til Oslo sett i bakspeilet, til de som ramler utenfor i en by man ikke vil forlate uansett hvor dårlige odds den gir. Idet vi går inn i Økernsenteret lyser Lars Rambergs kunstverk «Tillit» opp høyhuset som en påminnelse om at Oslo fortsatt har blindsoner som blir sviktet, og som spekulanter ønsker å sette klørne i. Gjennom Pelle og Proffen, naboer i en bygård på Torshov, ser man framtidshåp som kontrast til hard asfalt.

Ambjørnsens språk er ivaretatt i Axel Hellstenius’ dramatisering, og det gir et innimellom komisk drag over det hele, som om historien var ispedd en litt Wam og Vennerøsk filmsjargong. Og apropos filmen er nok Eva Isaksens «Døden på Oslo S» (1990) et av flere grunnlag, muligens sammen med Oddvar Einarsons «X» og andre Oslo-filmer fra samme tidsrom. De litt forstørrede sosiale gråsonene i dette bidrar sammen med sangene, replikkene og skuespillet til at forestillingen blir en allegori over evige temaer og mellommenneskelig varme i en kald by. Denne subtiliteten, som var og er en styrke i Ambjørnsens miljøskildringer.

«Døden på Oslo S» foregår før Grünerløkka og Gamlebyen ble steder folk flyttet til frivillig. Unge ble inndelt i sosser, frikere og punkere. Okkupasjoner av slitte bygårder ga kortvarig håp for unge bostedsløse og mange eventyrlystne, mens «dønker»-reirene og «plata» ved Oslo Sentralstasjon ble siste utpost før en tittel som døden på Oslo S ble overdose-realiteten for mange. Dette var miljøer Ingvar Ambjørnsen kjente og hadde skrevet om i romaner som «Den siste revejakta» og «Hvite niggere». Ved å innlemme dette i en ungdomsbok skrev han historie.

Det vil også «Døden på Oslo S» som teater kunne gjøre. Det er noe helt annerledes, og selv om stedsspesifikt teater er blitt laget mange ganger før, bæres denne forestillingen av en hårfin kombinasjon mellom institusjonsteatrets solide og ressurssterke prislapp, og en rocka, fri og rå tilnærmelse til formidling og måten å spille teater for unge folk på. Fysisk er det slående, med sykler og biler og andre remedier man helst bør oppleve selv i «gatene» mellom publikum som ligger og sitter strødd på paller, ved bordene og oppetter veggene under galleriet der bandet står og spiller låtene hardt, sugende og kontant. Tenk punk, nyveiv, Raga Rockers og Jokke og Valentinerne. «Snille» Oslo-artister som Lillebjørn og deLillos «utraderes» i første akt etter pausen, når «bandet» ber publikum samle seg til en knallhard konsert, ledet av Filla og Stein. Det er først ikke lett å skjønne hvor de vil med dette bruddet, men når vi gjør det bærer det symbolsterkt inn i en av handlingens vondeste scener.

[ Alva Brosten er blitt Norges heteste kostymedesigner (+) ]

Alva Brostens kostymer understreker miljøer, typer og tidskoloritt som oser slitent 80-tall. Og snakker vi om «ungt» er det lov å si at de som imponerer aller mest i det solide ensemblet er de yngste skuespillerne, flere av dem med Antiteatret og Det Andre Teatret som startsted. Ramberg (fra NRKs «Flus») som Pelle er intenst til stede og aksler både uroen og forvirringen som går gjennom en ung og forelsket kropp som rett som det er havner i de mest dramatiske situasjonene. At han som Filip Bargee er en av landets mest lovende artister vitner også vokalen hans om her, særlig åpningssporet «Tigeren er løs» og den harde «Uten rammer», som viser at han ikke bare synger, men fanger de iboende dramatiske grunntonene i et teaterstykke som dette.

Sjur Vatne Brean er en herlig Proffen, selv om hans karakter er noe dempet i teaterversjonen sett mot boka. Og så er nykommeren Flo Fargerli og Nationaltheatret-talentet Maria Kristina Hildonen helt formidable som Lena og Nina. Fagerli intens, tøff i trynet, redd og hele tiden sårt til stede og uskyldsnaivt rutsjende utfor, så man bokstavelig hører hulkingen selv når scenene «skjer» andre steder i lokalene. Hildonen er mesterlig i framstillingen av en «gi faen»-utagerende ung misbruker uten framtidshåp og med junkieknekk og slepende artikulasjon, vanvittig godt tolket også gjennom Brostens kostymer og Eva Sharps sminke. Rafid Arsalan Islam og Deniz Kaya lyser av talent i mindre roller.

[ Stor guide: Slik blir festivalsommeren 2023: Fra Palmesus til Øya ]

Simen Formo Hay lykkes med en ambisiøs visjon vi knapt har sett maken til. Noen spørsmål gjenstår riktignok ved siden av tråder som godt kan knyttes hardere. Et stort lokale med mange hindre gjør at de som setter seg på feil sted vil miste essensielle deler av handlingen. Bruken av mikrofoner gjør det lett å følge dialogen, men høyttalerne gir ikke alltid retningsangivelser på hvor i lokalet skuespillerne er, og avstandene er lange.

Og vil forestillingen treffe målgruppen? Man må kjøpe konseptet som det er, og til det hører også en litt svart-hvitt kjønnsrolleforståelse som er vanskelig å komme utenom, romanens forelegg tatt i betraktning. Skulle dette skape diskusjon, er det en styrke for stykket og for prosjektets tilblivelse. Det er en oppsetning det uansett vil gå gjetord om, et løft som fanger symbolikken ved Økern som spillested og et Tigerstaden og dens skygger av mennesker som lyser av forslitt håp mellom glatte fasader, oljerikdom og signalbygg.

Forestillingen er tross den destruktive grunntonen livsbejaende i store strekk, men har også en mer allmenn vemodig grunntone med tanke på at komponist og låtskriver Frank Hammersland, Bergensmusikeren og Pogo Pops-frontmannen, døde av kreft før han fikk oppleve en ferdig forestilling. Simen Formo Hays og ensemblets hyllest til Hammersland etter premieren, ved å spille av en av hans egne demoer til det som skulle bli avslutningssangen, enkelt og inderlig med bare hans stemme og gitaren, gjør inntrykk. Jeg håper flere får høre den i forbindelse med «Døden på Oslo S».