---
5
DANS
«Portner/Kylián/Balanchine»
Tre koreografier:
«Divertimento nr. 15» av G. Balanchine
«27′52′'» av Jiři Kylián
«Some Girls Don’t Turn» av Emma Portner i samarbeid med danserne og Jordan Johnson
Med dansere fra Nasjonalballetten
Den Norske Opera og Ballett
---
For den som har fulgt Nasjonalballetten en stund, kan kurateringen av deres siste forestilling virke noe underlig. Her settes to av koreografverdenens mastodonter, Balanchine og Kylián, sammen med nykommeren Emma Portner, og de representeres alle med hver sin koreografi. Nasjonalballetten har tidligere viet helaftener til de to førstnevnte, og med tanke på den posisjonen de har og hvor mye deres enkeltkoreografier kan fylle, er jo ikke det unaturlig. Men den myke, lette og langlinjede Balanchine-tradisjonen og det kjølige, skarpe Kylián-uttrykket er virkelig ikke to åpenbare parhester i et sammensatt program. Og med noe helt nytt av Emma Portner i tillegg? Muligheten for en ballettkveld med mye dissonans oppleves på forhånd som stor. Frykten er heldigvis ubegrunnet. Dette blir absolutt en ballettkveld i variasjonens tegn, men oi, så mye fantastisk dansekunst den byr på!
Forestillingen heter «Portner/Kylián/Balanchine», men rekkefølgen på koreografiene er omvendt og satt i kronologisk rekkefølge. Det hele starter ganske så publikumsvennlig med Balanchines «Divertimento nr. 15» (fra 1952/56). Balanchine er en koreograf som kan være fin å se for den som nettopp har begynt å interessere seg for klassisk ballett. Hans nyklassiske uttrykk rendyrker og videreutvikler enkelte sider av den klassiske balletten. Med sine lange linjer og innflytelse fra den amerikanske musikal- og jazztradisjonen, er Balanchine underholdende og lettfordøyd dans.
Kveldens koreografi danses til livlig musikk av Wolfgang Amadeus Mozart, noe som ikke gjør det mindre lettbent, bokstavelig talt. Og Nasjonalballetten både kjenner og kan sin Balanchine. Gjennomføringen er upåklagelig, og dette er så behagelig, pastellfarget og uskyldig som man kan få det i balletten. Dansere som Gakuro Matsui, Melissa Hough og Yolanda Correa bidrar til å løfte det hele. Den som elsker symmetri og tutuer, vil få alle sine ønsker oppfylt i denne koreografien, som på mange måter er veldig typisk Balanchine, og som i flere elementer kan minne om hans ikoniske verk «Serenade».
[ Samantha Lynch: – Vi kunstnere redder kanskje ikke liv, men vi gjør folks liv bedre ]
Om Nasjonalballetten kan sin Balanchine, vet man nærmest på forhånd at man får noe helt spesielt når det skal danses noe av den tsjekkiske koreografen Jiři Kylián. Nasjonalballetten har Kylián under huden etter mange års tett samarbeid med koreografen selv, og de har opp igjennom årene kunnet vise et ganske bredt spekter av hva den svært produktive Kylián har laget av dansekunst. Hans «27′52′'» ble laget i 2002 til Nederlands Dans Teater. Tittelen på verket er tiden det tar å danse det, og Nasjonalballetten gjorde denne koreografien første gang i 2008. Og hva annet kan man si enn at dette er perfeksjon?
Det er så uendelig gøy å se danserne utfolde seg på dansegulvet! Hurtighet, presisjon, sensitivitet – alt er der. Det er som om det sitrer mellom danserne. «27′52′'» er dessuten ett av Kyliáns mer spennende verk, her er det både action og følsomhet kombinert med en dypere eksistensiell tematikk. Dette tror jeg er de korteste tjuesyv minuttene jeg har opplevd noen gang.
Til slutt denne kvelden vises altså koreografien «Some Girls Don’t Turn» av Emma Portner. Portner har ett ben i det populærkulturelle feltet, hvor hun bl.a. har koreografert for Justin Bieber og for musikalscenen på West End. Med det andre benet har hun trådt solid inn i samtidsdansen slik den arter seg på de store institusjonene rundt om i verden, som Guggenheimmuseet og altså Operaen i Oslo. Noen vil kanskje huske hennes «Islands», som hun skapte for Nasjonalballetten i 2020. «Some Girls Don’t Turn» er skapt som et oppgjør med stereotype kjønnsrollemønstre som alltid har preget ballettens bevegelsesformer sterkt.
Mens Balanchine hevdet at «Ballet is woman», er Portners koreografi skapt til dansere uavhengig av kjønn, selv om også Portner tar utgangspunkt i det klassiske formspråket. Tittelen «Some Girls Don’t Turn» peker bl.a. på jenter som ikke vil eller ikke kan gjøre piruetter slik det forventes av dem. På scenen ser vi menn i kjoler og skjørt og med bandasjerte bryst, og kvinner i bukser.
[ Silas Henriksen er ennå ikke 40 år. Men snart må danseren pensjoneres fra Nasjonalballetten ]
Her danses en romantisk duett av to menn (Silas Henriksen og Simon McNally), og det lekes med en slags utveksling av kvinnelige og mannlige symboler og attributter gjennom hele koreografien. Portner sier at man kan se koreografien og føle hva som helst, og spør man denne anmelderen, så må nok følelsen være at dette ble en liten nedtur i et ellers svært sterkt program fra Nasjonalballetten.
Portner er mer spennende i sin symbolikk enn i sitt koreografiske formspråk, og i motsetning til forgjengerne Balanchine og Kylián har hun ennå ikke utviklet noen helt tydelig signatur i det danseriske formspråket. Portner er langt fra den kjedeligste koreografen man kan oppleve, men sammenlignet med det uhyre avanserte uttrykket vi nettopp har sett i Kylián-tolkningen, mangler dette den finessen og kreativiteten som skiller den briljante fra den gode. Portner er foreløpig bare god, men det er jo ikke så ille bare det.
