Lite elevert heiskomedie

---

3

TEATER

«Det såkalla heisstykket. Eller vondskapens ansikt og dei venlege ansikta til medhjelparane hans»

Av Nis-Momme Stockmann

Regi: Peer Perez Øyan

Scenografi og kostymer: Katarina Caspersen

Med: Kyrre Hellum, Carl Martin Eggesbø, Ellen Birgitte Winther, tegner Katarina Caspersen

Det Norske Teatret, Scene 3

---

«Det såkalla Heisstykket» ble i utgangspunktet skrevet for to danske komedieskuespillere ved Teatret Svalegangen i Århus. Stykket er skrevet av den tyske dramatikeren Nis-Momme Stockmann og hadde urpremiere i fjor vår. Denne norske versjonen er oversatt av Astrid S. Dypvik. Dets egentlige tittel er «Ondskabens Ansigt/Das Gesicht des Bösen», noe som i Det Norske Teatrets oppsetning på Scene 3 bare har blitt til en undertittel; «Eller vondskapens ansikt og dei venlege ansikta til medhjelparane hans». Og kanskje er dette mer presist gjort enn man i utgangspunktet hadde tenkt på. For i denne oppsetningen av stykket må det trygt kunne sies å være langt mer heis enn ondskap.

Da stykket var rykende ferskt, var også krigen i Ukraina fremdeles ny og omveltende for en hel verden. Ett år er gått, og som med kriger flest som ikke direkte rammer oss selv, har vi kanskje vendt oss til også denne krigen. Men er det nå egentlig slik at vi som ikke er direkte berørt, kan slappe av og ha god samvittighet? Er vi ikke alle bittelitt skyldige i verdens elendighet når det kommer til stykket? I sin promotering av «Det såkalla heisstykket» spiller teatret nettopp på dette. Men opplevelsen av forestillingen setter seg et helt annet sted. Og det er ikke i samvittigheten.

De er to menn, en i svart (Kyrre Hellum) og en i blå (Carl Martin Eggesbø) dress. De jobber begge i arkivet i kjelleretasjen til et stort firma – et firma som driver med våpenproduksjon, skal vi snart få vite. Nå skal de to opp til ledelsen i 85. etasje med en stresskoffert full av hemmelige dokumenter til avlevering fordi firmaet er i krise. Så stopper heisen, og det er Kristi Himmelfartsdag, så ingen kan redde dem ut før dagen etter. Det er mer enn tydelig at dette ikke kan ende særlig bra når de to mennene for det første ikke liker hverandre, og den ene må faretruende mye på do, mens den andre er bløder med avrevet fingernegl. I tillegg blir luften stadig dårligere og hjelpen er fraværende.

[ Nationaltheatrets «Et stykke plastikk» blir en litt for elastisk situasjonskomedie om tomheten middelklassens menneskesyn (+) ]

Å lage et stykke som foregår i en stanset heis, er et spennende konsept, som utfordrer iscenesettere og skuespillere når det gjelder romutnyttelse, komediespill og fysisk utfoldelse. Regissør Peer Perez Øyan og scenograf Katarina Caspersen har valgt å bruke hele bredden og noe av dybden på lille Scene 3 i denne heiskomedien, noe som sprenger realismen ytterligere i et allerede ikke så realistisk stykke. Med det går vi glipp av å føle med i karakterenes ufrivillige og flere timer lange nærhet og den klaustrofobiske følelsen heisen måtte gi. Samtidig gir det karakterene mer frihet til å utfolde seg fysisk og gjør mulighetene for komiske situasjoner større. Grepet er bare passe vellykket, og denne forestillingen blir, blant annet på grunn av dette, stående med ett ben i komedien og ett i noe som må kunne kalles kjedelig refleksjonsdrama.

[ «Den siste filmen» er både en vond og vakker fest (+) ]

Det største problemet er nemlig at komikk og tematikk ikke er så godt forbundet. Komikken ligger i stor grad i det fysiske som skjer, og tekstavleveringen forblir noe tørr gjennom det hele. I sum mangler det komiske alvor, og det alvorlige blir bare alvorlig. Vi blir lovet en komedie om individuelt og kollektivt ansvar i kriger, og om økonomiens betydning i krigføring, men for det meste opplever vi bare to menn som krangler i en heis. Og det handler mye om kroppsvæsker. Det er vanskelig å lese den store tematikken ut av den lille i denne forestillingen.

Siden teaterteksten legger opp til at både kroppsvæsker og avføring skal ha en sentral plass, benytter regissør Øyan seg av dette. For alt det er verdt, virker det som. For den som liker prompehumor og teaterblod, passer denne forestillingen ypperlig. Og det kan jo være morsomt, det er ikke det. Men forbindelsen mellom ekskrementer og våpenproduksjon blir for vag. Blodet karakterene etter hvert har på hendene, skal muligens være symbolsk, men i denne oppsetningen blir det aldri noe mer enn blod fra en arkivarbeider med blødersykdom.

[ «Ei kvinnes kampar og forvandlingar»: Rapport fra et arbeiderklassekjøkken (+) ]

Laget av alvor som iblant dukker opp i denne forestillingen, oppleves altså som noe løsrevet fra resten av det som skjer, og hver gang karakterene begynner å reflektere over større temaer, som eksistensen, stjernebilder og jobben i firmaet, mister de meg litt. Jeg faller ikke ut av forestillingen, men retter heller fokus mot bakveggen, som gjennom forestillingen prydes av Katarina Caspersens digitale live-tegning. Mange av bildene er gåtefulle, stiliserte eller symbolske, og det er lett å fortape seg i strekenes underlige vandring over skjermen på bakveggen på vei mot å bli en by, en heis, en stjernehimmel, en flyktningestrøm eller et par lunger. Et fint scenografisk grep utført av en god tegner, men det tar altfor mye fokus og passer heller ikke så godt i en komedie.

Man kan trygt si at bitene ikke har falt helt på plass i «Det såkalla heisstykket». Her er det for dårlig koordinering av alvor og komikk, og skuespill og scenografi kjemper om oppmerksomheten. Kyrre Hellum, Carl Martin Eggesbø og Ellen Birgitte Winther (som er både forteller og ulike ansatte i det aktuelle firmaet) kjemper på, men denne komedien når aldri helt over kanten. Å gå på do blir kanskje ikke helt som før etter å ha sett «Det såkalla heisstykket». Men verden for øvrig forblir nok i stor grad den samme gamle.