Kultur

Koker bouillabaisse på slagget fra middelklassens selvgodhet

Nationaltheatrets «Et stykke plastikk» blir en litt for elastisk situasjonskomedie om tomheten i det være seg middelklassens menneskesyn eller den moderne kunsten.

Dagsavisen anmelder

---

4

TEATER

«Et stykke plastikk»

Av Marius von Mayenburg

Regi: Marius von Mayenburg

Med Ola G. Furuseth, Marian Saastad Ottesen, Jan Sælid, Lena Kristin Ellingsen, Jonas Hoff Oftebro

Nationaltheatret/Kanonhallen

---

Klasseperspektiv og ulikhet er uuttømmelige kilder til rike dramatiseringer over den til enhver tid gjeldende dårskap. Tyske Marius von Mayenburg spenner buen høyt i oppsetningen av sin egen satiriske situasjonskomedie «Et lite stykke plastikk» på Kanonhallen i Oslo. Det knaker faretruende gjennom en forestilling hvor enkeltscener, skuespillere og detaljer skinner skarpere enn det fullstendige verket.

Middelklassens store traume er å måtte forholde seg til omverdenen når den kommer for tett innpå livet. Ekteparet Michael og Ulrikes fasade er kanskje plettfri, men under ulmer det av uoppfylte drømmer, dysfunksjonalitet, rasistisk smålighet og streben etter (nye) sosiale posisjoner. Han er lege, hvis store skuffelse er at han ikke har fått oppdrag hos Leger uten grenser. Hun er assistenten til den berømte, eller snarere beryktede konseptkunstneren Serge Haulupa som lar livet definere kunsten mer eller mindre etter innfallsmetoden. Han nevner seg selv i flukt med Damien Hirst og andre likesinnede, og han ser aldri lenger enn til seg selv eller eventuelt til sin neste muse. Ulrike er en av dem, men uten å vite det hun i ferd med å besegle sin egen skjebne.

Michael og Ulrike har nemlig ikke tid til å gjøre alt selv, for eksempel å vaske. I sin selvsentrerte streben etter korrekt væremåte har de heller ikke øyne for sønnen Vincent, som er i en brytningsperiode i et hjem der maktstrukturene også rammer den yngste. Den forrige hushjelpen måtte de la gå fordi Vincent begynte å plukke opp polske gloser. Det åpner opp for en nyansettelse, Camilla Jensen fra Saltdal i Nordland. Med stoisk ro rydder og rengjør hun rundt og etter en familie i oppløsning. Hvem hun er utenfor jobben vet vi ingenting om. Hun gir kontante beskjeder om at hun verken mener noe eller fantaserer mens hun er på jobb, men i sangene hun synger forestillingen gjennom ligger det både meninger, kommentarer og drømmer som setter Michael og Ulrike i et ytterligere grelt lys.

«Et stykke plastikk»

Marius von Mayenburg er som dramatiker og regissør tilknyttet Schaubühne i Berlin, og temaene i «Et stykke plastikk» er gjenkjennelige i måten han snitter i betente politiske og sosiale verkebyller der enkeltindividet opprettholder usunne makt- og samfunnsstrukturer. Også her er en skikkelse i tråd med hans fascinasjon for det onde i barnet. Vincent er ikke grusom som Rolf Pang i «Pang!», som ble satt opp på Riksteatret i 2021, men viser seg å være beregnende nok når opprøret nærmer seg.

I Nationaltheatrets scene Kanonhallen sitter publikum på hver side av en leilighet som i Katja Ebbels scenografi vitner om en klassereise der den dårlige smaken er blitt med på lasset, og hvor designerklærne er kjøpt etter alfabetet og møblene et sammensurium av forstillinger, akkurat som paret selv. Gulvet er opplyst av markeringer slik at det minner om en blanding av tennisbane, håndballbane og brytestevne. Det skal slås både verbale skruballer og brytes så det knaker, og pasta og andre matretter skal etter oppskrift fra teaterfarsens klisjeer fly veggimellom, marinert i eder, galle og rent hat.

«Et stykke plastikk»

Ola G. Furuseth og Marian Saastad Ottesen er Michael og Ulrike, og høyere skuldre har man vel knapt sett under dette lunefulle taket. Livende redd for å si noe galt, gjøre noe upassende eller senke fasaden foran Camilla, som spilles av Lena Kristin Ellingsen. De minner om det akademiske ekteparet i Mayenburgs drama «Eks», som nylig er spilt både på Det Norske Teatret og på Rogaland Teater, to ensomme sjeler som i sin tosomhet kommuniserer med giftige slangebitt. I «Et stykke plastikk» tar han to gjenkjennelige figurer ned på et enda nedrigere nivå i sin selvopphøyethet. Også her flerres det perfekte og skinnende åpent av en utenforstående «inntrenger» så safter og kjøtt skvetter.

Resultatet av Camillas tilstedeværelse er at de blottlegger sine styggeste sider, sine mest slaggfulle krangler og hatske beskyldninger mot hverandre i en evig runddans om ansvar, penger og oppdragelse, samt sorgfulle raserianfall som drypper av uoppfylt begjær og forutinntatthet. Innimellom kommer Haulupa i Jan Sælids voldsomme og outrerte skikkelse – nærmest som en fantasikloning av Bjarne Melgaard og Tristan Vindtorn – og rører opp gørra ytterligere. En kuet Vincent – Jonas Hoff Oftebro – filmer alt med GoPo-kamera. Gudene skal vite at det er action nok, og når det bare er rester igjen av selvtillit og posisjoner går restene i bouillabaisse-gryta for et ustyrlig festmåltid.

«Et stykke plastikk»

Som underholdning innfrir «Et stykke plastikk» i fullt monn, men Marius von Mayenburg borer ikke særlig dypt i de mangslungne materien. Det begynner bra, blant annet med Haulupas åpningsmonolog etter den noe aparte ansettelsen av Camilla, men når vi er inne i kjernefamiliens domene merker man at stykket hadde premiere i 2015. Ikke så mange år siden i tid kanskje, men mange nok til at klasseperspektivet Mayenburg spenner opp innimellom føles som godt drøvtygd tematikk som gulpes opp på ny.

I Øyvind Bergs oversettelse er stykket flyttet fra Tysklands Berlin til Nordberg i Oslo. Selv om det er vesentlige klasseforskjeller også i Norge, aner man et tysk forelegg hvor avgrunnene er dypere og mer sementert. Dermed treffer Mayenburg best på det tidløse, som rundt seksuelle frustrasjoner eller det liberale venstres syn på verden utenfor Europa. Med den moderne farsen som plattform er Marius von Mayenburg en ordrik dramatiker. Og som regissør er han en smule fartsblind for egne grep og elsker åpenbart å høre sine egne figurers stemme. Her tværer han ut poengterte og spissede scener slik at satiren visner og man blir til slutt sittende og vente i visshet om at nei, denne sekvensen rommer heller ikke noe mer enn anslaget. Dette går på bekostning av stykkets skarpeste pigger, som Haulupas kunstforkynnelser som først kommer til sin rett mot slutten og som stykkets tittel er formet etter, og Vincents oppvåkning. En komedie på to timer og 45 minutter er alvor, og tærer dessuten på skuespillernes mulighet til å bære intensiteten og timingen helt fram.

«Et stykke plastikk»

Detaljene er fine og morsomme, og enkeltsekvenser er rene gullkorn. Som den listige scenen hvor Michael har latt noen kontanter liggende framme og Ulrike tvister fullstendig over hva vaskehjelpen ikke må tro når det ligger penger framme. For henne er jo «småpengene» en formue, stakkars. Camilla blir Ulrikes og Michaels utslagsvask også for hverandres frustrasjon. Men hvordan snakke med henne? Ulrike har ryddet ut klær som skal kastes, men så oppstår jo spørsmålet om hvorvidt hun kan eller bør gi noen av designerkjolene til hushjelpen?

Lena Kristin Ellingsen blir stykkets emosjonelle vektstang, iskald og uaffektert av kaoset i sitt ytre, men i sangene hun framfører, med vekt og mening i stemmen, ligger sannhetsordene enten det er snakk om Björks «Human Behaviour», Gnarls Barkleys «Crazy», Lordes «Royals», Alphavilles «Forever Young» eller Eurythmics «Sweet Dreams (Are Made Of This)» helt til slutt som en advarsel over tider som skal komme. Måten musikken brukes på og Ellingsens uaffekterte formidling er oppsetningens store styrke.

Marian Saastad Ottesen er god som sosialt forvirret og selvoppnevnt ledestjerne, særlig i måten hun bruker Camilla som både gråtestativ, betroelsesvenninne og skyllebøtte mens hun åpner den ene vinflasken etter den andre. Alltid solide Ola G. Furuseth har noen formidable eksplosive scener i sin oppjagede ro, eller som når han er nølende i møte med brevet fra Leger uten grenser eller seksualundervisning med skjelett og agurk. Oftebros forvandling i stykkets minste rolle viser hvilket nærvær han besitter i scenesammenheng. Jan Sælid stjeler ikke overraskende showet, et barn fanget i en konseptkunstners voldsomme kropp, en kåt slugger som gjemmer seg bak sine forrykte ideer men som ikke greier å stokke dem i hverdagen. Sånn sett blir hans Serge Haulupa det fremste bildet på hva Mayenburg ønsker å si, men også på det ubalanserte i resultatet.