Emosjonell kjønnsdebatt på læreplanen

---

4

TEATER

«Stor cis-energi»

Av Even Torgan

Regi/scenografi: Even Torgan

Med: Rebekka Jynge, Hamza Kader, Aleksander Varadian Johnsen, Sebastian Warholm, Elli Rhiannon Müller Osborne, Janne Heltberg Haarseth, Elisabeth Heradstveit

Brageteatret. Spilles i Oslo på Vega Scene og Oslo Nye Trikkestallen

---

Hvordan navigere i en verden hvor følelsene rundt kjønn og identitet ikke bare er personlige, men også politiske? Fasiten vil neppe bli utarbeidet på «lærerværelset» vi benker oss på i teaterstykket «Stor cis-energi», men dynamikken som oppstår her er både treffende og betimelig. Even Torgans teaterstykke går rett inn en av våre dagers kamparenaer, hvor fordommer og konservative meninger bryner seg mot en rikere og åpen inkluderende forståelse og aksept for personlig identitet og ikke-binær kjønnsidentitet.

Det ligger i stykkets tittel, en lett ironisering over det cis-normative, altså rundt det å være helt trygg på hvem man er, her knyttet til heteroseksualitet. Gjennom interaktive virkemidler spilles det hele ut i et fellesskap, men skuespillerne har hele tiden føringen. Rektoren (Elisabeth Heradstveit) på det som fortoner seg som et idrettsgymnas, er i midten av sekstiårene, velmenende og konfliktsky. Hun har overlatt den daglige i driften til assisterende rektor Siri (Rebekka Jynge), som på proaktivt vis manøvrerer seg gjennom de lokale maktstrukturene som preger skolehverdagen. En av elevene, Ola, har søkt om å få bytte lag, over til motsatt kjønn, og støttes tungt opp av en av lærerne, Sascha (Sebastian Warholm), som er fortvilet over at skolen og byråkratiet rundt bruker så lang tid på å behandle søknaden.

Sasha er ikke-binær. Hen sliter ikke bare på jobben, men også i privatlivet med samboeren Nicha (Aleksander Varadian Johnsen). De representerer to ulike syn på tilhørighet i det skeive miljøet, men for Sasha blir det naturlig å ta både privatlivet og den solidariske kampen for fellesskapet inn i lærerkollegiet. Det være seg hvem man egentlig bør være, kampen for Ola, eller hvorvidt det bør være obligatorisk å delta i Pride.

[ «Ei kvinnes kampar og forvandlingar»: Rapport fra et arbeiderklassekjøkken (+) ]

Vi som publikum sitter ringside, og er i likhet med skuespillerne «lærere» som dras inn i diskusjonene eller aktivitetene enten det handler om allmøter eller det er hyggelige sammenkomster utenfor skoletid som skal knytte kollegene tettere sammen. Det kan være fotballkamper, det kan være skidager eller en velment vaffelkveld som utarter på voldsomt vis når Marve Fleksnes-fan Said (Hamza Kader) bare vil skape hygge og kos, mens Sascha velger den sosiale sammenkomsten til å utfordre kollegene på det mest personlige. Det blir nådeløst morsomt, men også voldsomt og opprivende når følelsene tar overhånd.

Arenaen er et slags tverrsnitt av moderne norsk arbeidsmiljø, satt litt på spissen. I tillegg til de nevnte er de cis-normative, den praktisk anlagte gymlæreren Jannike (Janne Heltberg) som er lesbisk, og den nyansatte unge vikaren Anne-Marie (Elli Rhiannon Müller Osborne) som kommer rett fra danseutdannelse. De har kanskje en bakgrunnshistorie som ville vært interessant i sammenhengen, men særlig Osbourne får liten plass til tross en sekvens som setter Anne-Marie i forlegenhet uten at det følges videre opp. Også den assisterende rektoren som muligens har en egen agenda under sin passivaggressive forståelsesfullhet, skulle vi gjerne visst mer om. Etableringen av de enkelte er litt ujevnt vektet. Det føles litt knapt, og litt for sentrert rundt oppbygningen mot de avsluttende sekvensene.

[ Menns seksualitet, incelkultur og nettets mørkeste kamre er knapt blitt framstilt så intenst som i forestillingen «My Twisted World» (+) ]

Even Torgan har skapt stykket for Brageteatret, men det kunne like gjerne vært en del av hans repertoar for Antiteatret, som i en årrekke har satt opp mer eller mindre interaktive teaterforestillinger med debattskapende innhold og hvor publikum konfronteres med egne meninger i møte med et gitt sujett som spilles ut av skuespillerne. I «Stor cis-energi» blir ikke publikum delaktige i debatten, slik vi var i den overgrepsdiskuterende oppsetningen «DJ Pedo» eller klimastykket «Før vi dør». Men vi dras inn i den ytre handlingen og innlemmes på den måten i den dirrende intensiteten som fyller rommet når følelsene får fritt utløp.

Stykket er hyperaktuelt, også på det viset at det innlemmer terrorskytingen ved London Pub sommeren 2022 direkte i handlingen. Det er alltid et spørsmål om når det er for tidlig å elte offentlige traumer i kunstøyemed, men det er ikke hovedproblemet i dette tilfellet selv om scenen kan føles ubehagelig. Måten referansen utspilles er dessuten ladet med håp og en vilje til å aldri gi slipp på friheten man har tilkjempet seg.

Forbeholdet ligger i at «Stor cis-energi», et stykke som er så bevisst i sine tematiske nyanseringer, utelukker alt omkring London Pub. Utestedets symbolske betydning er udiskutabel, men barene rundt, forbipasserende, de som ble skadet og drept, og et samfunn som igjen ble rammet av terror, blir ikke en del av denne historien som føles litt løsrevet resten av stykket. Som en mulig god idé som virker lemfeldig påklistret en forestilling som ville stått fjellstøtt i både seg selv og i refleksjonene den genererer, uten å måtte gå inn i en virkelighetssfære med det som framstår som et fiktivt påskudd.

[ «Den siste filmen» er både en vond og vakker fest (+) ]

Det hindrer ikke «Stor Cis-energi» fra å være viktig og godt teater, særlig rettet mot ungdom og unge voksne. Torgan makter å bruke humor, energi og medrivende teaterlek til å løfte reaksjoner, følelser og usikkerhet rundt kjønnsdebatten og identitet opp på et allment nivå. Ut fra det skaper han teater som engasjerer og brenner på oppriktig vis, også når det innimellom skurrer når det gjelder bruk av virkemidler.

Spilles på Vega Scene i Oslo lørdag 25. februar, samt 16. - 17. juni på Oslo Nye Trikkestallen under Heddadagene.