---
4
FILM
«Marerittet»
Regi: Kjersti Helen Rasmussen
Norge – 2022
---
Det er vanskelig å påstå at den norske skrekksjangeren er i toppform for tiden, og de fleste grøsserne vi har sett de siste årene har mest markert seg med et påfallende fravær av gode ideer, oppfinnsomhet og spisskompetanse når det gjelder å bygge opp spenning. Etter for eksempel Carl Christian Raabes «Hjemsøkt» (2017), Nini Bull Robsahms nyinnspilling av «De dødes tjern» (2019), Henrik Martin Dahlsbakkens «Forbannelsen» (2022) og Alex Herrons «Leave» (2022), er det lett å mistenke at den flyktige perioden da norsk skrekkfilm virkelig kunne markere seg internasjonalt er forbi. Men det finnes heldigvis hederlige unntak som Eskil Vogts «De uskyldige» og «Vikingulven», mens Magnus Martens kommende fjøsnissegrøsser «There’s Something in the Barn» og Thea Hvistendahls «Håndtering av udøde» bærer bud om bedre tider.
Det samme gjør «Marerittet», som til tross for sin håpløst generiske tittel faktisk har et mer gjennomarbeidet manus og et høyere ambisjonsnivå enn gjennomsnittet. Regidebutant Kjersti Helen Rasmussen har forholdsvis lang fartstid i bransjen som manusforfatteren bak blant annet «Villmark 2» og «Tunellen». Hun har dessuten skrevet og regissert flere kortfilmer, som «Forvarsel» (2008) og «Voyager» (2017) – og har åpenbart en oppriktig entusiasme for sjangeren. Det bidrar til å dra «Marerittet» opp til et høyere nivå, sammen med noen effektive sjokkscener, nok en sterk prestasjon av Eili Harboe og flere ganske spennende ideer.
Rasmussen tar sitt utgangspunkt i mytologien rundt den norrøne drømmedemonen Maren og søvnparalyse, mens det unge samboerparet Mona (Eili Harboe) og Robbie (Herman Tømmeraas) kjøper et romslig oppussingsprosjekt i en illevarslende, gammel bygård i Bergen. Neppe et godt tegn at den forrige beboeren var en gravid kvinne som døde under mystiske omstendigheter, men det sørger i det minste for at salgsprisen er jekket ned. Robbie bærer på drømmer om å stifte familie, men Mona har ambisjoner om designstudier og egen kleskolleksjon som klæsjer litt med babyplanene.
[ Norsk varulv topper Netflix ]
Naboparet Siren (Gine Therese Grønner) og David (Preben Hodneland) bærer varsler om hva som kan skje hvis de velger å bli foreldre: med en baby som bælskriker konstant, og ser ut til å være på god vei til å drive dem begge helt fra vettet. Så fort kjæresteparet flytter inn begynner Mona å bli plaget av livaktige mareritt der hun terroriseres av en mørk skikkelse som minner mistenkelig om en demonisk utgave av Robbie. Hun sliter med søvngjengeri, selvskading og prøver på et tidspunkt å slå ned samboeren med en stålampe i søvne, noe som blir en stadig større belastning for forholdet. Neppe et godt tegn at noen har risset inn ordene «jeg er våken» under barneromstapetet i gjesterommet Mona prøver å renovere, mens samboeren stadig etterlater henne alene i huset.
Problemene sender Mona til en klinikk der forskeren Aksel (Dennis Storhøi) pønsker på uortodokse søvneksperimenter med hjelp av en sci-fi-maskin som kan spille inn drømmer. Han utsetter henne for en veldig alternativ behandling som muligens bare gjør situasjonen enda verre, og hevder at Mona er egentlig er hjemsøkt av en søvndemon som mer enn noe annet vil bli født inn i vår verden.
[ Dette er de beste filmene på Netflix ]
Det er en stor ressurs at hovedrollen spilles av Eili Harboe, som allerede har bevist sine talenter i blant annet Joachim Triers «Thelma» (2017). Hennes filmkjæreste Herman Tømmeraas ser så patologisk utspekulert ut at det er litt vanskelig å kjøpe ham som omtenksom kjæreste, og «Marerittet» benytter seg av hans upålitelig aura til å skape usikkerhet rundt Robbies intensjoner. Han er dessuten veldig overbevisende som truende, småkåt drømmedemon. «Marerittet» lener seg kanskje for bekvemt tilbake på elementer vi allerede kjenner fra blant annet «Rosemary’s Baby», «A Nightmare on Elm Street»-serien, «The Entity», «Dreamscape», «Mara», den oppriktig skremmende søvnparalyse-dokumentaren «The Nightmare» og minst en sentral scene i «Jacob’s Ladder».
Selv en rutinert ringrev som Dennis Storhøi strever litt med å få fart på replikker som sender hele historien litt for langt inn i tøyseland, og den interne logikken er kanskje ikke helt klippestødig. Enkelte elementer forblir i overkant underforklart, men Kjersti Helen Rasmussen klarer å bygge opp et brukbart spenningsnivå ved å viske ut skillelinjene mellom uhyggelige drømmer og våkne mareritt – med god hjelp av et effektivt lyddesign og velbrukte regitriks.
Jeg kan ikke påstå at hun helt klarer å hale alt dette i land under den kondenserte og lettere kaotiske finalen, men fortjener berøm for å ende alt på en litt djervere måte enn vi er vant til å se i norsk film. En sentral scene som involverer selvskading med en hammer går dessuten noen grader lengre enn forventet, og antyder hva dette kunne ha blitt uten særnorske sikkerhetsbelter og smakfullt måtehold. Et vedvarende problem i denne sjangeren er at norske skrekkfilmer ikke helt våger å ta tak, virkelig satse og aktivt gå inn for å skremme oss.
