---
ROMAN
Kirstine Reffstrup
«Jernlungen»
Oktober
---
Kirstine Reffstrup er en sanselig forfatter. Det drypper, bobler og renner gjennom de drøye 300 sidene i romanen «Jernlungen». Hår står i flammer, øyne skinner og funkler. Det suges og kysses, det sitrer i hud og lemmer. Forfatteren er dansk, men har bodd i Norge i mange år, og utgir sine bøker i begge land. Debutboka «Jeg, Unica» som kom i 2016 fikk fine anmeldelser for litterære kvaliteter med stor originalitet. Forfatteren bygde romanen på en lite kjent historie om det tyske kunstnerparet Unica Zürn og Hans Bellmer. Romanen ble karakterisert som en «litterær fantasi», et uttrykk som også kan brukes som merkelapp på vårens roman. «Jernlungen» lever og puster nettopp gjennom Kirstine Reffstrups språksans og malende evne til å skape litterære bilder. Dette er vellykket lyrisk prosa, stramt komponert.
I et etterord henviser Kirstine Reffstrup til bøker og utdrag fra litterære tekster hun har brukt som inspirasjon også til denne romanen. Hun fyller på med egen fantasi. Resultatet blir en suggererende fortelling med grenseløst innhold. «Jernlungen» består av to parallelle fortellinger der handlingen er lagt til to forskjellige tidsepoker. I den ene ligger den poliorammede Agnes på Blegdamshospitalet i København i 1952 der hun hviskende forteller storesøster Ella at hun har levd et annet liv.
I dette andre livet var hun verken gutt eller jente, og levde på et barnehjem for gutter i en stor skog utenfor Budapest. Tiden er årene under første verdenskrig, 1913 til 1917, årene like før det store ungarsk-østerrikske rike brøt sammen. Romanens tittel «Jernlungen» viser til den jernlungen som ble brukt til alvorlig poliorammede barn i København. Ingen by i Europa ble så hardt rammet av polioepidemien som nettopp København dette året. En skremmende og dødelig sykdom som særlig rammet barn. Også mange norske barn.
[ Alle som leser den, elsker Ia Genbergs roman «Detaljene» (+) ]
Jeg-fortelleren Agnes i den ene delen av romanen er 13 år og ligger i en skinnende grønn jernlunge, på en sal sammen med andre syke barn. Over hodet som stikker ut av jernlungen har hun et speil som gjør det mulig å følge med på hva som foregår rundt henne. I speilet kan hun også betrakte storesøsteren Ella som hver dag kommer på besøk med pærer, brus og tegneserier. Gjennom lukeåpninger i Jernlungen kan pleierne stikke hendene inn og stelle den syke. «Maskinen er min rustning, jeg er en liten Jeanne d’Arc. Bålet brenner, spiser av knoklene mine». «Jeg er en nattsvermer», sier Agnes.
Den store hemmeligheten om det andre livet forteller hun bare til søsteren Ella: Mens hun lå i koma så hun sin egen fødsel. Kvinnen som føder henne gir henne fra seg til et barnehjem, som i romanen har navnet «Taras hus». Det er noe drømmeaktig over flere av romanens scener, fylt som de er med rekvisitter fra en svunnen tid, men også med en sanselighet som nærmer seg det frastøtende. Kropper som lekker blod og væske, utspilte, marmorerte mager, fosterfett og blod.
Taras hus i skogen er fylt med barn. Her regjerer søstrene Tara og Maria. Det er som å lese et eventyr av brødrene Grimm, utvidet og forstørret med et poetisk, bilderikt språk. Barnet som bare kalles «Gutt» klarer etter en tid å rømme fra barnehjemmet, og kommer til storbyen Budapest. Her forvandles Gutt til Iggy, og havner i et bohemmiljø med dansere og prostituerte.
[ Jenny Erpenbeck: – Plutselig ble vi annenrangs borgere ]
Det er likevel den poliorammede Agnes stemme som gjør sterkest inntrykk i romanen. Kirstine Reffstrup klarer å formidle en blanding av seig tapperhet og sorg over kanskje aldri mer å kjenne gress under føttene – gjennom ordene fra det indre av jernlungen.
Hva Kirstine Reffstrup vil eller oppnår litterært med denne fortellingen som veksler mellom to tidsepoker og to stemmer kan virke gåtefullt, men kanskje forstås som å gi en sterk og kraftfull stemme til denne verdens forlatte barn. Slik Kirstine Reffstrup formulerer det vakkert i åpningen av romanens andre kapittel: «Jeg er barnet som mødrene støtte fra seg. Jeg puster ned gjennom århundret».
[ Anne Marit Jacobsen og Sinikka Langeland med en liten perle av en Jon Fosse-poesiforestilling (+) ]
Det grenseoverskridende i å oppløse tiden og samtidig fange den i en jernlunge er en både skremmende og frigjørende tanke. Kirstine Reffstrup viser med denne romanen hvilken kraftfull, poetisk stemme hun har. En forfatter som ikke er redd for å kaste seg inn i dristige fantasier. Når det hele er koblet med særdeles sterk språklig sanselighet blir det forførende litteratur som både lukter og smaker.
