Elise Storsveens lille genistrek i Vigelandmuseet

---

KUNST

Elise Storsveen

«Hetebølgene»

Vigelandmuseet, Oslo

Til 14. mai 2023

---

Utstillingen «Hetebølgene» i Vigelandmuseet blir en veldig vellykket kollisjon. For selv om «alt er galt» med Elise Storsveens utstillingsprosjekt, er det samtidig både tiltalende og engasjerende, og visuelt vakkert og utfordrende. At kunsten også er egnet til å skape debatt og sette samtidens prioriteringer i perspektiv, bidrar ytterligere til å fremheve Storsveens lille genistrek.

Eller rettere sagt store – for det finnes ikke noe smått ved Elise Storsveens monumentale arbeider. Men bortsett fra størrelsen på hennes tekstile kunstverk, som virkelig imponerer med den ni meter lange tekstilfrisen «Fødselen» i tet, er altså alt «galt» med dette prosjektet: Gustav Vigeland jobbet i gips, bronse og granitt. Tekstil var noe han beskjeftiget seg med først da han fikk det store atelieret med en egen leilighet (som i dag er museet). Og da dreide det seg om mønstre til puter og tepper, ikke tekstile kunstverk av slike dimensjoner som Elise Storsveen bringer inn i museet.

De to kunstnerne har imidlertid det til felles at de bruker materialene (uansett hvor ulike de er) til å fortelle historier og uttrykke følelser. Men nok en gang dukker det opp store og grunnleggende forskjeller. For selv om Gustav Vigeland (1869 – 1943) jobbet med skulpturer som ga ulike perspektiver på livet fra fødsel til død, var han aldri i nærheten av de spesifikt kvinnelige erfaringene de fleste kvinnekropper går gjennom. Elise Storsveen (født 1969) tar for seg fødselserfaringen og hetebølgene som kommer med klimakteriet. Dette er kroppslige erfaringer menn er forskånet for. Menn kan ikke føde barn, og selv om også menn går gjennom en overgangsalder, er det sjelden i nærheten av de hormonelle og følelsesmessige forandringer mange kvinner opplever med stor styrke, smerte og ubehag.

Det burde være unødvendig å påpeke at (spesielt) fødsel og (inniblant) overgangsalder også kan bringe med seg stor lykke. Hvordan den enkelte opplever dette er høyst individuelt. Men følelsen av lykke tør jeg nesten garantere for dem som oppsøker Elise Storsveens utstilling. For selv om det er spesifikt kvinnelige, kroppslige erfaringer hun forteller om, er det gjort med så stor glede over farger, materialer og teknikker at de fleste vil forlate Vigelandmuseet med et lyst sinn.

[ Carroll Dunham: Dette er ikke kunst for pyser (+) ]

Elise Storsveen jobber med et bredt spekter av materialer, men dette er ikke første gang hun lager tekstilkunst med store dimensjoner. Fødselsfrisen er likevel spesiell. Den måler som nevnt ni meter i bredden, flere meter mer enn de to verkene hun laget til lesesalene på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo i 2018. Atelieret hennes er ikke spesielt stort, så hun hadde aldri sett «Fødselen» i full størrelse før hun monterte det i Vigelandmuseet. Spesielt «Fødselen» er preget av en ekspressiv fargeglede, men også den mørkere applikasjonen «Mellomrommene» og de enkelte figurene i «Hetebølgene» er bygget opp med en sterk følelse for fargenes uttrykkskraft.

Når du føyer til en vilter, grensende til vilkårlig, bruk av ulike, tekstile materialer, får du kunstverk som stråler av vitalitet og skaperglede. Dette gjelder spesielt for «Fødselen», der du, for eksempel, finner lysreflekterende fløyels(lignende?) stoff side om side med mer industrielt pregede materialer. At det tekstile håndverket, slik det kommer til syne blant annet i søm og sammenføyninger, ikke alltid er preget av den perfeksjon Vigeland gjerne forbindes med, fremstår som mer positivt enn kritikkverdig: Hvem bryr seg vel om detaljer når riene presser på?

[ I teaterversjonen av Dostojevskijs «Idioten» blir menneskelig dårskap og begjær forstørret til en burlesk kakofoni av galskap og viltre påfunn (+) ]

Elise Storsveens utstilling i Vigelandmuseet er ikke første gang hun har tatt opp spesifikt kvinnelige erfaringer. Det mest kjente eksemplet er ett av kollega Eline Mugaas’ mest kjente fotografier. Det viser Storsveen med barnet sitt på fanget, plassert på en høy stol i atelieret. Hun er pent kledd, men hennes nakne, melkesprengte bryst stikker frem og peker på barnet.

Da Elise Storsveen stilte ut sammen med faren Jon Gundersen i Kunstnernes hus i 2014, var fordelen med den morsomme og underfundige utstillingen at du oppdaget ting du ikke visste du var interessert i. Det samme kan sies om utstillingen i Vigelandmuseet.

[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]

Elise Storsveen plasserer kvinnelige erfaringer midt inne i museet til en kunstner med en meget maskulin verdensforståelse. I våre dager er den siste plassert på sidelinjen, mens den første er marginalisert gjennom årelang, kulturell sedvane. Når slike kollisjoner skjer, blir publikum utfordret til å tenke etter og vurdere hva som er viktig her i livet. Når denne ettertankens erfaring i tillegg tilbys publikum med humoristiske og fargesprakende kunstverk, ja da får du min anbefaling uten forbehold.