Den korte veien fra pietistisk kjærlighet til blindt hat

---

5

FILM

«Vanskabte land»

Regi: Hlynur Pálmason

Da./Is./Sv./Fr. - 2022

---

Å bli kansellert for kontroversielle uttalelser er ikke et nytt fenomen. Allerede i 1888 ble den islandske presten og poeten Matthias Jochumsson midlertidig kansellert etter å ha publisert sitt hat-dikt «Volada Land». Her gikk han hardt og nådeløst til angrep på sine hjemtrakter med eder og bitter galle; et ubeboelig, vanskapt drittland der ingenting gror og alt er miserabelt. Tvi! En desto større kraftsalve fordi diktet ble skrevet av en nasjonalromantiker som bare noen år tidligere hadde skapt teksten til Islands nasjonalsang.

«Vanskapte land» har tatt sin originaltittel fra dette diktet, som symboliserer elsk-hat-forholdet mange har til sine respektive fedreland. Et saktmodig-mytisk, ambisiøst overlevelsesdrama spilt inn i løpet av en toårsperiode i regissørens hjemtrakter; helt nydelig filmet på 35mm i firkantet Academy-format, med avrundede kanter som et gammelt fotografi. I utførelse kan dette minne litt om Kelly Reichardts sakte-western «First Cow» (2019), som mange likte mye mer enn jeg gjorde. Mer severdige «Vanskapte land» er også en slags western, der en naiv prest drar ut for å temme et vilt landskap i Guds navn - og ender opp med å miste seg selv.

Ifølge åpningsteksten er «Vanskapte land» basert på syv våtplate-fotografier som ble tatt av en dansk prest på slutten av 1800-tallet, og gjenoppdaget i en trekasse på Island. Angivelig de første bildene noensinne tatt av Islands sydøstlige kyst. Nei, vi får ikke se disse fotografiene i filmen - mest fordi hele denne teksten er ren fiksjon, løgn og fanteri, så bildene eksisterer egentlig ikke. Men det er uansett et spennende utgangspunkt for å utforske kulturelle forskjeller mellom den danske og islandske folkesjelen, den korte veien fra pietistisk kjærlighet til blindt hat og kontrastene mellom nasjonalromantikk og brutal virkelighet.

[ «Ellos eatnu – La elva leve», filmen om Altakonflikten, handler mer om identitet enn om lenkegjenger (+) ]

Island var frem til slutten av andre verdenskrig plassert under den danske kronen, så motsetningene mellom de to nasjonene har dype røtter. Regissøren Hlynur Pálmason (som har vært å se på kino her hjemme med «Vinterbrødre» og «En hvit, hvit dag») har bodd mange år i Danmark, så han har bena godt plantet på begge steder og stor forståelse for alle parter. På den ene siden finner vi den idealistiske presten Lucas (Elliott Crosset Hove), som har fått et betydningsfullt oppdrag av Den evangelisk-lutherske kirke i København. Han skal ta ferden over til en liten bygd på Island for å bygge en kirke, som må være ferdig konstruert innen vinterens første snøfall. Lucas får klar beskjed om å tilpasse seg forholdene i landet, og gjøre seg kjent med lokalbefolkningen.

Lucas er ikke særlig tilpasningsdyktig: en hovmodig mann som grovt overvurderer sin evne til å manøvrere det ugjestmilde klimaet og den ville naturen på Island; så fastlåst i sitt tankesett at han ikke er i stand til å begripe seg på disse rare islenderne. Minst av alle den ur-islandske hardhausen Ragnar (Ingvar Sigurdsson, tilbake fra «En hvit, hvit dag»), en jordnær, brysk ungkar som nekter å snakke dansk av prinsipp. Han har blitt hyret inn for å frakte Lucas og prestens tunge bagasje med hestefølge, gjennom Islands trolske landskap og stadig skiftende føreforhold. Lucas er hjelpeløst ute av sitt element, og kunne like gjerne ha blitt dumpet på en fremmed planet. Han ser ut til å komme godt overens med sin innleide tolk (Hilmar Gudjonsson). Så da er det jo uflaks at denne tolken drukner etter at Lucas insisterer på at hestefølget krysser en dyp elv, og blir etterlat uten noen som kan hjelpe ham å kommunisere med omverdenen. Isolert i en fremmed verden han ikke skjønner, og slett ikke liker.

[ Lite er skrevet om livet i tekstilindustrien her nord. Sannsynligvis fordi det var kvinnearbeidsplasser (+) ]

Det digre korset Lucas fraktet fra Danmark deiser i vannet, og seiler sin egen sjø - mens presten gradvis mister troen. Han går igjennom en eksistensiell krise og blir alvorlig syk på reisen, muligens forsterket av en mental kollaps. Det er som om dette hedenske landskapet suger selve livskraften ut av presten, og tærer ham ned til sin sanne essens. Ved reisens ende våkner Lucas katatonisk opp i kjelleren til den danske enkemannen Carl (Jacob Hauberg Lohmann), som bor sammen med sine døtre Ida (spilt av regissørens datter Ida Mekkin Hlynsdottir) og Anna (Vic Carmen Sonne). Presten har null interesse av å bli kjent med lokalbefolkningen hinsides å ta antropologiske fotografier av dem, og forholder seg til alle dem som hjelper ham med nedlatende likegyldighet. Han tar seg ikke engang bryet med å takke Gunnar for å ha reddet livet hans, og ser ut til å bære på en uartikulert forakt for denne islandske arbeidskaren - som vi raskt skjønner har et poetisk sinnelag, og en søkende sjel.

Det er lett å forestille seg en film der disse to mennene gradvis blir gode venner, men isteden skjer det stikk motsatte. Det er sannelig mye spennende å ta tak i her, temaer som plasker viltert under overflaten som ynglende ål: om religiøst hykleri, tomheten i kristne ritualer, selvhøytidelige menn som føler seg høyt hevet over allmuen, naturens nådeløse gang, kolonialisme, kristning og kulturelle koder. Det andektige fortellertempoet vil sikkert være en dealbreaker for noen, og alle bør være forbered på at dette er en kunstfilm som krever en innsats. Men «Vanskapte land» beholdt interessen min hele veien gjennom nærmere to og en halv time, selv i de mer meditative og lettere eksperimentelle partiene. Det er en gåtefull kraft her, som går hinsides de oppsiktsvekkende naturbildene.