Selv om mange liker å framstille Melodi Grand Prix som en julekveld, i alle fall en jubelkveld i musikkåret, er det full aktivitet på alle vanlige konsertscener vi vet om. TV2 sender «Hver gang vi møtes» denne lørdagen også. De siste ukene har det vært omtrent like mange som har sett «Hver gang vi møtes» som delfinalene i MGP, selv om MGP nyter godt av vegg-til-vegg forhåndsomtale i alle NRKs sendeflater.
For to år siden forsøkte jeg å gjøre et sarkastisk poeng av dette i en kommentar i forbindelse med den første delfinalen i Melodi Grand Prix. «For de musikkinteresserte begynner også en ny sesong av «Hver gang vi møtes»» skrev jeg da. Etterpå fikk jeg et hyggelig brev fra en leser, Torill Amlie, som mente at jeg må holde opp med denne kritikken. At jeg må skjønne at MGP er en opplevelse, og at å vurdere kvaliteten på sangene i MGP er meningsløst, helt uinteressant for dem som liker dette programmet. «God musikk kan vi høre på resten av året» sto det der. Jeg måtte bare si meg enig i alt dette. Mer her går vi igjen.
[ Pop i uke 4: Sam Smith og popmusikkens frigjørende kraft ]
Som jeg innrømmet på disse sidene for noen uker siden har også et av mine fremste argumenter mot MGP blitt dårligere de siste årene. Det er ikke lenger det eneste programmet NRK tilbyr med ny norsk musikk. Jeg kan vil likevel gjenta at Spellemannprisen for fjorårets beste norske musikk burde vært delt ut nå, ikke vente til lenge etter påske.
Et annet gammelt motargument som er gjort til skamme noen ganger nå er at vinnerne sjelden slår an ute i den virkelige popverdenen. I 2019 fikk Keiino en førsteplass på den offisielle norske Topplista med «Spirit in The Sky». Tix nådde en 2. plass med «Fallen Angel»i 2021. I fjor ble Subwoolfer nr. 4 med «Give That Wolf A Banana». Da snakker vi om reell popsuksess, selv om ingen av disse er sånt som de mest snobbete av oss forbinder med spennende popmusikk.
Det er ingen automatikk i at MGP-sanger kommer inn på slike lister, men på Spotify ser det faktisk ganske bra ut for noen av årets finalister akkurat nå, med Jone og Alessanda på 5. og 6. plass på lista over alle de mest spilte. De er foreløpig utkonkurrert av sanger fra «Hver gang vi møtes» på nr. 2 og 3. Miley Cyrus er nr. 1. På lista over de 50 mest spilte hos et voksnere, betalende publikum hos strømmetjenesten Tidal er Miley Cyrus nr. 1 der også, fulgt av en lang rekke innslag fra «Hver gang vi møtes», på nr. 2, 4, 7, 15, 17, 18, 24, 25, 26, 30, 33, 35, 36, 37, 40, 42 og 45. Etter alle disse, på 47. plass, kommer Jones MGP-bidrag.
[ Pop uke 3: Oppbyggelige sanger fra et destruktivt forhold ]
Mitt første spørsmål da jeg hørte om dette eurovisjonssirkuset, jeg var åtte år da vi hadde fått fjernsyn i 1965 og det var en helt naturlig problemstilling, var «hvorfor er ikke The Beatles med». Fortsatt er det sjelden at etablerte norske artister setter karrieren på spill ved å være med på MGP. Selv er jeg derfor bare interessert i den irske finalen fredag, der John Lydon («Johnny Rotten» fra Sex Pistols) stiller opp med sitt Public Image Ltd i sangen «Hawaii».
Det er bare en én ting som er viktig med alt dette: At Norge ikke vinner den internasjonale finalen. Nå har NRK nettopp forpliktet seg til å betale en ukjent, men neppe ubetydelig sum for rettighetene til fire olympiske leker. Skulle de arrangert en Eurovision-finale i tillegg hadde det ikke blitt mye igjen til alminnelig rikskringkasting. Dette er noe vi får lempe over på andre mer ressurssterke land. Akkurat som OL og andre store idrettsbegivenheter, som vi liker å være med i, men ikke har råd til å være vertskap for selv.
Det eneste som har forårsaket en viss debatt rundt MGP i år er at NRK har tillatt autotune for å korrigere stemmen til deltakerne. Som om alt annet rundt denne konkurransen er det mest naturlige av verden. Noen av deltakerne ser jo ut som de er sminket før de går på scenen! Man kan virkelig ikke sette høyere krav til deltakerne i MGP enn i resten av popmusikken.
[ Pop uke 2: Fra stille og forsiktig til hardt og intenst ]
I andre eurovisjonsnyheter ble Norge tirsdag trukket ut i første halvdel av første semifinale i Liverpool tirsdag 9. mai. Som ekspertkommentator vil jeg si at dette kan være et godt utgangspunkt for å komme videre til selveste finalen. Seerne har ennå ikke begynt å gå lei, men på den andre siden kan de også ha glemt det norske bidraget når de skal bestemme seg til slutt. Det avhenger også litt av hvilken sang vi sender bortover. Ekspertkommentar slutt!
Vinneren av den norske finalen lørdag kåres etter en avstemning der en internasjonal jury tar halvparten av avgjørelsen, seerne den andre halvparten. Her er de ni finalistene, i rekkefølgen de kommer til å opptre lørdag. Sangene er vurdert både etter innspilte versjoner, som offisielle musikkvideoer der sånne finnes, og slik de er blitt framført på TV i delfinalene.
Kunne vært en russelåt
---
4
Jone
«Ekko Inni Meg»
---
Jonas Nes Steinset ble nominert til Spellemannprisen for festmusikk i fjor. Han nådde ikke helt opp, men har sjansen igjen nå. «Ekko inni meg» er den eneste deltakeren som foreløpig har fått et større publikum til å høre etter. Bortsett fra den forlatte stemningen i teksten høres «Ekko inni meg» ut som den kunne vært en russelåt, og får et fiffig piff med det folkemusikkaktige innslaget fra gjestevokalisten Silke (Silje Blandkjenn). Synger hun på scenen i finalen? Hittil har hun bare vært med som et slags spøkelse, både i videoen og i delfinalen, men det passer godt til hennes rolle som ekkoet i sangen.
Fin sang blir overdøvet
---
3
Eline Thorp
«Not Meant to Be»
---
Eline Thorp dukket først opp i Urørt og på Bylarm i 2011, ga ut et debutalbum i 2014, men forteller til NRK at hun fikk sceneskrekk etterpå. «Not Meant To Be» begynner som en stor, atmosfærisk ballade, men setter inn sluttspurten etter et halvt minutt. Den er egentlig en fin sang, men blir altfor fort overdøvet av det pompøse arrangementet.
[ Pop uke 1: Nå renskes spillelistene ]
Fargerik og elevill
---
3
Skrellex
«Love Again
---
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6YSP4TPZE3LIPKXXOZYO5VL7YM.jpg)
Skrellex er dragartisten Kai Thomas Ryen Larsen. «Love Again» er en energisk sang for dansegulvene, sprek nok til sitt bruk, men uten euforiske melodiske oppturer som kunne gjort underverker. I stedet for å løftes i refrenget synker den litt. Opptredenen er derimot løfterik nok, en fargerik og ellevill performance som liver opp
Går an å bli rørt av
---
4
Ulrikke Brandstorp
«Honestly»
---
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/45IPJAOZUHTYONZ2HGLMVK2Q5E.jpg)
Jeg unner Ulrikke Brandstorp å vinne i år. Hun vant den norske finalen i 2021. Da ble den internasjonale finalen ble avlyst, og hun gikk glipp av den store opplevelsen det utvilsom er for de medvirkende. «Honestly» er grei nok som den blir framført på scenen, men den finnes også med norsk tekst, «Til evig tid», der den kommer komplett med vintervideo og bilder av korsang som det går an å bli litt rørt av.
En forretningsmodell
---
3
Umami Tsunami
«Geronimo»
---
Det mest ungdommelige innsalget i MGP i år. Inspirert av koreansk K-pop, som tre gutta i gruppa selv sier de ikke har noe forhold til fra før. En av låtskriverne, Carl Henrik Wahl, var «talsmann» for vinnerne Subwoolfer i fjor, og beskriver gruppa til NRK som «en forretningsmodell som kan være viktig for MGP og musikkbransjen framover». Jeg noterer at de ikke regner MGP som en del av musikkbransjen. Så tidsriktig er denne at den også kommer i oppspeedet versjon for strømming, mer hektisk, men naturlig nok også kortere.
Ikke helt et mesterverk
---
3
Atle Pettersen
«Masterpiece»
---
Atle Pettersen er den desidert mest rutinerte finalisten her, programleder i «Beat for beat» og deltaker i en rekke andre TV–konkurranser som «Skal vi danse», «X Factor» og «Stjernekamp». «Masterpiece» er en ballade som går over toppen etter 45 sekunder, men roer seg ned, legger til noen beats, og fortsetter å gå opp og ned uten å finne ut hvor den egentlig vil. Sangeren gjør jobben sin profesjonelt og effektivt, men legger ikke noe til selve sangen.
Ser livlige ut
---
3
Swing It
«Prohibition»
---
Swing It beskrives som ei gruppe som ser tilbake til de glade 20-årene, de forrige 20-årene altså. Da innebar prohibition brennevinsforbud og servering på illegale klubber. Visuelt står Swing It fram som et tradjazzorkester, de ser ganske livlige ut, men hvis man bare hører på sangen deres er det så lite igjen av denne tida at sangen mer høres mer ut som om opprøret mot politikerne retter seg mot pandemistengte klubber. Det er imidlertid kanskje å tolke et MGP-nummer for langt.
En av de beste
---
4
Elise Bay
«Love You In A Dream»
---
Elise Bay var en gang halvparten av den lovende duen Elise og Emile, som ble nominert til Spellemannprisen for årets nykommere i 2014. «Love You in A Dream» er en fin ballade, med en tilhørende fin fiolinsolo, som i motsetning til flere av de andre unngår å dunke og dundre altfor hardt til før den er over.
Fantasypop
---
3
Alessandra
«Queen Of Kings»
---
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/3YC52VTFQQG4P4566IJOSSVNLI.jpg)
[ – Flere journalister har kalt meg halvt norsk, men jeg ser på meg selv som norsk ]
Alessandra Watle Meles «Queen Of Kings» har et slags fantasy-preg med underlag av folkemusikk. Den bruker 45 sekund på å toppe lyden, og pøser på med bankende trommer videre. Men hiver litt etter pusten etterpå, men når man får den igjen har til gjengjeld låten refrenget klistret seg fast i hjernen. Det er kanskje en fordel i dette spillet.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen