Retter kameraet mot egen oppvekst

---

4

FILM

«The Fabelmans»

Regi: Steven Spielberg

USA, 2022

---

Det kommer en tid da alle store filmskapere må rette blikket innover, se bakover, gjøre opp status og ta et dypdykk ned i sin egen navle. Det selvbiografiske dannelsesdramaet er et naturlig stoppested på veien til endestasjonen for respekterte regissører som kan skimte sluttfasen av livet i horisonten. Alle fra François Truffaut og Terrence Malick, til mer nylig Kenneth Branagh og James Grey har skapt gripende filmer ved å utforske sin egen oppvekst. Nå er det Steven Spielbergs tur til å grave etter gull på gjengrodde stier. Oppvekstskildringen «The Fabelmans» er en personlig (og til tider privat) utforskning av de formative årene som sendte en ung Steven Spielberg på stø kurs mot en karriere som en av USAs mest folkekjære filmskapere, og foreldrene som på hvert sitt vis dyttet ham i retning Hollywood.

Det sier sitt om hvor høyt aktet Spielberg er i bransjen (og hvor mye folk i denne bransjen bare elsker å se filmer som romantiserer deres egen bransje) at selv et såpass bagatellmessig sidespor som «The Fabelmans» har klart å sanke sju Oscar-nominasjoner, for blant annet beste film, regi og manus. Spielberg mistet begge foreldrene i løpet av de siste årene (moren Leah døde i 2017 i en alder av 97 år, mens pappa Arnold døde 103 år gammel i 2020), så det er lett å mistenke at «The Fabelmans» er en del av sorgbearbeidingen.

[ Melankolsk og mesterlig film om Munch (+) ]

Det er dessuten mulig at han ventet med å lage filmen til foreldrene hadde vandret videre, og ikke kunne se den. Spielberg har planlagt dette prosjektet i over 25 år. Han uttalte tilbake i 1999 at han var urolig over tanken på å fortelle en så selvbiografisk historie, og fryktet at foreldrene hans kunne bli dypt fornærmet over hvordan han skildret dem. Vel, neppe noen fare for det.

Spielbergs alter ego er Sammy Fabelman (spilt av Mateo Zoryon Francis-DeFord som barn, og Gabriel LaBelle som tenåring). Vi møter ham først hjemme i New Jersey i 1953, mens foreldrene Burt (Paul Dano) og Mitzi (Oscar-nominerte Michelle Williams) for aller første gang tar med sønnen på kino for å se sirkus-spetakkelet «The Greatest Show on Earth». Opplevelsen sprenger den lille hjernen til Sammy, som blir totalt bergtatt - særlig over den spektakulære togulykken i filmen. Han gjør sitt beste for å gjenskape scenen med modelltogesettet han får av pappa til Hanukka, og mamma Mitzi oppfordrer ham til å filme alt sammen med familiens 8mm-kamera. Mitzi er den kreative energibunten med en fortid som begavet konsertpianist, og vi aner at Sammy har arvet både hennes kunstneriske impulser og sensitive sinnelag. Hun er den typen person som kan finne på å kjøpe en apekatt for å muntre seg opp, eller danse i gjennomsiktig nattkjole under en familietur.

[ Nå er oppfølgeren til «Band of Brothers» klar ]

Pappa Burt er mer praktisk anlagt og opptatt av teknologi, noe som sikrer ham en trygg stilling som dataingeniør hos IBMs hovedkontor i Los Angeles. En godhjertet, mild mann det ikke ville være urettferdig å beskrive som småkjedelig, og en motpol til Mitzis frilynte rastløshet. Så dette ekteparet viser seg å være en dårlig match, som ble gift unge i skyggen av andre verdenskrig. Mitzi har en veldig godt øye til ektemannens kollega og bestevenn Bennie (Seth Rogen), noe som vil komme til å splintre hele familien og ryste Sammy dypt. Han oppdager morens affære med familievennen under redigeringen av filmopptakene fra en campingtur, i en scene som er så sterk som noe Spielberg har regissert de siste tiårene.

Et annen høydepunkt er et flyktig besøk fra den eksentriske grandonkelen Boris (Oscar-nominerte Judd Hirsch), pluss Sammys møte med en legendarisk regissør som supplerer en viktig leksjon i bildekomposisjon – sammen med et rent ut fantastisk gjestespill vi neppe bør avsløre her. Så ja, «The Fabelmans» har sine gleder og høydepunkter, mens vi følger Sammys første forsøk på å lage filmer med søstrene, hans mer ambisiøse amatørprosjekter med kompisene fra speideren og arbeidet med en «beach party»-studentfilm som blir et oppgjør med skolens antisemittiske mobbere. For oss som er fans av Spielbergs tidlige karriere er det litt skuffende at «The Fabelmans» ender før han får sjansen til å regissere sine første TV-produksjoner (og at hans tidlige sci-fi-epos «Firelight» ignoreres totalt), men det er samtidig en sann filmnerdglede å finne små referanser til opplevelser som har inspirert karrieren hans.

76-årige Spielbergs fremste fokus er imidlertid skildringen av foreldrenes oppbrudd. Hans åpenbare kjærlighet, respekt og empati for dem begge er oppriktig rørende, men dette sentimentale familiedramaet er ikke nødvendigvis like gripende for oss som det åpenbart er for ham. Dette er første gang Spielberg selv har skrevet manuset til en film (i samarbeid med Pulitzer-prisvinneren Tony Kushner) siden han bearbeidet Stanley Kubricks utkast til «A.I.» for over tjue år siden – noe som bare understreker hvor personlig dette prosjektet er.

[ «Ellos eatnu – La elva leve» tar kampen for egenverdet inn i vår tid (+) ]

Han gjenskaper sterke minner og løsrevne inntrykk fra oppveksten, feirer sin familie og jødiske opphav, prøver å artikulere sin livslange lidenskap for film. Hopper rastløs fra det ene temaet til det neste uten å helt klare å nøste alt sammen til en sømløs helhet, eller hale denne livshistorien i land på en totalt tilfredsstillende måte. Men på veien er det absolutt noen magiske, minneverdige øyeblikk her.