Lite eventyrlig «Askepott»

---

3

BALLETT

«Askepott»

Musikk: Sergej Prokofjev

Koreografi: Ben Stevenson

Scenografi og kostymer: David Walker

Med: Yolanda Correa, Lucas Lima, Silas Henriksen, Marco Pagetti, Leyna Mgbutay, Gakuro Matsui m.fl.

Den Norske Opera og Ballett

---

Balletten «Askepott», med musikk av Sergej Prokofjev og koreografi av Ben Stevenson, hadde sin urpremiere i Washington i 1970. Norgespremieren var i Oslo i 1996, og forestillingen har vært en gjenganger i Nasjonalballettens ballettrepertoar siden da. Denne vinteren er forestillingen på plakaten igjen, under merkelappen «Feel-good-ballett for hele familien» Men en familie som setter pris på ballett av ypperste klasse og vil bli imponert på samme vis som man blir av f.eks. balletten «La Bayadére», har lite å se frem til. For dette stusslig. Fortellingen appellerer nok mest til de aller yngste i salen, og koreografien får ikke engang de største ballettstjernene til å skinne.

En amerikansk kritiker har sagt at det beste med Ben Stevensons versjon av Askepott er at den ikke varer lenger enn to timer og tjue minutter. Han fremholder også at den inneholder svært lite ballett til å være en ballettforestilling. Og uten å skulle skrive den samme kritikken, kan jeg ikke annet enn å si meg enig. I første akt, som varer førtifem minutter, er det mest tripping og løping, inn og ut, frem og tilbake. Vi ser noen grunnposisjoner i armer og føtter, og så får vi noen korte soloer av Askepott og fire årstidsfeer. Ellers er det mest som vi ser levende tablåer, der Askepotts stesøstre (spilt av Silas Henriksen og Marco Pagetti) får velig mye plass. Men mer om dem senere. Selv om andre og tredje akt byr på mer dans, er det lite som imponerer. Koreografien både fantasiløs og lite uttrykksfull, og den får ikke frem det beste i noen av danserne. Ikke engang en stjernedanser som Yolanda Correa skinner like mye i rollen som Askepott som hun har gjort i andre roller som f.eks. Kitri i «Don Quixote» eller Manon i «Manon». Correa er nylig kommet hjem fra et lengre arbeidsopphold utenlands, og det er fint å se henne igjen på Operaen, men samtidig blir det en skuffelse.

Det finnes flere versjoner av balletten «Askepott», og i flere av dem spiller mannlige dansere rollene som Askepotts stesøstre, enkelte ganger også stemoren. Det gjøres som nevnt også her, og disse søstrene tar veldig stor plass i scenefortellingen. I første akt går dette på bekostning av at Askepott-karakteren får etablert seg for publikum, så henne blir vi aldri helt kjent med. Stesøstrene, derimot, fyller forestillingen med knall og fall, grimaser, stygge kjoler og ditto dansetrinn. Folk ler av dette i Operaen i 2023 også, men selv undrer jeg meg over om menn i kvinneklær i seg selv er så komisk. Både Silas Henriksen og Marco Pagetti yter uansett maksimalt, og er kanskje de karakterene man husker best i ettertid. Dumt. Det skulle jo ha vært Askepott man husket best, ikke sant?

Et annet problem med denne forestillingen er forholdet mellom koreografi og musikk. Mens koreografien er kjedelig, basal og kravløs (i alle fall for publikum), er Prokofjevs musikk fra 1940-45 mørk og malmfull med mye dramatikk. Vi finner også partier som minner om det vi hører hos jazzinfluerte komponister som Gershwin, Bernstein og Sjostakovitsj, og enkelte fagottsoloer gir assosiasjoner til åpningen av Stravinskijs «Vårofferet». Denne musikken vil så uendelig mye mer enn koreografien. Det er akkurat som den hele tiden roper etter et annet visuelt uttrykk. Mismatchen mellom musikk og koreografi forblir en derfor liten plage gjennom hele forestillingen.

Etter en slik nedsabling av denne «Askepott»-versjonen, er på tide å spørre seg om det ikke er noe bra her også. Og for den som vil ha med seg en femåring i Operaen, tror jeg nok at denne forestillingen kan fungere. Dette er en lettforståelig og tydelig scenefortelling med en enkel intrige. Balletten følger historien om Askepott slik de fleste av oss kjenner den. At det er mer handling enn dans gjør det kanskje også enklere for de minste å følge med og bevare tålmodigheten.

Fargevalgene i David Walkers kostymer er klare, men aldri skrikende, og det er mange lekre stoffer og detaljer å hvile øynene på. Særlig de fire årstidsfeene ser usedvanlig flotte ut. I denne buketten av dansere må for øvrig Samantha Lynch som Vinterfeen trekkes frem og berømmes for sin særegne utstråling og sitt sceniske nærvær. Også Leyna Magbutay som Den gode fe må nevnes for sin varme og klare fremtoning.

I sum blir dette er en veldig motstandsløs forestilling som ikke krever all verden av tilskueren, selv om den nok krever litt av danserne. Jeg vil tro at den appellerer mest til de yngste i familien, men utover det er dette altfor tynt til at den ballettinteresserte vil la seg rive med av begeistring.