Kultur

En ullen bjørnetjeneste

Teaterforestillingen «Bjørnene» vil si noe om den vanskelige dialogen oss mennesker imellom. Men akkurat hva er vanskelig å forstå.

Dagsavisen anmelder

---

4

TEATER

«Bjørnene»

Tekst og musikk: Fredrik Høyer

Utviklet av ensemblet og den kunstneriske staben

Med Numa Edema Norderhaug, Line Heie Hallem, Sebastian Skytterud Myers, Vilde Johannessen

Vega Scene

---

Med «Bjørnene» iscenesetter Vega Scene nyskreven norsk dramatikk signert Fredrik Høyer. Teksten som ligger til grunn for oppsetningen er i tråd med ting slampoeten, forfatteren, musikeren og dramatikeren har lagd tidligere, som eksempelvis teatersuksessen «Grønlandsutraen» som han selv framførte som en monolog. Det er igjen hverdagstanker rundt definert tematikk satt inn i en større helhet, som så ristes i en sjangersvir rundt den keitete måten vi forholder oss til hverandre på. I «Bjørnene» ser vi konturene av et debattklima som er i ferd med å bli polariserende og betent. Men teksten er trolig bedre enn utførelsen av stykket.

«Bjørnene» framføres av fire skuespillere som deler de ulike sekvensene seg imellom, enten som samtaler som fyker mellom dem som et firehodet troll, eller som rene monologer der de hver for seg gir en historie særpreg. Felles for alle historiene, ofte glidende inn i hverandre, er at bjørnen er konseptuelt utgangspunkt. Slik minner «Bjørnene» i oppbygning om et av Høyers øvrige stykker, ungdomsstykket «I-VI» skrevet for Brageteatret, som også besto av ulike historier i ulike fortellersjangre, og som på mange vis tok utgangspunkt i spørsmålet «hvem er vi?» på bakgrunn av enkeltindividet.

«Bjørnene» handler heller ikke først og fremst om bjørner, men om oss selv og hvordan vi snakker sammen, snakker til eller forbi hverandre eller snakker hverandre etter munnen. Om ekkokamre og konfrontasjon. Og bamsen, uansett hvilken ham den kommer i, er et anvendelig dyr for å skape bilder av noe større. Den er kanskje søt og innbyr til kos, men den river også av deg halve ansiktet om den får sjansen, og det før du rekker å stille deg selv de helt essensielle spørsmålene, som hvem er jeg, eller hvem er vi? Kanskje er dette stykket et underfundig forsøk på å vinne tid, slik at vi skal kunne reflektere rundt disse spørsmålene. Unngå å få ansiktet revet av, også i overført betydning i samtalen rundt oss.

Bjørnene, Vega Scene

«Bjørnene» startet som en del av Vega Scenes prosjekt De Ultimate, hvor skuespillerne selv med svært kort prøvetid gyver løs på en nyskrevet tekst i samarbeid med Dramatikkens hus. Stykket vi nå ser på Vega Scene er en langt mer «påkostet» og videreutviklet enakter, men fortsatt resultat av en kollektiv prosess mellom skuespillerensemblet og det kunstneriske teamet, hvor Høyer også har den lydmalende musikken som blant annet illustrerer bjørnenes velutviklede «språk».

For øvrig er scenografien og kostymene noe av det mest fascinerende ved forestillingen, i helhet bestående av ull og strikket av bachelorstudent Julia Wilde på KHIO. Kostymene er tilnærmet naive onepiece-fantasier med inspirasjon fra norsk tradisjonsstrikk, bare med ulike bjørnemotiv. Scenedekorasjonen, også den strikket, uttrykker på abstrakt vis stykkets mytologiske forgreininger. Detaljer som at de røde hanskenes lange fingre blir flammer i bålet forsterker tanken om at alt kan utnyttes og ingenting skal kastes. Helheten gir næring til det underfundige og komiske i forestillingen.

Bjørnene, Vega Scene

De fire skuespillerne som dukker opp i følgelyset på scenen ikledd bjørnemønster har aldri møtt en bjørn. Numa Edema Norderhaug, Line Heie Hallem, Sebastian Skytterud Myers og Vilde Johannessen spiller individer med ulike oppfatninger om dyret, og snart handler det både om antakelser rundt bjørnens bevegelser, behov og funksjon i norsk fauna, som om de mer mytiske bjørneskikkelsene fra eventyrene. Det være seg Kvitebjørn kong Valemon, filmer som «Grizzly Man» og «The Revenant», Bompibjørnene eller Bamse, verdens sterkeste bjørn, han med dunderhonningen. Men er det ikke sånn at Bamse egentlig ordner opp i alle problemene uten egentlig å trenge dunderhonningen, fordi det handler om å lytte og om dialog?

Slike funderinger preger «Bjørnene» innledningsvis. Tekstbrokkene består av individuelle refleksjoner, forsøk på argumentasjon og et kor av stemmene som omgir oss, og slik fyker teksten forbi og berører sentrale temaer og smertepunkter. Men det som først oppleves som en lek og kos rundt et leirbål, blir til kaos, både i denne dramatiseringen og i oppløsningen av teaterets rammer når både lydmann og inspisient dras inn i handlingen.

Bjørnene, Vega Scene

Når vi kommer så langt har trådene for lengst røket, og antakelig skal de også gjøre det, men det kaotiske i kakofonien av meninger, ord, nøling og uttrykk gjør det hele mer uforståelig og masete enn besnærende. Prosjektet gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å ikke samle trådene bedre. Høyer har tidligere jobbet tett med regissør Mattis Herman Nyquist, og vi savner om ikke han spesielt, så nettopp en regissør som han som kan rydde, stryke, finne og utheve på en måte som skaper større helhet i et stykke som nå ramler fra hverandre særlig i midtpartiet. Slik debatter og diskusjoner ofte gjør, ja visst, men det er like trøttende å se argumentasjonsrekkene kortslutte på en scene som si på «Dagsnytt 18», i et kommentarfelt eller rundt et kafébord.

Skuespillerne kommer likevel langt på vei på egen hånd. De bærer øyeblikkets komiske underfundighet og leverer så vel paradokser som påstander, antakelser og samtykkende uttrykk som skinnende stafettpinner i helheten. Det gir «Bjørnene» underholdningsverdi og et skjær av komedie som så utarter til tilnærmet farse når dørene tas i bruk. Men først og fremst blir man sittende igjen med et inntrykk av at ensemble og kunstnerisk stab ikke har funnet ut hvordan de sammen skal kommunisere et stykke som handler om nettopp kommunikasjon. Og dermed løpes det som i livet ellers til alle retninger.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen