Nils Bech i Operaen - en sterk og personlig opplevelse

---

5

KONSERT

Nils Bech

Den Norske Opera & Ballett

---

Nils Bech tilhørte lenge en alternativ undergrunn, en performancekunstner som opptrådte på Ultimafestivalen og Biennalen i Venezia, men etter hvert også på Øya og i Roskilde med sitt enmannsshow. Med enkle rekvisitter som palmeblader og masse sølvpapir, men også med en uvanlig sterk personlighet som ruvet over enkle omgivelser. Siden har han utviklet seg fra å være en kulthelt til å søndag selge ut Operaen to ganger på samme kveld.

Sammen med en rekke album som har fått stadig større oppmerksomhet har også publikummet til Nils Bech vokst. Hans framføring av «O helga natt» i en sentral scene i «Skam» var en døråpner for mange, men det er neppe mange som går på konsert fordi de tror han skal synge denne i slutten av januar. Nils Bech er kommet for å bli, på helårsbasis. Men fortsatt er han noe helt for seg selv.

Sangeren har med seg en duo på keyboards og perkusjon, samt en strykekvartett på scenen. Og ikke minst et ensemble av dansere fra Nasjonalballetten, koreografert av Anaïs Touret. Bech beskriver anledningen som en mangeårig drøm som er gått i oppfyllelse. Det blir litt av en kveld.

[ Pop i uke 4: Sam Smith og popmusikkens frigjørende kraft ]

Første del av konserten tar utgangspunkt i albumet «One Year», som kom i 2014. Sangene fortalte som tittelen antydet om det første året i et nytt forhold. Etter hvert går disse over i noen innslag fra «Foolish Heart» fra 2020, med sanger som var fortalte at dette forholdet tok slutt. Dette kunne kanskje vært forklart på en eller annen måte, eller var det tydelig nok som det var? Bech synger på sitt særegne engelsk, som er lett å forstå, men som av og til forsvinner litt når det totale lydbildet blir for stort. Uansett er det spennende å både se og høre på.

En danser er kledd ut som avis i «Shame», der hovedpersonen spør sin nye partner om han føler skam av å lese om ham i avisa. På tross av alvoret som ligger bak er denne sekvensen mest moro. En ordentlig bil kjøres inn på scenen der forholdet går over i sjalusi i «That Girl»/«Does She Really Love You». De to danserne som kommer ut av bilen gir dramatisk nerve til trekantdramaet i tablået. Her er det ikke morsomt lenger, for fortvilelsen er til å ta og føle på. Sterke rolleprestasjoner her av Silas Henriksen som «leading man» og Mathias Stoltenberg som «that girl». Med «Foolish Heart» er første akt over, med en ensom hovedperson igjen på scenen.

[ Pop uke 3: Oppbyggelige sanger fra et destruktivt forhold ]

Andre halvdel begynner med «When You Looked At Me» og nydelige «Breaking Patterns», begge fra det ti år gamle albumet «Look Inside». Bech snakker for første gang til publikum og forteller at han ikke kommer til å følge dette albumet også videre. Det går likevel an å se for seg alt dette som et musikkspill i full skala en vakker dag.

Resten av kvelden kommer til å bli preget av noen av sangene fra et kommende album med duetter med menn. Kristian Kristensen er først ut i «Ny fyr», og blir svært varmt mottatt, kvelden etter en intenst personlig opptreden som hovedperson i «Hver gang vi møtes». Han blir avløst av Dutty Dior i «Touch» og Emir i «Gi meg tid».

[ 50 år siden Norsktoppen startet ]

Mot slutten er det storslåtte stemninger i «Echo», og hyllesten til å bevege seg i «Contemporary Dancing». Nils Bech pleide å danse selv også mot slutten av konsertene, mer her setter han seg ned på scenegulvet og synger ferdig mens han ser på alle de andre. Det kan vi godt forstå.

Til ekstranummeret har han spart følsomme «Jeg elsker han», som kom som singel for et år siden. En reaksjon på at popmusikken er full av åpent homofile artister, men som sjelden eksplisitt har henvendt seg til samme kjønn i sangene sine. Denne var ikke en duett opprinnelig, men her kommer Frida Ånnevik inn og synger «Jeg elsker hun» i sine vers. En stemningsfull slutt, og en understreking av litt av meningen med denne kvelden i Operaen.