---
5
TEATER
«Sluttspel»
Av Samuel Beckett
Regi: Bjørn Sundquist
Med: Jan Grønli, Morten Svartveit, Hilde Olausson, Svein Roger Karlsen
Det Norske Teatret
---
Samuel Becketts «Sluttspel» (med originaltittel «Fin de partie») fra 1957 ble av Beckett selv beskrevet som hans mesterverk, både estetisk og filosofisk. Det er kanskje ikke så underlig, for dette er et stykke som på både kompakt og morsomt vis forener motiver vi kjenner fra flere tidligere og senere stykker som bl.a. «Vente på Godot» og «Lykkedager». I tillegg har det sin helt egen rytme og karakter. Så skal man bare se eller lese ett Beckett-stykke i sitt liv, bør det kanskje bli dette.
Som med det meste av Becketts dramatiske forfatterskap, er det ikke nødvendigvis enkelt å fange inn hva «Sluttspel» handler om. Selv regissør Bjørn Sundquist, synes det er vanskelig å si helt eksakt hva som er handling og tematikk. «What you see is what you get», sier han i et intervju med Det Norske Teatrets informasjonsavdeling i forkant av premieren. Så lar han det være opp til publikum å finne ut av resten. Og i møte med denne forestillingen er det en sann glede å prøve å finne ut av resten. Iscenesettelsen oppleves som en ganske ren og klassisk Beckett-tolkning der fire drevne skuespillere, Jan Grønli, Morten Svartveit, Hilde Olausson og Svein Roger Karlsen, lever ut Becketts karakterer med både varme, humor og klokskap. Og tydeligst av alle skinner Jan Grønli i rollen som bister og plaget eldre mann i dyr slåbrok.
Kort fortalt handler dette om den blinde mannen Hamm (Grønli) og hans tjener Clov (Svartveit), som har levd under samme tak i mange år. Begge opplever de hverdagen som et helvete av gjentagelser. De venter på en befrielse – døden. I hvert sitt store søppelspann av den gamle sinkkledde sorten, bor Hamms foreldre Nell (Olausson) og Nagg (Karlsen). De er eldgamle, og det eneste de i grunn klarer å gjøre, er å mimre om yngre, lykkeligere dager.
Det skjer altså ikke så mye på handlingsplanet her, men relasjonen mellom Hamm og Clov må kunne sies å være svært spent. Deres forsøk på å fylle livet med noe, har resultert i både en kunstig hund, et evig mas etter smertestillende tabletter og mer eller mindre halvhjertede forsøk på å finne ut hva som er utenfor vinduene i huset. Det høres ikke så morsomt ut. Men det er det! Sundquist og skuespillerne har virkelig klart å ta Becketts humor på kornet. Publikum ler høyt stadig vekk, og dette absurde universet er så medrivende at man knapt merker at tiden går.
[ Sverre Anker Ousdal er forrykende i «Jordbærstedet» på Nationaltheatret (+) ]
Og så er det som sagt Jan Grønli – for en suveren skuespiller! Grønli har vist opptil flere ganger hvilket godt lag han har med både nye og gamle klassikere. Han har tolket karakterer av Ibsen, Strindberg og Fosse med en sånn styrke at det er mulig å huske dem mange år etterpå. Og nå gjør han altså en formidabel innsats som den eldre, bistre Hamm, ute av stand til å gå, men med snakketøyet og kommandoviljen i orden.
Grønli fyller denne rollen med så mye intensitet og lidenskap helt fra han tidlig i forestillingen proklamerer at ingen lidelse er større enn hans. Og sjelden har vi vel sett noen nyte sin egen lidelse mer enn her. Det er mulig Hamm er lei av det rutinemessige livet, at han gleder seg til alt er over, men han har åpenbart tenkt å gå ut av dette helvetet og over i det neste med en skikkelig fanfare. Det er vanskelig ikke å føle kjærlighet til både livet og døden når man møter denne karakteren. I stor grad blir dette Jan Grønlis forestilling, da det er hans energi som bærer dette og hele tiden driver det stillestående livet videre. Men energien smitter også over på en kritiker, som bare klør etter å fortelle om denne teateropplevelsen.
[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]
Enkelte små brister er det imidlertid ved denne forestillingen. Bård Lie Thorbjørnsens scenografiske løsning, som bl.a. inkluderer to overdimensjonerte søppelspann og noen enkle trerammer til vinduer, oppleves som noe uproporsjonal visuelt sett. Et annet skår i gleden er det at denne premieren, som har blitt utsatt et par ganger, fortsatt har noe preg av ikke å sitte helt hos skuespillerne. De fleste av dem trenger suffli opptil flere ganger, og det er kanskje ikke så rart, for Becketts tekst følger jo ingen vanlige logiske regler når det gjelder replikkvekslinger. Derfor er den nok ekstra krevende å huske. Men mengden av suffli som gis under premieren, gir en opplevelse av at det hele ikke er helt der det skal ennå. Men dette er et rutinert lag av scenekunstnere, og sjansen er stor for at de vil spille seg varme og trygge utover i spilleperioden. Det de viser på premieren, er uansett såpass sterkt at det er umulig ikke å gi seg hen til det som skjer på scenen og sitte berørt tilbake når det er over.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
