Samtidsdans viet iranske regimekritikere

---

3

DANS

«Sacrifice While Lost in Salted Earth»

Koreografi og lys: Hooman Sharifi

Musikk: Arash Moradi

Med: Tara Fatehi Irani, Ali Moini, Ehsan Hemat, Hooman Sharifi, Sepideh Khodarahmi, Ashkan Afsharian, Masoumeh Jalalieh, Parvin Saljoughi, Kamelia Javadi

Dansens Hus

---

Koreograf og danser Hooman Sharifi er en kunstner med mye på hjertet. Både i hans tid som kunstnerisk leder for Carte Blanche (2014–17) og i produksjoner med hans eget dansekompani, Impure Company, har han hatt en ganske eksplisitt agenda, da gjerne politisk. Rent dansekunstnerisk har også hans særegne uttrykk, som har blitt beskyldt for ikke å være dans i det hele tatt, vært en ny opplevelse for mange samtidsdansinteresserte. Men selv om Sharifi både snakker høyt og har en særegen estetikk, er det ikke dermed sagt at det politiske og det estetiske spiller helt på lag. Det så vi i en del av programmeringene hans for Carte Blanche, og det ser vi også nå i Impure Companys nye forestilling med det gåtefulle navnet «Sacrifice While Lost in Salted Earth».

«Sacrifice While Lost in Salted Earth» har i god Sharifisk ånd forankring i et livsfilosofisk, men også politisk tankesett. Denne gangen handler det om ofring. Om våre små og store offer i hverdagen – hva det nå enn måtte innebære for den enkelte av oss. Samtidig åpner ofringsmotivet opp for noen større aspekter; for det religiøse, for rituelle offer, og kanskje enda viktigere: Politiske og samfunnsmessige offer. Både Sharifi selv og de andre danserne i denne forestillingen har iransk bakgrunn, og i tekstmaterialet som finnes på hjemmesiden til Dansens Hus, åpnes det ganske klart for at denne forestillingen også er viet de offer som gjøres av alle demonstrerende iranere i disse tider – regimekritikere som møtes med vanvittige straffer.

Med et så sterkt og tydelig bakgrunnsteppe for dansen, er det ikke unaturlig at man som tilskuer blir sittende og lete etter mening og betydning i det man ser. Men det vi ser, der åtte svartkledde dansekunstnere beveger seg både til lyden av stillhet og til medrivende og spennende musikk fra det tradisjonelle iranske strengeinstrumentet tambur, er ikke nødvendigvis så lett å fortolke i lys av det vi vet om bakgrunnen for forestillingen.

[ Motorpsycho og Hooman Sharifi er en forbrødring i fuzz (+) ]

For den som har sett andre av Sharifis koreografier, er det mye kjent i bevegelsesmønstrene her. Selv om danserne selv har bidratt med sine personlige uttrykk, kjenner vi igjen arbeidet med grunnleggende, store og enkle bevegelser som er typisk for Hooman Sharifi: Det trampes, det hoppes, danserne slår ut i luften med en arm og drar med seg hele kroppen. Det er så lett gjenkjennelig. Derfor er det lett å undre seg over at ulike forestillinger som har handlet og handler om vidt forskjellige ting, benytter seg av så like, fysiske uttrykk.

For man sitter jo som sagt og leter etter en slags symbolikk i dansen, denne gangen kanskje noe mimetisk som kan sette oss på sporet av dette med ofringer av ulik sort. Men så ser man heller en forestilling som minner om noe man har sett før. I en passasje litt uti forestillingen, da danserne har gått fra å gi oss noen kraftfulle, dynamiske soloer, til å jobbe sammen som en gruppe, aner vi imidlertid noe av tematikken. For her blir fellesskap et tema, og fellesskapets avhengighet av at vi alle gir noe, kan jo ses på som en type ofring, selv om vi kanskje ikke alltid opplever det sånn. I alle fall ikke i den moderne norske hverdagen. Ofrene er av et helt annet kaliber for eksempel iranske demonstranter.

[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]

Selv om det er vanskelig å knytte tankegods og kunstnerisk uttrykk sammen i denne forestillingen, er det allikevel en forestilling med mye rytme, utført av en gjeng svært habile dansere med mye utstråling og bevegelsesglede. Det vi ser, er kraftfull dans utført av et samstemt kompani, som i flere av fellespartiene like gjerne kunne vært én kropp som åtte forskjellige. Det er som om de har funnet samme pust, samtidig som de står ut som veldig klare forskjellige individer. Den beskjedne, men virkningsfulle lyssettingen, med tre-fire lyskastere som henger mindre en to meter opp fra gulvet, bidrar både til å skille ut og skape fokus om enkeltdansere og virke samlende når de opptrer som gruppe.

Hadde dette vært en forestilling der jeg ikke hadde noen forventninger om å kunne lese noe konkret ut av det fysiske danseuttrykket, ville nok Impure Company kommet bedre ut av det med denne forestillingen. Som visuell opplevelse er dette nemlig ganske fint, men det er som om denne dansens språk snakker mest til seg selv og ikke så mye til meg som tilskuer. Og fordi det blir så uklart hvordan man skal tolke det man ser utfolde seg på scenegulvet, er det ikke mye som får denne forestillingen til å feste seg på minnet. Om ikke lenge er den nok dessverre glemt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen